• Home
• Bokveggen
• Filmveggen
• Om leserne
• Om meg
• Oversikten

Å ta igjen det tapte

I det siste har jeg vært en virkelig god datter, føler jeg. Raus, edel og gledesspredende dekker ikke halvparten av det, tenker jeg. Min mor får åndenød rett som det er. Så imponert og lykkelig blir hun over mine bidrag for å gjøre hverdagen hennes bedre.

Det siste, og kanskje mest storslagne til nå, er den fantastiske nyheten om at jeg tar med hele familien, ADHD-hund inkludert, og flytter inn hos mamma i en periode snart. Min mor klarer nesten ikke å snakke om det uten å begynne å hyperventilere. Tenk, så lykkelig er hun. Ikke har hun sagt takk enda heller, men jeg prøver å være raus og tenker at det nok ikke er bare bare å huske på å takke når gleden overmanner en stakkar.

Så til mamma skal vi. Til hennes store glede.

Men jeg er ikke den som gir meg nå. Ikke nå som jeg er så godt i gang.

For jeg må jo innrømme for meg selv at det er mer jeg kan gjøre. Det er mer jeg kan gi. Og der har du meg. Jeg gir, jeg. Gir og gir og gir. Spør ikke hva din mor kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for din mor. Nemlig.

Og da jeg satt der og funderte litt over denne vidunderlige perioden vi nå har fremfor oss en gang i løpet av høsten, så sa jeg til meg selv at “Lin,” sa jeg, “dette kan du gjøre bedre”.  Ja, det var nettopp det jeg sa. “Det er på tide å vise hvor langt du er villig til å strekke deg for å oppfylle din mors største drøm”.

Dette var egentlig ment som en overraskelse, men hun har jo bursdag og da passer det i grunnen å offentliggjøre at jeg har tenkt å oppfylle hennes største, men akk så hemmelige drøm. Hun har ikke delt den med noen, men jeg vet at den er der. Nemlig drømmen om å ta igjen det tapte fra perioden da hun var moren til tenåringen Lin.

Dengang var jeg nemlig så egoistisk at jeg ikke bare var ganske grei, ja om man ser bort ifra noen svippturer til Stockholm og sånn, da. I tillegg var jeg kjapt ute av redet, så jeg føler i grunnen at min mor ikke fikk full uttelling når det kommer til min tenåringsperiode.

Dette skal jeg nå gjøre noe med. Så når vi nå etterhvert flytter inn hos mamma, har jeg planer om å gjøre følgende for å bøte på mine tidligere egoistiske handlinger, slik at mamma kan mimre og glede seg over mine fantastiske tenåringsfakter. Listen er preget av egne tanker og uvurderlig input fra mine omtenksomme nettvenner.

• Slamre med dørene. Ingenting er som heftig dørslamring for å minne deg om at du har en tenåring i hus.

• Spille høy musikk som man danser til i timesvis foran speilet. Jeg tenker vrikking. Jeg tenker hårbørste som mikrofon. Jeg tenker “Papa don’t preach”. Kyssemerker på speilet med knallrød leppestift er et must.

• Okkupere og klamre meg til henholdsvis badet og telefonen som om det var min eneste kilde til oksygen her i verden.

• Skrike “DU ER IKKE FAREN MIN!” til stefaren min med jevne mellomrom. Særlig dersom han ydmykt spør om ikke andre også kan få tilgang til badet og telefonen. Siden jeg er samvittighetsfull, vil jeg nok prøve å kombinere dette med dørslamring og enda høyere volum på “Papa don’t preach”.

• Ha et par hjemme-alene fester. Invitasjonene bør distribueres rundt omkring i det offentlige rom for å sikre mange og ukjente gjester.

• Ringe hjem sent på kvelden, helst etter at hun har lagt seg, og be om å bli hentet utenfor diverse diskotek og andre utesteder. Foreslår hun at stefaren min henter istedet, kan jeg skrike “HAN ER IKKE FAREN MIN!”

• Innlede heftige søskenkrangler med bittelillebror. Prøver stefaren min å megle… ja, dere vet vel nå hva han vil få høre.

• Reise ut for å se verden sammen med psykodrittsekkmøkkamannen. Her slår vi flere fluer i en smekk, for ikke bare får hun en bereist tenåringsdatter, men hun får også anledning til å tilbringe kvalitetstid sammen med barnebarna i et par måneders tid. Dette må da være toppen av lykke?

• Ringe midt på natten til mamma og gråte for noe psykodrittsekken har sagt, gjort eller ikke gjort og prate i timesvis om hvor dum han er. På noteringsoverføring, selvsagt. Har hun ikke tid til å prate, bør jeg brøle i røret at hun ikke bryr seg om meg.

• Ringe og be henne sende mer penger. Denne er vel i grunnen innlysende og viktig for tenåringsmammaopplevelsen hennes.

• Ringe og be henne finne ut hvor jeg er fordi jeg har gått meg vill i New York.

• Når vi er hjemme igjen, trenger jeg selvsagt søvn. Mamma bør derfor ta seg av barna mens jeg sover til langt på dag. Det blir tøft, men er et offer jeg er villig til å gjøre.

• Sette mamma og stefaren min opp mot hverandre. “Det er greit for mamma hvis det er greit for deg” er en frase som bør brukes hyppig.

• Innkreve lommepenger for de årene jeg har bodd hjemmefra og bli rasende dersom de ikke innser at det er URETTFERDIG at lillebroren min får lommepenger etter dagens nivå når jeg fikk så mye mindre. Dette bør kanskje også samkjøres med at jeg roper til stefaren min at “DU ER IKKE FAREN MIN!”, tramper ut av stua, slamrer med dørene og spiller “Papa don’t preach” for full guffe på rommet mitt.

Som dere ser, så legger jeg sjelen min i dette. Noen vil kanskje si at det er litt “over the top”, men jeg synes det blir galt å være gjerrig på opplevelsene her. Hun har tross alt bursdag. Det er mulig vi kan sløyfe julegaven også, siden hun med dette også vil få masse kvalitetstid med barnebarna. Hvem ville vel ikke ha vært overlykkelig for det, liksom?

Innlegg som kanskje ligner:

• Når mamma sitter på do
• Å flytte hjem til sin mor
• Mammalykke
• Unnskyld!
• Min mor er bekymret

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Copyright Fullt Hus | Using the DeepBlue WordPress Theme