Tid funnet!

time

Det er utrolig hva som kan skje når man begynner å bygge opp en kontrolljournal. I dag, mens jeg jobbet videre med min, fant jeg tid. Tid og krefter jeg ikke visste jeg hadde.

Du skjønner, noe skjedde mens jeg skrev opp min nåværende “to do”-liste. En liste full av alle de stressende “åh, dette burde jeg ha gjort for lengst” og “pokker at jeg glemte det” og “det er for mye!”-oppgavene som har virret rundt i hodet mitt i det siste. Jeg har vært overveldet, litt handlingslammet og generelt sett følt meg rimelig mislykket for alt jeg burde ha gjort. Sånt er slitsomt. For uansett hvilken oppgave du får fullført, så spretter tre nye opp i bevisstheten som paddehatter og man føler seg elendig og udugelig igjen. Istedet for å glede seg over det man faktisk fikk unnagjort.

“To do”-lista skulle være mitt redskap. Det er utmattende å ha alle slike oppgaver svirrende i hodet, så jeg ville flytte dem ned på papiret istedet. I tillegg ville jeg bli litt mer bevisst på at jeg faktisk fikk gjort ting etterhvert som stadig flere oppgaver ble haket av. Pokker heller. Jeg trenger mestringsfølelsen det gir å se det svart på hvitt!

Men en ting jeg ikke var forberedt på var at jeg faktisk ville finne tid. Finne tid og energi, noe som er en mangelvare der jeg virrer som en hodeløs og skyldbetynget høne noen ganger.

Da “to do”-listen min var ferdig og jeg fikk tatt en titt på den oppdaget jeg nemlig noe. En del oppgaver bør gjøres snarest. Men det er også en del som aldri egentlig burde ha vært der! Og det er tiden jeg har funnet. Greit nok, jeg overholder forpliktelsene jeg har påtatt meg, men jeg må se litt på hvordan jeg påtar meg nye ting fremover.

En del oppgaver stammer nemlig fra “kan ikke du bare gjøre…”- greier fra f.eks. ansvarsgruppemøter om barna. Ikke alt, men en del. Det er liksom en litt ukritisk greie der man hiver nye oppgaver i min retning. Og der må jeg begynne å være litt mer kritisk.

En synstest på bakgrunn av flere observasjoner som indikerer at det kan være problem med synet? Selvsagt!

Den tredje timen på to måneder hos fastlegen fordi en eller annen i ansvarsgruppa vil ha svar på noe som ikke er uklart for noen andre? Her må jeg begynne å sette ned foten. Vedkommende kan bestille time, rydde timeplanen og dra til fastlegen vår selv.

Eller hva med “kan ikke du bare lage en oversikt over gjøremålene i hverdagen?” fra noen som sitter på flere kopier av hjelpestønadsøknader, der dette er både grundig og oversiktelig fremstilt? Argh! Hvorfor sa jeg i det hele tatt ja til det? Jobben er jo gjort. Hvorfor påta seg å gjøre den helt på nytt igjen?

Det er en rekke sånne ting.  Og jeg, jeg har ganske ukritisk sagt ja. Selv om jeg har mer enn nok av andre ting å gjøre.

I helsevesenet anses tid og ressurser som går med til undersøkelser som et verdifullt knapphetsgode. Det er noe av årsaken til at man ikke bare kjører all verdens undersøkelser så fort en pasient kommer inn døra. Ikke alle får MR. Ikke alle får gastroskopi. osv. Det må være en indikasjon tilstede før man velger å bruke av knapphetsgodet.

Hadde min tid og mine krefter vært et sykehus, ville det ha gått konkurs rimelig kjapt. Eller “møtt veggen”, som man sier om mennesker. For jeg er “sykehusdirektøren” som alltid sier ja. Og jeg begynner å lure på om jeg ikke også blir sett på litt som et “magisk sykehus som kan kjøre alle tester på absolutt alle” noen ganger.

Så hva gjør man, da? Når man selv innser at tiden og energien man har slett ikke kommer fra Sareptas krukke, men faktisk er et knapphetsgode?

Vel. Aller først må jeg kanskje droppe skamfølelsen som merkelig nok kommer av å si det høyt. Til andre. “Jeg er ikke supermamma. Det kan faktisk bli for mye.” Og så overtale meg selv til å skjønne at denne erkjennelsen ikke er det samme som “dårlig mamma”.

Ungene trenger ikke en martyr. De trenger en mamma.

Deretter tenker jeg at siden jeg jo har drevet dette “sykehuset” etter Sarepta-prinsippet utad i ganske lang tid, så må jeg jo også bidra til en holdningsendring. Som “sykehusdirektør” ser jeg jo også bedre at dersom “gastrokirurgisk avdeling” får alle ressursene, så blir det ikke mer igjen til “fødeavdelingen”.  Jeg både ser og merker det godt på kroppen når jeg prøver å gjøre det umulige. Nemlig å la hver “avdeling” få 100% av ressursene mine.

Og så. Når jeg har vært tydelig og satt noen grenser for hva jeg skal pålegges av oppgaver må jeg tåle at ikke alle synes jeg er En Fantastisk Mor Som Bryr Seg Om Barnet Sitt. Jeg må tåle å se og høre på hvordan medlemmer av puslespillet som heter “Ansvarsgruppa” vifter med akkurat sin bit av dette puslespillet og legge ut om at dette er det aller, aller viktigste. Og allikevel innse at ikke alt kan behandles som “Det viktigste i verden” samtidig.

Den siste der vet jeg kan bli vanskelig. Det går jo rett i hjertet av ønsket om å gi barnet mitt det aller beste.

Men da kan jeg jo kanskje tenke litt på sykehusmetaforen? Hvis sykehussjefen lover bort hele budsjettet til alle på huset… bedriver han da god sykehusledelse? Blir sykehuset velfungerende? Vil det i det hele tatt være i drift for de som trenger akutt hjelp en sen natt?

Hva med meg? Driften av meg? Min tid, mine krefter. Er ikke det også et knapphetsgode? Er det ikke verdifulle ressurser for barna mine?

Rare greier. Jeg satt meg bare ned litt for å jobbe videre med kontrolljournalen min og plutselig har jeg innsett at jeg… JEG… må forandres.

Jeg skylder på psykologen.

Related Posts with Thumbnails
Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)