Samtaler med de døde

sommerfugl

Det begynte egentlig da vi, søsteren min og jeg med hver vår familie, var på hytta for snart et år siden. Vi hadde kommet opp sent kvelden før og jeg hadde ligget og dratt meg lenge i senga morgenen etter da mannen vekket meg relativt brått og brutalt. “Lin, du må stå opp. Poul er død. Søsteren din er helt fra seg.”

Og alt ble smerte.

Smerte, gråt, minner, latter… og enda mer smerte. En sånn type som får deg til grine så du kaster opp. Som angriper som et knytteneveslag i magen når du står og pusser tenner og gjør at du i neste øyeblikk står krokbøyd over vasken og hiver etter pusten fordi det gjør så ufattelig vondt.

Vi delte smerten, vi. I familien. Vi trakk nærmere hverandre som om vi prøvde å holde varmen i denne nye, kalde virkeligheten. Vi hjalp hverandre gjennom det med alt fra en klem til galgenhumor. Og kanskje det noen vil kalle kollektiv galskap.

Jeg var sulten, nærmest umettelig, på alt og alle som kunne fortelle meg at Poul ikke bare var borte. At båndene ikke var brutt for evig. At han fantes et sted fortsatt og hadde det bra. Jeg tror vi var flere som trengte dette.

Noen bruker sovetabletter og beroligende piller når sorgen rammer så hardt. Jeg brukte dette. Bøker om livet etter døden, mediumers selvbiografier, tv-programmer og… ja, det meste jeg kunne finne. Det lindret. Det var bomullen jeg pakket meg selv inn i om kvelden når jeg skulle sove. Det ga meg en tro på at nærværet jeg noen ganger kjente var ekte. At den overraskende følelsen av en klem fra Poul når jeg var helt forgrått fordi han var død, kanskje faktisk var det og ikke bare den utmattede hjernen min som spilte meg et puss.

Jeg er fortsatt takknemlig for at jeg hadde dette da. At jeg kunne føle nærhet med den umistelige vi nettopp hadde mistet. Uansett om det var reellt eller om det var hjernen min som skapte en nødvendig trøsteklut for meg da jeg trengte det som mest. Jeg er pragmatisk nok til å bry meg mer om at det hjalp enn hvorvidt det var vitenskapelig korrekt.

Terapeuter anbefaler gjerne at man skriver et brev til avdøde i noen tilfeller. Om man pines av alt man ikke fikk sagt og ikke fikk satt ord på. Ikke fordi psykologene og psykiaterne nødvendigvis tror på et liv etter døden, men fordi det noen ganger hjelper den det gjelder å få sagt det som skal sies. For meg er “snakke med døde” litt i samme gate. Jeg foretrakk å slå av en prat med den jeg sørget over, om så rett ut i luften her hjemme når alle andre hadde lagt seg eller skrive et blogginnlegg eller to til ham, enn å be om sovepiller og beroligende for å mestre sorgen. Det var en ikke-medikamentell lindring. Det demper på en måte slaget livet nettopp har tildelt en. Jeg var nok ikke så mye troende som jeg var håpefull. Og det håpet var viktig.

Etter en stund begynte utfluktene. Vi trengte det, på en måte. Og vi gjorde det sammen. Vi lo, vi mimret og vi tok det ikke så veldig høytidelig heller. Vi var på alternativmessa og oppdaget uttrykk som “auramassasje”, “kirurgisk healing” og “bekymringsdukker”. Og fniste hele veien hjem.

Vi var på møte i spiritistkirken og vi var på Colin Fry-show. Ja, vi gjorde i grunnen mye rart. Sorg er rart.

Vi fortsetter “galskapen” innimellom. Det vil si. Noen av oss gjør det og resten rister oppgitt på hodet.

Noen ganger er opplevelsen rørende. Andre ganger bare komisk. Det har blitt en “greie” vi gjør innimellom. Kanskje slutter det når sorgen har krympet nok. Jeg vet ikke. Men jeg har oppdaget at jeg som regel føler mer nærhet til besteforeldrene mine når jeg er på hytta de var så glade i. Eller til Poul når jeg sitter oppe sent en kveld og sier “jeg savner deg” ut i luften. Mye mer enn på en messe eller et show. Allikevel gir turene til slike steder en anledning til å dele en liten bit av savnet og sorgen med hverandre. For det å sørge er jo en ganske ensom ting og noen ganger er det godt å dele.

Så vi møtes på slike “temakvelder” nå og da. Der man bare er der med sitt forhold til avdøde. Der det får komme frem i lyset og ikke bare gjemmes under overflaten som et amputert lem som fortsatt gir fantomsmerter. En anerkjennelse av at forholdet er reellt selv om en part er død. Og siden vi samles om et “tema” eller et “show” har man ikke det samme kravet om å finne de rette ordene, holde en sorgsamtale gående eller noe annet. Vi bare er der. Skulder ved skulder på en kveld der våre forhold til Poul får lov til å være tilstede igjen som da han levde. Der han ikke bare er et minne. For mitt forhold til Poul døde ikke sammen med ham. Min søsters forhold til faren sin døde heller ikke. Og jeg tar meg i å tenke at det egentlig er det det handler om. Disse forholdene som betød så mye, som fortsatt betyr mye og som ikke har noen plass lenger. De virrer på en måte hvileløst rundt i en og det er forventet at man skal leve videre som om de aldri hadde eksistert.

Men mitt forhold til Poul og til besteforeldrene mine er viktig. Det er en viktig del av meg. Men hvor hører det hjemme i livet mitt nå?

Når vi drar på slike ting, på slike møter eller show. Som Lisa Williams og Colin Fry, så får forholdet mellom meg og Poul den gode gamle plassen igjen. Det får rom for å være til omtrent slik det var da døden ikke var en del av det. Uten at hans død skal dominere, slik det er vanskelig å unngå dersom jeg sitter og prater med gravsteinen hans. Og for noen stakkars timer er alt som før igjen. Jeg får være en del av det levende forholdet vi hadde som stefar og stedatter slik det var før døden kom. Noe som er mistet bringes tilbake for en liten stund og det føles godt.

Det er vanskelig å forklare. Sorg er sprøtt. Dette er sprøtt. Vi gjør sprø ting vi aldri ville ha trodd vi skulle gjøre. Kanskje ting vi egentlig ikke tror så mye på ellers. Vi er på oppdagelsesferd og jeg har lært mye underveis. I søken etter en siste samtale med de umistelige vi mistet har jeg lært meg å verdsette samtalene med de levende på en helt annen og langt dypere måte enn jeg gjorde før. Mitt forsøk på å pleie forholdet til min avdøde stefar har gjort meg bedre til å pleie forholdet med andre som fortsatt lever.

Så der har du det. Sorg kan bli sprøtt. Det får en til å gjøre ting man vanligvis ikke gjør. Eller fortsette å gjøre noe man pleide å gjøre før, som når enken etter Patrick Swayze fortsatt sender en kjærlighetserklæring på SMS før hun skal fly.

Ingen trenger å fortelle meg om alternative forklaringer eller cold reading. Jeg har en innebygd skeptiker i eget hode som kommer med motforestillingene rett som det er, jeg. Men allikevel hender det at jeg velger å overhøre skeptikeren i meg og gjør de sprø tingene. Tillater meg å håpe og føle og kjenne at dette er riktig og sant for meg akkurat nå.

For noen av de sprø tingene hjelper noen ganger.

Og noen ganger, midt i en søken etter avdøde menneskers sjel, lærer man noe viktig om å ta vare på forholdet til de levende menneskene man har i livet sitt.


Related Posts with Thumbnails
Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Jeg bryr meg ikke om å kontakte mediumer eller andre som kanskje tjener på folk sorg over det døde. Men jeg har selv opplevd ting som gjør at jeg tror at noe av ens livsenergi lever videre i alle fall en stund. Dette er ikke noe jeg bryr meg om å tenke på eller gjøre noe ut av. Selv om det er alt for vondt å tenke seg at de man har mistet av de viktigste personene i ens liv skal være utilgjengelige for alltid. Kanskje møter vi noe av deres ånd eller energi når vi dør, kanskje ikke. Jeg synes nå dette eksempelet er pussig: Min mor ringte meg en formiddag og sa: Jeg har en trist nyhet, mormor er død. Å, så rart sa jeg, jeg drømte jo om henne i natt. (Jeg har aldri drømt om henne før, jeg visste ikke at hun var så syk, hun bodde på et aldershjem et annet sted i landet enn der jeg bodde.) Jeg hørte mammas stemme i telefonen, overrasket, spent – Å hvordan var hun? (Vi hadde aldri snakket om noe liv etter døden eller overnaturlige ting heller). Jeg sa, det var så levende bilde, hun stod bare rett opp og ned og så på meg og smilte og sendte ut den varme, positive energien jeg følte fra mormor. Hun var et fint menneske. Jeg hørte mamma hørtes lettet ut. Mormor var død, men hun sendte en hilsen til meg med varme og kjærlighet i drømmen. Ikke så lenge etter det var jeg i en kritisk situajon, hvor jeg følte at jeg ble hjulpet på en uforklarlig måte, og det føltes som om det var mormor som hjalp meg. Hva skal man tro om slikt? Bare innbildning. Jeg går som sagt ikke å leter etter slike tegn eller oppsøker medier el.l. Jeg føler bare at det er mulig at man enkelte ganger får beskyttelse fra noen av sine slektninger, spesielt kort tid etter at de har dødd. AT du ikke alltid føler noe fra den og den personen som du kanskje hadde håpet å få et signal fra, kan jo komme av at de er blitt beskyttere for noen andre, f.eks. barnebarna sine.
Jeg gidder ikke diskutere dette med skeptikere. Jeg synes egentlig bare synd på de som har bestemt seg en gang for alle at alt er bare materie og alt må kunne bevises i laboratorier eller ved forsøk.
Vi mennesker er jo ikke nærheten av å forstå de abstrakte tingene som handler om tid, rom og evighet, å avskrive slike opplevelser helt er det samme som å si at jorda er flat, for det er jo slik den ser ut for oss.

Jeg “snakker” selv med døde, de gir meg endel input, svar, men jeg ser de, hører de når de bråker og føler de når de er i nærheten. Det er ikke no rart i det, syns jeg. Men jeg er oppvokst i en “alternativ” familie, som har holdt på med “slike ting” siden lenge før jeg ble født, og er ikke blant dem som har hoppet på denne new age-bølgen som dukket opp på 1990-2000 tallet. Mamma snakket med sin døde mormor da hun var 15 år.
Hvorfor?
Kanskje vi er en komplett idiotfamilie som burde vært på psyk hele gjengen, eller kanskje vi rett og slett er mer åpne for slike fenomener.
Jeg velger å tro på det siste, for de har kommet fram veldig mye de siste årene, som kanskje er en jippo, men samtidig en mulighet for de seriøse til å komme frem uten å bli idiot-erklært. Men det er samtidig mange skeptikere som nekter på at dette er mulig, og sånn vil det alltid være. Hvordan skal man kunne overbevise noen om noe som ikke er fysisk eller konkret? Ikke alle ser, hører eller føler mer enn det de kan ta på. Sånn vil det alltid være.
Det viktigste er hva man selv tror på, føler er riktig og får en form for forklaring, ro av. Ikke hva “alle andre” mener er riktig eller feil. Vi lever i en veldig individuell verden, så la vår tro få være individuell også…

Ja, det er nettopp det. Jeg forstår ikke helt aggresjonen i debatten, jeg. Eller behovet for å sette merkelapper som “dum”, “avstumpet” osv. på de som har en annen virkelighetsforståelse enn en selv. Hvorfor er det slik? Føler vi oss truet?

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)