Operasjonsrapport

brokkoperasjon

Nå er endelig operasjonen jeg snakket om tidligere overstått. Jeg ble operert i går. Og opplevelsen kan vel best oppsummeres slik.

  1. Jeg elsker Lovisenberg sykehus. Virkelig. De er dyktige, de har et pasientsyn som man virkelig merker og de er effektive.
  2. Jeg forsvant inn i narkosesøvnen ca. 8:45, tror jeg. Jeg våknet kl.10:10. I 12-tiden var jeg hjemme.
  3. Etter å ha summet meg litt innser jeg at det kanskje ble litt vel mye prat om Michael Jackson da jeg våknet opp. Men søren heller. Narkosesøvn er jo himmelsk! Takk og lov at de færreste av oss har idiotleger som tilbyr sånt regelmessig. Men altså: Det var Michael Jackson og meg for alle penga der en stund. Stakkars sykepleieren som måtte høre på røringen min om det. *flau*
  4. Lovisenberg ruler. Forrige gang jeg ble operert for det samme (for 7 år siden) på et annet sykehus lå jeg på sykehus i flere dager. Jeg hadde dren. Jeg måtte få mer ketorax og jeg var i langt verre form enn jeg var nå.
  5. Fraværet av smertene etter måltider trumfer i grunnen smertene etter operasjonen. Jeg innser at jeg har hatt mer smerter enn jeg har trodd. Og ennå kjennes det ut som om noen har mørbanket magen min.
  6. Lovisenberg ruler. Kirurgen fortalte enkelt og greit etterpå at det var litt fett rundt der han var så han tok like greit vekk litt av det også, han. Informasjonen var lettfattelig og samtidig effektivt overlevert. Jeg liker folk som er konkrete og tydelige.
  7. Jeg ruler kanskje litt også. Forhåpentligvis har de siste månedenes trening også hatt litt å si for at jeg er i såpass bra form.
  8. Lovisenberg ruler. Virkelig. Der andre sykehus antageligvis ville ha gjort stor sak av at jeg er overvektig og der jeg vet at folk står på venteliste i halvannet år, så gikk de inn og fikk jobben gjort uten særlig dikkedarer og med en vilje til å tenke helhetlig. Jeg trener. Jeg har gått ned en del kg. Operasjonen var viktig for å fortsette den gode utviklingen. Og ingen, ikke en eneste person, ga meg følelsen av å være annenrangs pasient fordi jeg er overvektig. Det betyr mye. Så det var en litt susete og heller gråtkvalt pasient som takket for at de hadde tro på den prosessen jeg er i gang med og hjalp meg slik at den ikke måtte legges på is.
  9. Ketorax får meg til å virkelig elske hele verden. Gråtkvalt, rørt og litt snøvlete. *flau*
  10. Å ja. Lovisenberg ruler. Selv nå som jeg ikke er Ketoraxpåvirket er jeg imponert. Det er virkelig sånn møtet med helsevesenet skal være når man er sårbar, har vondt og trenger hjelp.

Men det er jo også det de har bestemt seg for å være også.

Basert på kjerneverdiene kvalitet og nestekjærlighet skal Lovisenberg Diakonale Sykehus gi gode og likeverdige helsetjenester til befolkningen sykehuset betjener, når de trenger det, uavhengig av alder, bosted, kjønn, etnisk bakgrunn, religion og sosial status

Fra nettsiden

Med tanke på debatten om helsekroner og prioriteringer mellom pasienter tror jeg man kunne ha lært litt av Lovisenberg. De har kombinert medmenneskelighet med effektivitet på en virkelig god måte, og selv om jeg denne gangen ikke ligger på sykehus i flere dager så føler jeg meg godt ivaretatt.

Nå gleder jeg meg til jeg kan fortsette treningen. Jeg kan nok begynne å gå turer innen kort tid, men det er jo styrketrening som jeg har forelsket meg litt i. Og den følelsen man har når man virkelig har presset seg til det ytterste. Ah! *gleder meg*

Related Posts with Thumbnails
Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Tror jaggu jeg må ta meg en tur til det sykehuset gitt, høres jo fantastisk ut! Hehehe…

Husker jeg våkna fra narkose og ba om å få ringe til mannen for å si at alt hadde gått bra. (dette var på Ahus da)
Sykepleierne var selvsagt snille og hentet telefonen til meg. Men tror du jeg husket riktig nummer? Nei… *Flau* Var en dame som svarte og jeg snøvla noe om at jeg var operert. Hun skjønte sikkert ingenting.

Sykepleierne hører sikkert mye rart etter narkoser! Hehe…

Monica’s last blog post..Oppskrift på å klarne tankene…

Synd de ikke er like bra på DPS’en ved dette sykehuset. Der har de nemlig litt av et forbedringspotesial.

Sigrun’s last blog post..Etterlyser hjelp til pedofile

Monica: Det kan jeg tenke meg at de gjør, ja. Det verste er jo at man gjerne gjentar seg selv en del når man rører, så de får nok høre ting om og om igjen. *humre*

Sigrun: Det vet jeg ikke noe om, men forhåpentligvis tar de tak der det trengs også.

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)