Ikke bare en hund

Jeg har et tantebarn som er 6 måneder nå. Som babyer flest på den alderen forholder hun seg stadig mer til omverdenen når hun bæres rundt på foreldrenes arm. Noen ganger med begeistring, andre ganger blir det skummelt (takk for den, liksom *mumle*) og så er det jo alle de gangene hun gjerne vil strekke ut hånden og ta på ting, mennesker og dyr.

Jeg husker da et av barna mine var på samme alder. Han var slett ikke slik. Istedet var han mer lukket og minimalt interessert i noe annet enn å forbli i en slags mor-barn-symbiose. Noen trodde at han kanskje kunne være døv. Såpass “lukket” kunne han virke.

Men vi hadde en hund. Bamse var en blanding av schäfer og labrador og var verdens roligste og mest barnevennlige hund. Den første hunden jeg eide i voksen alder.

bamse

Denne hunden ble guttens inngangsport til verden utenfor symbiosen.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg oppdaget det. Jeg hadde heller aldri hørt om at dette kunne være en mulighet. Men gradvis ble hunden en gutten forholdt seg til. Og etterhvert begynte han også å forholde seg til andre mennesker når de klappet hunden sammen med ham, lekte med hunden sammen med ham osv.

Da hunden etter mange gode år måtte avlives på grunn av kreft var det med ekstremt mye takknemlighet jeg bøyde meg ned og hvisket “Takk” i pelsen hans. Og jeg var ganske sikker på at det vi hadde opplevd med Bamse var noe som ikke ville la seg gjenta med en annen hund.

ludvigsen

Noen måneder etter at Bamse var død, fikk vi Ludvigsen. For, som et av barna sa: “Vi er jo en familie som har en hund”.

Jeg hadde ikke store forhåpninger utover at vi skulle få en familiehund med sitt unike lynne. Men Ludvigsen hadde noe av det samme harmoniske lynnet i seg. Selv om han er av den mer viltre typen. Og jammen fikk ikke også Ludvigsen en lignende funksjon.

Nå som vi har vært gjennom utredning og har fått høre fagfolks observeringer beskrevet med deres ord, tror jeg at jeg ser hva som skjer.

Det er nemlig i noen situasjoner der gutten blir mer tilgjengelig. Mimikken våkner til liv. Oppmerksomheten rettet mot omverdenen våkner og for å si det slik fagfolkene sier det: “Han blir aktivert”.

Ved observasjoner tidligere har det blitt bemerket hvordan ting fungerer bedre hjemme enn på skolen. Eller at barnet blir mer “aktivert” og tilgjengelig, for å si det sånn. Vi i familien har fått mye av æren for det. I tillegg til at fritiden jo gir mer rom for å aktivere seg ved å bevege kroppen litt. Men en annen ting som jeg tror har mye å si, er at hjemme så har vi også Ludvigsen.

Da et av barna var på leirskole for noen år siden ble de veldig positivt overrasket over hvor tilstede og aktiv han var der. Selv under undervisningen. Der var det også mye dyr. Det var måking i stallen, hesteriding osv. Og i ettertid virker det logisk at denne kontakten med dyrene aktiverte ham slik at det også gjorde ham mottakelig for øktene med “klasseromsundervisning”. Assistenten som hadde kviet seg for å ta ham med ga klar beskjed senere: “Dere skulle ha bodd på en gård, dere!” Gutten hadde fungert bedre enn de fleste da de var på denne leirskolen.

Andre leiropphold med masse fysisk aktivitet, men uten dyr, har ikke hatt samme effekt.

De siste dagene har jeg dermed grublet litt over dette og kommet frem til at Ludvigsen i realiteten fungerer som en slags førerhund på den sosiale arenaen. En døråpner som gjør verden tilgjengelig for gutten og gutten tilgjengelig for verden.

Dette gjorde meg nysgjerrig på om andre kanskje også har lignende erfaring. Og litt googling ga overraskende gode resultater.  Eventuelt viste det at jeg nok en gang slett ikke har fått en genial idé ingen andre har tenkt på. ;)

I USA finnes det faktisk organisasjoner som trener hunder spesielt beregnet for barn innenfor autismespekteret. Og hundenes adgang til f.eks. skoler, kjøpesentre etc. er regulert av samme lov som tillater blinde å ha med førerhundene sine rundt omkring.

En av disse organisasjonene, Autism service dogs of America, sier det ganske enkelt slik:

A child who connects to a dog connects to the world

A child who connects to a dog connects to the world.

Flere foreldre ellers i verden forteller om en helt ny hverdag etter at de fikk sin servicehund. Her kan du se en liten reportasje om en annen servicehund.

En hund er definitivt ikke alltid bare en hund.

Så da spørs det da. Om ikke Ludvigsen fortjener å få ønsket sitt oppfylt. Ungene har nemlig fortalt meg en hemmelighet. Ludvigsen ønsker seg visstnok også en hund.

Eventuelt litt avlastning i den viktige jobben han gjør som ufaglært servicehund. Som du kan se er han jo fryktelig overarbeidet.

Ludvigsen i hengekøya

Related Posts with Thumbnails
Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Så bra skrevet, søs :)

Tusen takk! :)

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)