• Hjem
• Beste bloggposter
• Bokveggen
• Filmveggen
• Om leserne
• Om meg
• Oversikten
• Selvskryt

Oss jernkvinner imellom

Familiens hytte ligger sånn til at vi om vinteren må parkere bilen hos bonden og gå de siste par hundre meterne opp. Noe som forsåvidt høres greit ut, hadde det ikke vært for at det er snø der. Mye snø. Og oppoverbakke. Hele. Forbaskede. Veien. *stivt smil*

En hyttetur var spesielt ille sånn sett. Jeg er tyngre enn de andre i familien og hadde dessuten sekk på ryggen og sekk på magen. I tillegg til en søppelsekk full av dyner og puter i hver hånd.

Så da gikk jeg da. Og braste igjennom snøen hvert 3. skritt. Hvis jeg var heldig. Og da rakk snøen meg til midt opp på låret.

Sønnen min svinset fornøyd rundt meg der jeg kavet og strevde mens han gang på gang bedyret at “Dette skikkelig bra trim for deg, mamma. SKIKKELIG bra trim!” Hadde jeg ikke satt fast ville jeg ha dynket ham i snøen. Som den gode mor jeg er, liksom.

Etterhvert ble bena mine rett og slett gelé. Og da jeg endelig kom opp på hyttetomta klarte jeg rett og slett ikke å reise meg opp mer. Så jeg krabbet – KRABBET – fra brønnen og frem til døra.

Lenge har jeg trodd at ingen i verden vet hvor tøft dette var. *dramatisk* Men nå har jeg funnet noen som vet. To damer som kjempet om den gjeve *host* fjerdeplassen i det berømte Ironman-triatlonet. Ja, og de vil sikkert bli kjeeeempeglade for å oppdage at det et sted der ute i verden finnes en som vet akkurat hvordan de hadde det. Ja, for å kave seg opp noen hundre meter til hytta er jo nøyaktig det samme som å delta i Ironman.

Jo, sier jeg!

Fra spøk til alvor: Selv om jeg nok fniste litt da jeg så denne, så er jeg nok mer imponert over hva man kan få til når man virkelig vil noe.

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.