Houston, we have a… utfordring

Man følger jo med i tiden og vet at det ikke heter problem, men utfordring i disse dager.

Og utfordringen er som følger: Hvordan bevare motivasjonen for vekttap når man har en kropp som via to forskjellige tilstander saboterer?

Den første uka gikk jeg ned 0,9 kg. Noe som ikke er så veldig mye med tanke på at det var første uka etter jul og slike ting. Men som nok også kan skyldes litt startvansker.

Den neste uka var jeg ekstremt flink. Jeg åt og drakk som jeg skulle. Og jeg trente mye.

fitness

Slik så det ut:

Tirsdag: 1,5 time styrketrening (fokus på armer og overkropp)
Onsdag: 40 minutter Wii fit
Torsdag: 15 minutter wii fit + 1,5 time styrketrening (fokus på ben og rygg)
Fredag: 15 minutter wii fit + 1 time styrketrening (fokus på mage)
Lørdag: Klarer knapt å komme ut av sengen, men tar 30 minutter på wii fit allikevel.

Og resultatet?

Opp 600 gram. (Og 4,5 cm mindre i omkrets totalt)

Altså er jeg nå 17,8 kg lettere enn da jeg veide som mest  for noen år siden (300 g lettere enn 11. januar) og 29,5 cm mindre i omkrets rundt hals, overarm, bryst, midje, hofte, rumpe og lår enn jeg var 11. januar.

Ja, jeg vet at det handler om muskler som samler litt vann og slike ting. Allikevel så er det litt demotiverende å sitte sammen med folk som har gått ned flere kg og ha gått opp i vekt allerede andre uka på kurs.

Feil #1: Jeg begynte å sammenligne meg med andre.

Og så kommer vi kjapt innom feil #2. Jeg begynte å synes synd på meg selv. Det er ikke bra når man skal ned i vekt og har noen innebygde bremser i kroppen.

Denne uka har jeg slurvet litt, men ikke så mye at jeg har fått i meg for mye kalorier. Bare at det har vært litt feil type kalorier noen ganger. Treningen har derimot vært ganske ok.

Mandag: Wii fit 15 minutter + 1 time og 40 minutter styrke
Tirsdag:  Wii 15 minutter
Onsdag: Romaskin 10 minutter + 1,5 time styrke
Torsdag: 1 time og 40 minutter styrke

I morgen er det ny veiedag og jeg tror ikke jeg har gått ned noe særlig nå heller.

Argh! Dette føles litt som å kjøre med håndbrekket på.

Det “dumme” med tilstandene som gjør vektreduksjon vanskelig er forøvrig at vektreduksjon er løsningen på problemet. Altså gjelder det å bite tenna sammen og holde ut.

Den siste uka har jeg forøvrig fokusert litt mer på riktig teknikk, som beskrevet her.

Min handlingsplan videre er som følger:

  1. Gå på kurs uansett. Jeg har en finfin kursleder og de andre deltakerne virker som en veldig ok gjeng. Selv om det er flaut å ha så lite fremgang i forhold til de andre. Å gå på kurs er nesten vaksine mot å droppe helt ut av denne prosessen. Man får restartet seg litt og starter med blanke ark.
  2. Ta opp temaet hos psykologen. Det virker kanskje overfladisk for ham, men for meg er dette viktig nå. Kanskje har han noen lure tips.
  3. Spise og drikke nok og ofte nok! Om det er noe som kan forbedres i matveien, så er det dette. Når man har vært så sløv med å spise nok og ofte i lang tid kan det jo hende at kroppen blir litt rar når den plutselig får tilført masse mat.
  4. Fortsette å trene og fokusere på teknikk. Muligens variere litt for å holde interessen ved like.
  5. Fokusere på andre fremskritt enn vekten og finne på noe hyggelig for å belønne meg selv underveis. En fotpleietime hadde kanskje vært noe. Eller en time hos frisøren. (Jeg har forøvrig hår til nedenfor rumpen, så en hårklipp kunne kanskje hjulpet på vekten også. ;) )
  6. Slutte å synes synd på meg selv. So what om andre har gått ned 5 kg og jeg har gått ned 300 gram på samme tid. Dette er MITT liv og MIN helse.

Dette med å sammenligne seg med andre tror jeg er dårlig strategi for min del. En ting er at man blir demotivert. En annen ting er at man blir så opptatt av andres fasiter at man ikke finner sin egen. Noen sier jeg trener for mye. Kanskje gjør jeg det. Samtidig så er det kanskje slik at for meg, med min kropp, så må jeg være litt ekstrem i en periode frem til vekten er redusert såpass at det innebygde “håndbrekket” slipper taket.

I mellomtiden kan jeg jo suge på “sukkertøyet” mitt. En hendelse på treningsstudioet her om dagen da jeg brukte romaskinen. Det er nemlig speil der. Og midt i roingen fikk jeg øye på noe. Svogeren min var ved siden av og begynte å le. For plutselig utbrøt jeg: “Oj! Jeg har jo fått midje, jo!”

Så da vet dere det. Det går litt tregt, det er utfordrende å bevare motivasjonen, men jaggu har jeg ikke begynt å få midje. Og det er ikke bare jeg som ser syner. Midjemålet er redusert med 14 cm siden 11. januar, noe som i følge denne artikkelen er veldig bra.

- Dette er grunnen til at mange nå heller måler midjemålet enn BMI. Hvis midjemålet har gått ned, bør man være veldig fornøyd, sier Hjelmesæth.

Jøran Hjelmesæth er forøvrig lege og leder for Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, så han burde vel vite hva han prater om?

Med 14 cm mindre rundt midjen så er med andre ord ikke 300 gram ned i vekt så demotiverende allikevel. I tillegg har man jo de andre fordelene jeg merker.

Jeg er mer opplagt, mer glad, mer sosial og jeg sover mye bedre. Jeg stortrives på treningssenteret jeg knapt turte å dra til første gangen. Kroppen min får mye mer god næring enn den pleide å få. Det er ikke lenger vondt og slitsomt å stå, noe som sannsynligvis kommer av en bedre holdning.

Og når jeg under treningen kjenner svetten renne i tinningen og musklene dirre, så er det nesten terapeutisk. Jeg lukker meg litt inn i meg selv, lukker gjerne øynene og fokuserer på pusten. Og i bakgrunnen kan jeg høre oppmuntring fra folk som vil meg vel. Enten det er lillesøster, svoger eller en av de hyggelige folkene som jobber på treningssenteret.

Så uansett hva vekten vil si i morgen har jeg dette. Disse stundene der det bare er meg, svette, muskler, pust og ros.  Og de øyeblikkene har en verdi i seg selv.

Related Posts with Thumbnails
Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

*klappe i hendene*
Du er kjempeflink! Synes det er imponerende og bra at du holder ut uansett, jeg driver med oppmuntring på hjemmebane overfor Mannen med det samme. Han går sakte ned og noen uker ikke et gram. Husk at det er derfor du bruker målebåndet også siden alt vekttap ikke er i kilo – og målebåndet taler jo sitt.

Hvis det er noen motivasjon: Da jeg gikk på Grete Roede gikk vekttapet mitt skikkelig i rykk og napp. Jeg kunne spise og trene perfekt og det skjedde ikke et døyt. Jeg så etterhvert et mønster der jeg gikk ned ifht menstruasjonssyklusen min (eller, jeg så det da instruktøren min spurte om det kunne være et mønster fordi det hadde hun sett hos flere andre). Jeg gikk også saaakte ned summa summarum, men tenker at det er ikke så farlig, det viktigste er å vite at man trener og spiser riktig, kjenner på den ekstra energien og det gode dette gjør på kroppen. Ta i mot veiledning, korreksjoner og råd på kurset. Dernest må man stole på at kroppen (som man har mishandlet i åresvis) trenger litt tid på det her, men at alt vil løse seg til slutt ifht vektnedgangen.

Delirium’s last blog post..Kjære pappa

Du har så rett!
Syklusen har jo også litt å si. Jeg pleier jo faktisk å gå oppover å denne tiden ellers også.

Og kroppen har definitivt blitt mer eller mindre mishandlet hva kosthold og andre vaner gjelder. Helt ned til 1 måltid om dagen, gjerne på kvelden. Og altfor få faste kalorier, men desto flere flytende i form av cola. Sånt tar tid å snu, tipper jeg.

Målebåndet er godt å ha. Også når det viser økning. Jeg merket nemlig at overarmen begynte å øke i omfang. Jeg tror ikke jeg har fått masse muskler over natten, men det hørtes jo riktig ut da kursleder og en ansatt på treningssenteret forklarte at musklene også kan samle litt vann den første tiden.

Tusen takk for oppmuntring!

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg sliter også mye med dette med vekten. Spesielt etter jul, da gikk jeg ikke på kurset fordi jeg visste jeg hadde gått opp. Flaut å komme tilbake gangen etter der igjen, og jeg hadde gått opp 2 kg.
De andre så kjempe fresh ut, og det så ut som alle sammen hadde trent og spist helt rett hele jula.
Men jeg har bare måtte stå på og gjort mitt beste.

Skal på kurs i morgen og jeg gruer meg til å gå på vekta. Jeg har trent hardt denne uka, men pga seminar med jobben ble det mye alkohol i går. Jeg håper all treninga har hjulpet men er redd for at det ikke er nok til å veie opp for all det usunne.

I høst tok jeg en Inbody test, jeg vet ikke om du har prøvd det?
Denne testen scanner hele kroppen og forteller om muskelmasse, vekt, vann i kroppen, fordeling av muskler osv. Tenkte å ta en ny test snart for da vet jeg at selv om vekta ikke har gått ned, så viser den nok at kroppen har blitt mye sunnere pga all treninga.

Ikke alltid man ser det på vekta, man må måle og bruke speilet. :) Og ikke minst, ofte kjenner man det godt på klærne.

Monica’s last blog post..Will I be the biggest loser?

Det høres ut som en god idé! Lurer på om jeg ikke må prøve noe lignende, for å i alle fall få inntrykk av hvordan kroppen endrer seg selv om vekten beveger seg sakte.

Det er ikke vekt men cm-mål du skal se på. Kvinner kan lett gå opp og ned 5 kilo i løpet av menssyklusen sin uansett om vi så spiser nøyaktig det samme hver dag, gjør det samme og sover like godt og lenge…

Muskler veier dessuten mer enn fett, ganske mye mer faktisk, så en slank person med muskler kan veie like mye eller mer som en mer lubben person som har mye fett men lite muskler.

Så legg bort vekta, se på cm-mål!

ADHDmamma’s last blog post..Visste du at vi med ADHD har en egen forening: ADHD Norge

Ja, cm-mål er godt å ha når man tror man står stille. Jeg er utrolig glad for at jeg valgte å måle.

Jeg synes du er superflink! Det å få lagt inn trening i hverdagen har en fantastisk helsegevinst. Det kan være vanskelig å få til så mye trening hver uke over tid, men forhåpentligvis gir det deg en “pang-start” når du merker at kroppen fungerer bedre.

Det er helt riktig at muskler veier mer enn fett. Fordelen er at mer muskler gir høyere energiforbruk – så vekttapet kommer i ettertid.

Uansett så er du på rett vei til et sunnere liv! Ønsker deg lykke til videre på veien :o )

linnette’s last blog post..Idéer til soverommet

Tusen takk!
Det er godt med ros underveis. :)

Godt å høre at det er andre som har det som meg! Har sluttet helt å veie meg jeg da, for da blir jeg bare demotiovert og så blir det ikke noe trening den dagen. Kjører langt i fra så stramt program som deg, (4 timer spinning i uka, og prøver å få inn noen gåturer også) og sliter veldig med å spise regelmessig. Men vi får se, til slutt må nå kroppen min få med seg at det er fryktelig slitsommt å dra rundt på alt dette fettet når jeg skal trene å styre på. :) Nei tar det hele med humor for øyeblikket, bedre det enn å gråte. Jeg merker at jeg har mer energi og at jeg er i bedre humør, så får vekta komme etter hvis den vil, jeg trenger energien til å dra rundt på den til den blir redusert i allefall.

Lykke til videre

Takk det samme! :)

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)