Den vanskelige mammaen

I dag leste jeg en artikkel som traff rett i hjertet. Og selv om jeg ikke på langt nær har de samme utfordringer som denne mammaen står overfor, så synes jeg at jeg kjenner meg litt igjen.

For du skjønner…

Jeg er mamma til en fantastisk gutt. En sjarmerende, kjærlig, engasjert, humoristisk og utfordrende gutt som er litt annerledes enn andre gutter. Da mitt første barn ble født, ble jeg en mamma. Da dette barnet ble født, ble jeg en vanskelig mamma.

Å være mammaen hans er et privilegium. Et krevende privilegium, noen ganger. Jeg vinner nok aldri noen pris som “årets mor” i en verden der man måler foreldres dyktighet utifra barnets atferd. For kunnskapsløsheten om hva som ligger bak finner man de fleste steder. Men jeg har etterhvert lært meg å sette pris på “Holland“.

Men det er en ting som jeg synes er både utmattende og frustrerende. Og det er å måtte være “den vanskelige moren”.

Da jeg selv gikk på skolen, var det “min” arena. I alle fall før tenåringsopprøret nådde meg også i en periode. Men ellers… lærerdatter som jeg var, var jeg rimelig godt kjent med skolemiljøet. Jeg kom som regel godt overens med lærere og i karakterboka fra ungdomsskolen var det gode tilbakemeldinger. Både faglig og i forhold til meg som elev.

Nå er jeg tilbake på skolearenaen. Denne gangen som mor. Og hadde man skulle fått karakterbøker nå som mor… vel, jeg kan vel bare si at jeg er glad for at man ikke får det. Dagene som lærerens favoritt er talte. Jeg er en vanskelig mor.

Som mor til et funksjonshemmet barn er man ofte nødt til å være vanskelig for å være sitt barns advokat. Kommunene er fattige og det er sjelden noe som kommer helt av seg selv.

Jeg er den vanskelige moren som klager på tildelte ressurser. Som klager til Fylkesmannen. Som maste i flere år på PPT for å få gutten utredet. Som krever kompetanseheving i skolen. Som krever kompetanseheving for seg selv. Som søker og klager. Helt til Fylkesmann og Trygderetten. Som krangler seg inn på foreldreveiledningskurs og reiser til et annet fylke annenhver uke for å gå på det.

Det er ingen monstre jeg kjemper mot. Tvert imot. Det er engasjerte folk som jobber i et system der det alltid mangler noe. Penger, personale, ressurser til kompetanseheving og så videre. Særdeles likandes folk som det ikke er moro å være vanskelig mot i det hele tatt. Og jeg tror kanskje at de heller ikke synes det er særlig artig å være “vanskelige” tilbake. Men de har ikke ubegrensede midler og myndighet de heller.

Som regel fungerer det greit nok sånn rent sosialt. Tonen er som regel høflig og god. Vi setter pris på hverandre.

Men det hender også at frustrasjonen topper seg. At man er sliten og frustrert. At man ser så tydelig at ting MÅ gjøres, men vet at man ikke får det til selv. Et eksempel er skolebøker som forsvinner. “Hjemmet må passe på” VS “Skolen må sørge for ekstra boksett”. Frem og tilbake. Eller “PPT må jobbe raskere, observere mer”.

Jeg ser også at det holder hardt mellom fagfolkene også noen ganger. “PPT må sørge for”, “BUP har ansvar for”, “Skolen har ikke” og “Kommunen burde sørge for”. Og jeg er den vanskelige mammaen som må ta opp kampen. Krangle helt opp til Fylkesmannen slik at skolen får tildelt de midlene de trenger. Mase på PPT så BUP får de testene de venter på. Det er noen spilleregler som begrenser hvor vanskelige fagfolkene kan være mot hverandre. Derfor er det som regel foreldrene som må gjøre det. BUP setter pris på at jeg legger press på PPT. Skolen setter pris på at jeg klager og anker til de får nok midler.

Jeg blir ikke lei av sønnen min. Men det hender at jeg er sliten. Ikke av ham. Men av å være den vanskelige mammaen. Av å være “vrang” og kravstor overfor hyggelige mennesker som også vil det beste for gutten. De kan ikke alltid klage slik jeg kan. Til f.eks. Fylkesmannen. På noen måter er de også avhengig av at jeg er vrang. At jeg sørger for at nok timer og ressurser tildeles.

Jeg vet ikke, jeg.

Jeg skulle vel egentlig bare ønske at tilbudet sto i samsvar med behovet. At man slapp å slåss om midler i en fattig kommune. At det var ressurser nok for å heve kompetansen slik at jeg slapp å være mitt barns advokat hele tiden. For jeg tviler ikke et sekund på at det er utrolig mange engasjerte og flinke folk som jobber med barnet mitt. Og jeg tror at kanskje de også er lei og slitne av å måtte slåss. Av å måtte si nei så ofte.

Jeg skulle ønske jeg ikke måtte være den vanskelige mammaen så ofte for at barnet mitt skal få en god start på livet sitt.

Jeg kunne kanskje få lov til å være en grei mamma istedet?



Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Flinke fine vanskelige mamma! Sender deg en utholdenhetsklem.

tonita’s last blog post..Emiren og jeg

Tusen takk!

:klemme: fra en vanskelig mamma til en annen. Du skriver bra.

Tusen takk! Og klem tilbake til deg.

Så flott at du står på for sønnen din! Synd at det skal være slik! Jeg syns du skal tenke at når du blir betraktet som vanskelig har du gjort noe bra. Utfordret systemet og dradd dem litt lengre. Men jeg blir rasende på barnas vegne når de ikke får den hjelpen de har behov for for å få det bra i livet. Og mammaer skulle få lov til å bruke kreftene sine på å bære mamma og ikke advokat!

Vibeke’s last blog post..Jeg prøver ut litt ny design

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)