• Hjem
• Beste bloggposter
• Bokveggen
• Filmveggen
• Om leserne
• Om meg
• Oversikten
• Selvskryt

Å føle seg som en vinner

Det gjør jeg i dag. Rart, i grunnen, siden jeg sikkert burde furte over å være ute av Tordenbloggen. Jeg gjør ikke det. Kanskje er det feedbackjunkien i meg som er mett og overlykkelig over all rosen.

Men livet er jo tross alt mer enn Tordenbloggen, og det er vel i RL jeg har kjent på gode følelser av å vinne litt.

• Når den redde pasienten sover trygt. Da får jeg lyst til å slå hjul i korridoren utenfor rommet.

• Når jeg får privilegiet av å være vitne til det første smilet hos en som ikke har smilt på lenge.

• Når jeg kun ved hjelp av ord og mimikk klarer å vekke liv i et annet menneskes ansikt og få et glimt av hvem denne er under depresjonen og angsten. Og vi sammen skaper et lite pustehull midt i all angsten og fortvilelsen.

• Når jeg får en god klem på slutten av arbeidsdagen av en som har det bedre nå.

• Og når jeg får æren av å bli kjent med et av de mest spennende, imponerende, generøse og flotte menneskene jeg har møtt, og sitte og prate med dette mennesket om alle de tingene som gjør vedkommende så utrolig fascinerende. Jeg må ta meg sammen for å huske at vi er i en pleier-pasient-relasjon. For det er så lett å bare sitte der som en målløs beundrer som suger til seg klokskap og glimt fra livshistorien til et menneske.

• Når jeg går ut i den mørke og slapsete kvelden etter en lang vakt, så står allerede mannen der med bilen og venter på meg.

• Når jeg kommer inn døren her hjemme og overfalles av ivrig hund og barn som er hypre etter lørdagsgodteriet og vil ha kos.

• Når jeg selv om vi nærmest må evakuere leiligheten fordi barna blir syke av den og utleier aldri får ut fingeren med tanke på renovering, men heller tydeligvis satser på “slumlord”-strategien, vet at vi har et trygt og godt sted å dra til. Selv om det er tungvint, selv om det ikke blir den julefeiringen vi hadde sett for oss og selv om det antageligvis tar litt tid å finne noe annet. Så er jeg utrolig heldig som har et sted å dra når det er krise. Vi har vissheten om det og vi har hverandre. Jeg har sett så altfor mange ganger i jobbsammenheng at slett ikke alle har det sånn.

• Når jeg oppdager en voksende følelse av tilhørighet som jeg aldri har kjent før, til arbeidsplassen min.

• Når sjefen min tar meg imot med “så godt å ha deg tilbake igjen” etter at jeg har vært syk og jeg prøvde å snike meg usynlig inn igjen, redd for sure kommentarer. Når overlegen som jeg ikke trodde visste hvem jeg var engang møter meg med et stort smil og sier det samme.

• Når jeg logger på og treffer nettvenner som det alltid er hyggelig å prate med. Tenk det. Selv når man kommer sent hjem fra jobb og ikke kan ringe og vekke folk for å slå av en prat, så får man pratet litt med folk allikevel. Folk som gir en god magefølelse.

• Når jeg sitter på jobb og småprater om løst og fast med pasienter. Og i hendene mine strikkes det en rødnisselue til minstemann. Det er utrolig hvor beroligende effekt man kan ha på mange pasienter når man rett og slett bare er der og skaper litt stemning sammen.

Jeg kunne ha ramset opp i en liten evighet. Men faktum er at jeg klarer ikke å la være å smile i dag.

Kanskje burde jeg ha fokusert veldig på at vi skal flytte og ikke vet om vi kommer tilbake til dette hjemmet noe mer. Kanskje burde jeg ha følt meg som en skikkelig taper. Kanskje jeg burde vært fra meg av usikkerhet. Istedet føler jeg meg heldig som har sikre ting i livet. Som et sted å dra til. Som vissheten om at vi slett ikke er tvunget til å bli værende et sted som ikke er bra. Som at vi er oss og vi er sammen. Og uansett hvordan, så vil det gå bra. Og med holdepunkter som dette og en jobb jeg hører til i, så mister jeg ikke fotfestet.

Det føles godt å stå støtt.

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.