Bloggen min stinker, bloggen min stinker, bloggen min stinker…

Sånn.

Det er dagens mantra.

Du trodde kanskje det var et fantastisk spennende RL som gjorde at oppdateringene kom sjeldnere herfra? Eller noe viktig?

Vel, for de som lever i den villfarelsen kan jeg fortelle at med unntak av noen magekramper fra helvete (sånne som får deg til å sprike med tærne mens tårene og kaldsvetten triller), så har ting i grunnen gått sin vante gang her.

Magekrampene var ikke noe farlig, altså. Selv om jeg, som er usedvanlig pinglete hva smerte angår, vurderte seriøst å ringe 113 og trygle om hjelp. Eller full narkose. Eller kanskje lystgass. Lystgass er tross alt den beste gassen ever. Jeg er nemlig ikke bare usedvanlig pinglete. Jeg er også usedvanlig sta. Eller tungnem kanskje. Jeg ville prøve å venne kroppen til en medisin som visstnok skal være helt fantastisk for en tilstand jeg har, men som magen min virkelig ikke setter pris på. Folk sier jo at det er en tilvenning. Så siden jeg allikevel hadde noen dager hjemme og toalettet i nærheten, tenkte jeg at det var verdt et forsøk. Den tungnemme biten kommer inn når jeg forteller at dette slett ikke er det første forsøket. Men det var definitivt det verste. Drittmedisin.

Heldigvis lot jeg være å ringe 113 der jeg satt og sippet på toalettet. Det hadde tross alt vært litt pinlig å bli kjent som sykepleieren som gråtende ringte ambulansen da hun fikk diaré. Jeg ser den.

Nevnte jeg at jeg er pinglete?

Jaja, uansett; bortsett fra det så har jeg ikke hatt noen grunn til å la være å blogge. Faktisk så har jeg sittet her og tenkt at jeg burde gjør det flere ganger.

På finspråket kunne jeg sikkert kalt det for skrivesperre.

Men skal jeg være dønn ærlig så var det nok mer et anfall av selvhøytidelighet enn skrivesperre. Eller prestasjonsangst, kanskje?

Jada, det er meg med det lettpåvirkelige egoet igjen. Jeg tåler pokker ikke ros eller lenker før jeg mister all bakkekontakt og nesten danser conga med meg selv mens jeg kaster konfetti. Og når jeg altså står fast (det høres bedre ut, ikke sant?) så kjører egoet på. “Du må skrive. Du MÅ skrive! Det er folk som venter på at du skal skrive. Det er kjempeviktig at du skriver!”

Det er vel omtrent da jeg spyr av meg selv. Når jeg fersker meg selv i å tenke at bloggen min plutselig er verdens navle.

Blog guilt free kan fortelle meg at det finnes en støtteorganisasjon for sånne som meg.

Try to describe the feeling of blogging responsibility to a non-blogger and you sound like a putz. “You see,” you’ll explain, “there are people that I don’t know who may or may not be reading my website and who may or may not be waiting for me to post. And by god!” you’ll exclaim, “I can’t make them wait!” Maybe you start getting a few comments to justify your feelings. “See? They.. all 12 of them .. like me!” Then you become addicted, fall off the face of the planet and forget to brush your teeh because ohmygod there are people in your computer that call for you at night, long for you to write, think you are witty and funny! You can’t let them down!

Så derfor.

Jeg får eh… var det “skrivesperre” vi ble enige om å kalle det? I alle fall så får jeg et eller annet. Og det “et eller annet” er så totalt og sinnsykt blåst opp i forhold til virkeligheten at jeg gremmes når “Realitetsorientering-Lin” tar en snarvisitt i hodet mitt for å dele ut noen velfortjente spark bak. Da har EGO-Lin hatt fest med partyhatter, konfetti, ballonger og conga en god stund.

I tillegg så tar jeg meg selv i å stryke impulskommentarene mine når jeg skriver innlegg. Du vet, de rare tankene som dukker opp og som egentlig ikke er så korrekt med tanke på at kanskje noen på jobben leser. Eller kanskje mamma. Og naboen. Eller kanskje til og med KONGEN!

Og dersom man føler seg virkelig vågal og skriver ned den rare tanken som man selv lo seg fillete av, ja så tør man ikke uten å skrive en lengre avhandling for å forsikre seg om at ingen skal misforstå. Man tør knapt å kalle mannen sin psykodrittsekkmøkkamannen heller. Og da er det virkelig ille, altså. For det er jo tross alt det han heter her. For man er jo så utrolig viktig og kan påvirke så ufattelig mange, vet du. Ja, når man sitter på en sånn überimportant filleblogg med ihvertfall 15 lesere som ganske sikkert lever og ånder for Fullt Hus og stormende jubel. Jada.

Men derfor er det altså viktig å konstatere at bloggen min stinker.  Den stinker så til de grader at det er plent umulig å føkke opp med en post. Så det er i grunnen bare å skrive i vei uten en selvhøytidelig skrivesperre i veien.

Så derfor: Velkommen til en stinkende blogg av særdeles lav kvalitet! *lykkelig*

Jeg føler at jeg har fått en ganske god start på denne relanseringen. Bæsjeprat og outing av mindre flatterende trekk i en og samme post. Herfra kan det bare gå en vei.

Og beklager den intense snorkingen fra siderommet.

Det er EGO-Lin som endelig gikk og la seg igjen etter en heidundranes fest med suppe på spiker som hovedrett.


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Høye forventninger og krav til en selv om alltid god kvalitet blir etter hvert stress og starten på at en ikke gidder å følge opp fordi det tar for mye tid og energi.

Du har en fin blogg Lin og den kan fint leve med deg og det tempo som du har i livet ditt.

Sissel’s last blog post..Pensjonsfondet-Utland

Tusen takk!

Du er nok inne på noe med forventninger. Og, i mitt tilfelle, også vektleggingen av bloggens betydning for andre. Hva så om jeg skriver elendig noen ganger? Eller om jeg spøker med noe som noen tar på ramme alvor og blir sure for? Det er da bare en blogg jeg skriver, ikke et statsdokument.

Jeg må nesten filleriste meg selv mentalt noen ganger. *tilstår*

Skriv det du har lyst til å skrive, Lin. Så skal du ikke se bort fra at det er sammenfallende med det jeg har lyst til å lese. Og du? Jeg synes ikke bloggen din stinker. Den er velduftende. (Metaforpolitiet arresterer meg snart) :D
Virrvarr’s last blog post..Kor er alle dei raude bloggarane hen?

En velduftende blogg. *smake på*

Tusen takk!

Det å skrive det man føler for tror jeg kan være viktig. Jeg merker i alle fall at det blir altfor anstrengt og kjedelig når man siler for mye.

Det er ikke hver dag man sitter og leser ny tekst i Bloggerbys mest gjestfrie hus og blir forstyrret av spede toner fra et ustemt piano i etasjen under klokken midt på natten … Call Ghostbusters! tenkte jeg i noen sekunders panikk mens jeg samtidig ergret meg over at jeg ikke fikk skrevet kommentar til deg og samtidig prøvde å overbevise mitt galopperende hjerte om at det helt sikkert ikke var spøkelser nedenunder, men min initiativrike, grytidligvåkne datter som så sitt snitt til å klunke i vei og mens jeg samtidig tenkte jeg skulle berømme deg for alle dine tankevekkende, morsomme, alvorlige, sjenerøse osv, osv poster. Det er alltid en sann fornøyelse å lese Fullt Hus. Så hva om du ikke alltid er like inspirert? Så hva om det går någen tid mellom hver post? Jeg, som ikke skriver egen blogg, men som elsker å dette innom hos andre og legge igjen kommentar - fikk sabla dårlig samvittighet fordi jeg ikke har gjort det i det siste, litt vel opptatt med mitt, dessverre …

Uff. Det var ikke meningen å gi dårlig samvittighet, altså.
Initiativrike barn høres veldig kjent ut. *humre*

Har egentlig ikke noe å tilføye, men føler at jeg må legge igjen en hilsen, likevel:

Har aldri rynket på nesen, her inne. Kanskje har pulsen gått opp noen hakk? Kanskje har jeg smilt og ristet på hodet - eller skoggerledd. Tørket en tåre. Blitt litt bekymret over tempoet og ‘feedback-junkie’-betroelser. Ristet av meg bekymringen, og stolt på at klokskapen til husfruen veier tyngst.

Glad for at du er her, Lin!

Titta’s last blog post..Dumme, bløthjertede damer…

Høres egentlig kjent ut. Hvem har ikke fått den følelsen når det strømmer på med kommentarer, debatten tar helt av, allianser skapes, brytes og utfordres. Jeg kaller bloggen min junkfoodjunkie, kanskje jeg burde endre navn til feedbackjunkie i stedet. Uansett…

Dette skulle ikke handle om meg og mine ikke-eksisterende (jeg lover) avhengigheter - dette skulle handle om en av de bloggene jeg faktisk liker, og leser alt av poster på - om de nå handler om høykulturelle, provoserende, morsomme, avsindige, interessante, ukomfortable ting, eller for den del alt blandet sammen - uansett så er det velkomment med nytt innhold.

Ikke tenk for mye på det - er det noe som vil skrives ned, så kommer det nok ned på “papiret” uansett - bare man ikke stresser. Forventninger… tja, presset der skaper man minst like mye selv som det som skapes av oss, leserne, tror jeg.

Uansett, fortsett som du stevner du - jeg tror nok både jeg og de fleste andre av leserne dine synes det er mer enn godt nok :D
PoPSiCLe’s last blog post..Fribit - en ny retning for fildeling?

Tusen takk.
Ja, det er rart hvordan man skaper seg et forventningspress også. Men en liten påminnelse fra den mer edruelige delen av en selv om at man tross alt ikke er verdens navle kommer godt med. :D

Med fare for å vekke Ego-Lin, øke prestasjonspresset og senke innleggshyppigheten: Jeg liker meg her!Statsdokumenter kan ikke måle seg med bloggen din

Jeg gleder meg alltid til å se hva du tar for deg. Om mantraet ditt er nødvendig for at jeg skal kose meg her så ofte som mulig får det heller være at det kan mane frem “du tiltrekker deg det du tenker” fans.

Ha en god dag:-)

Glama’s last blog post..Trist og humørløs

Tusen takk! *satt ut*

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)