Nattlig kvalitetssamvær

Jeg må innrømme at jeg hadde glemt det.

Det er jo noen år siden jeg sist jobbet natt og i tiden som har gått har jeg vel mest fokusert på hvor lurt det er å jobbe natt. Man får godt betalt, man får lest bøker i ro og mak (nesten) og etterpå kan man sove til man våkner av seg selv. For en som ikke kan fordra å vekkes av vekkerklokken, er det et stort pluss.

I tillegg så sover jo resten av familien, tenkte jeg. Så det gjør ikke så mye at man er borte. Trodde jeg.

I natt var jeg på en uplanlagt nattevakt. Det manglet folk og jeg meldte meg frivillig til å bli forskjøvet.

Det var ikke før roen senket seg, at det kom tilbake igjen. Da jeg satt der i stresslessen og leste boken min i ro og mak utenfor rommet til pasienten som jeg skulle passe på mens denne sov.

Da merket jeg denne intense hjemlengselen. Dette savnet etter å rett og slett sove ved siden av mannen mens barna sover i rommene ved siden av og Ludvigsen snorker i sofaen.

Jeg hadde helt glemt hvor mye det betyr, jeg. Dette med å ligge ved siden av hverandre og sove. Jeg hadde glemt at også dette bevisstløse samværet har betydning. Uansett hvor irriterende det også kan være. At døgnet rett og slett blir fattigere når vi ikke også har sovet sammen her i vår egen trygge hule. Jeg hadde innbilt meg selv at det var betydningsløst.

Så satt jeg der, da. Og merket så utrolig godt hvor lite betydningsløst det faktisk var. Som en 8-åring på feriekoloni som kjenner hjemlengselen bre seg i kroppen først når dagen er omme og natten tar over. Akutt hjemlengsel.

Jeg telte timer.

Så kom endelig morgenen etter natten jeg på ulogisk vis følte meg snytt for og mannen hentet meg på jobb.

Da vi kjørte hjemover spurte jeg hvordan det hadde gått å legge ungene. Om han hadde sovet godt uten snorkingen min. Og så gjentok jeg høyt trøstetanken jeg hadde tenkt gjennom natten. Om at de ekstra pengene jammen kom godt med!

Det var da mannen sukket litt furtent og utbrøt at det hadde vært så utrolig trist og kjedelig å legge seg alene uten meg. At han nesten ikke kommer seg i seng når jeg er borte fordi han gruer seg til å legge seg alene.

Det var en nattevakt som skulle til.

For å bli påminnet om at selv sovesamvær er viktig samvær. Og hvor godt vi egentlig har det der vi kveld etter kveld og hverdag etter hverdag kryper inn til samme seng for å gjøre noe så undervurdert som å sove.

Sammen.


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Hehe, det er slikt man ikke tenker over etter en stund. Det å sove sammen med noen blir liksom en selvfølge.

Selv har jeg dog litt problemer med å sovne ved siden av min samboer, mye pga av at sengen er for liten, og han er for varm til tider. Da blir det til at man sitter oppe til man *vet* man bare kommer til å bli bevisstløs når hodet fallet på puten. :P
Pejyuu’s last blog post..Spennende nettbutikk.

Mulig jeg er rar, men jeg foretrekker å sove alene..Ingen som snorker, ingen som klår når jeg er trett og vil sove, ingen som veiver med armene i hodet på meg. Så kan jeg sove til jeg våkner av meg selv, og ikke bli vekket fordi noen er uthvilt 3 timer før meg og begynner dagen med å irritere meg…

Bare for å si det så er jeg mye alene ;-)

Mhm… det er noe med den vakuum-følelsen man får. Jeg for min del nyter å sove alene, uforstyrret. Men savner likevel bevissheten om at mannen er der, liksom, når han ikke er der.

Du har selvfølgelig helt rett i det - det er noe eget ved å sove ved siden av den man er glad i. Nå fikk jeg akutt hjertesorg her, for jeg savner det så veeeeeeeldig jeg også… Håper jeg en gang i framtiden kan kjenne på den tryggheten det er å sove inntil noen igjen.

el Vera’s last blog post..Nøkkelbarn

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)