En feedbackjunkies bekjennelser

“Hei. Mitt navn er Lin”, sier jeg før jeg kremter og fortsetter, “og jeg er en feedbackjunkie”.

“Hei, Lin”, svarer tilhørerne i dette anonyme og klamme rommet unisont, og jeg vet jeg er blant venner.

Så blir det stille. Jeg vet at det forventes at jeg sier noe mer, men aner virkelig ikke hvor jeg skal begynne. Selv ikke blant mennesker akkurat som meg. En stol skraper mot gulvet. Noen kremter diskrét i bakgrunnen. Jeg bestemmer meg for å hoppe i det.

“Det begynte i grunnen ganske uskyldig. En blogg, liksom. Det skadet jo ikke å prøve, tenkte jeg.”

Jeg ser hvordan medfølende ansikt nikker oppmuntrende. De har vært der selv.

“Ja, og så ballet det vel bare på seg, antar jeg. Først skrev jeg bare for meg selv. Ga ikke bort adressen til noen. Så etterhvert… vel, jeg begynte å få besøk. Og etterhvert fikk jeg også min aller første dose. Feedback.” Noen rister vitende på hodet. De vet hvor dette bærer hen.

“Det gikk vel som det måtte gå. Jeg ble hekta. Virkelig hekta.” Jeg kikker skamfullt ned i gulvet.

Så tar jeg sats.

“Jeg trodde jeg kunne slutte når som helst. Jeg prøvde også, i grunnen. Men dopet fortsatte liksom bare å komme. Folk abonnerte på bloggens RSS, de lenket til meg, de skrev oppmuntrende kommentarer og delte ut awards.” Jeg kjenner at stemmen min skjelver litt nå.

“Som om ikke det var nok, så ble jeg oppdaget av langervirksomheten Sonitus. Og de er jo flere og jeg bare en. Jeg hadde virkelig ingen ting å stille opp med mot et apparat som Sonitus” sier jeg mens jeg fortvilet prøver å svelge bort klumpen i halsen.

“De jævlene…”, hører jeg noen mumle forarget et sted i bakgrunnen. Feedbacklangeren Sonitus er det tydeligvis flere som har brent seg kraftig på etter ansiktsuttrykkene blant tilhørerne å dømme.

Jeg kjenner at skuldrene mine senker seg litt. Jeg er blant likemenn- og kvinner nå. De er feedbackjunkier, akkurat som meg. De forstår. Men jeg trenger å fortelle. Så jeg fortsetter.

“Sommeren 2008 ble jeg nesten avvent. Jeg trodde virkelig at jeg hadde klart det helt på egen hånd, da jeg kom hjem etter noen uker på hytta uten internettforbindelse. Det hadde vært hardt, men jeg holdt ut. Og da jeg kom hjem igjen ble det i grunnen mest blogging og mindre feedbackdoping. Jeg så for meg en fremtid igjen. En fremtid uten rusen.”

Jeg ler litt bittert. Så naiv jeg hadde vært.

“Men da jeg kom tilbake igjen var Sonitus fortsatt der. Og kommentarene. Ja, i grunnen alt det gamle. Jeg trodde lenge jeg skulle klare å ikke miste hodet denne gangen allikevel. Og jeg klarte det faktisk ganske lenge. Faktisk helt til september og…”

Ordene mine forsvinner i en lav mumlehvisken. Det er så flaut å si det høyt.

“Hæ?”, sier en kvinnestemme fra salen. “Jeg hørte ikke hva du sa.”

“Den gyldne Q!” sier jeg.  “Jeg ble nominert til Den gyldne Q. Borte hos Esquil.”

“Den jævelen!” sier stemmen i salen.

“Og det verste”, sier jeg mens jeg kjenner hvordan min egen harme bygger seg opp, “det verste er at jeg ikke så det komme. Ikke i det hele tatt. Jeg hadde jo begynt å stålsette meg for årets Tordenblogg, og den kommer jo ikke før senere, ikke sant? Men Den gyldne Q hadde på et eller annet vis gått i glemmeboken. Jeg trodde at det ikke angikk meg og så plutselig var den der og spredte feedback som om det var konfetti.”

Det mumles opprørt i salen nå.

“Jeg oppdaget det ikke før sent en natt, jeg. Etter en kveldsvakt. Det kom brått på meg. Jeg mistet nattesøvnen. Jeg hadde jo ikke skrevet noe som helst bra i det siste, det var lenge siden mitt siste “beste innlegg” og ikke ville jeg rekke å si ifra til alle jeg kjente om at jeg var med i Den gyldne Q i år før pollen ble stengt. Hele natten tenkte jeg faktisk på dette…

Så det var kanskje ikke så rart, da. At det ble problemer på jobben de neste ukene. Folk ser jo tegnene. De rødkantede øynene. Den lette skjelvingen på hendene. Den ekstreme gavmildheten overfor pasientene som ville ha en Valium eller fem. Og hvordan absolutt alle rapporter jeg skrev frem til jul ikke lenger var rapporter, men blogginnlegg der jeg på slutten av hver rapport ba leserne stemme meg frem om de likte det de hadde lest. Eller abonnere på rapportene mine. Eller i det minste lenke til dem fra sine rapporter. Og sist, men ikke minst; Hvordan jeg spritet opp de kjedelige behandlingsmøtene med enetaler som ‘10 grunner til at nettopp DU bør grensesette på en gøyal måte’. Alle vet jo at lister er best for å fange oppmerksomheten til folk, ikke sant? Det er jo basic.”

“Akkurat sånn var det for meg også” sier en gråtkvalt mann helt foran i salen. “Hvorfor er det ingen som setter pris på resultatet av EU-kontrollen sin presentert som en underholdende videoblogg med kule effekter og noen velfunderte meninger om samferdselspolitikken? Jeg fikk til og med bråk bare fordi jeg sveiset inn en bitteliten kreditlenke på bildørene til kundene, jeg.”

“Nemlig!”, utbryter jeg. “Og hva i all verden er så ille med litt metablogging om helsevesenet i disse hersens rapportene? Det må da gi mer kudos enn å bare skrive om pasienten har spist og drukket godt? Er ikke content king lenger, liksom? Og jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det ble tatt så negativt at jeg la inn en og annen reklamesnutt heller så lenge reklamen var relevant og plassert på siden. Den forstyrret jo ikke teksten i det hele tatt.”

Jeg kjenner hvordan vi er på nett i all vår opprørthet. Vi feedbackjunkiene.

Det er godt å få det ut. Og den neste timen gjør vi nettopp det. Får ut all vår frustrasjon over samfunnets diskriminerende holdning til oss bloggomane feedbackjunkier. Vi er da for pokker mennesker vi også!

Når møtet er over, samles vi ved kaffekannene og deler våre skjebner. Jeg er ikke den eneste som har fått livet ødelagt av dette dopet. Vi er flere. “Den gyldne Q” og “Tordenbloggen” krevde sine ofre i 2008 også.

Etterhvert merker vi den felles rastløsheten som siver frem i samtalen. Ingen vil innrømme det. Vi skylder på barnevakter som må hjem. Jobbintervju vi må være uthvilte for neste dag. Med skjelvende hender tømmer vi restene av kaffe og te i en sliten vask før vi kaster pappkrusene våre og forlater lokalet. Litt skamfullt mumler vi oppmuntrende ord og advarsler om å stå imot “de jævlene” og feedbackdopet de byr oss på konstant. Mens vi knoter for å få på oss jakker, skjerf og hansker tar vi farvel etter nok et møte før vi snubler bortover på januarhålka på vei til hvert vårt.

Og selv om ingen sier noe så vet alle hva denne rastløsheten skyldes. Det er ikke barnevakter og jobbintervju. Det er ikke engang søvn.

Vi skal hjem for å sjekke statistikken. Se om det har kommet noen nye kommentarer eller awarder. Eller om vi er på oversikten til Bloggrevyens mest leste innlegg det siste døgnet. Eller om vi kanskje til og med har fått jackpot og Sonitus har bydd på mer dop mens vi var offline.

De jævlene.


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Oops, stemte nettopp på deg.
I’m an enabler! :o
Minneapolise’s last blog post..Is it too much to ask?

Oj. Hvordan skal jeg få sove nå? Hæ?! *skingrestemme*

Du får bare håpe at jeg ikke får ansvar for noe viktig i morgen. Jeg bare sier det. ;)

Fy faen, de burde vært bura inne de folka der!

Hjorthen’s last blog post..Ali Esbati kommenterer de rød-grønnes nypussede asylpolitikk

Siden jeg faktisk liker bloggen din så godt at den ligger i bloggfeeden min, så har jeg så klart stemt på deg. :snill:

Ha en flott dag!

Huffda… jeg må nesten være med på å ta på meg noe av skylden her jeg også .. ;-) Er jeg slem når jeg ikke vil at du skal bli avvent?

SerendipityCat’s last blog post..Fra en fotoshoot…

Jeg stemte på deg, jeg! Litt dop til feedback-junkien, så du ikke begynner å rane gamle damer og sånn ^_^

Virrvarr’s last blog post..Jeg har hatt flere blogger enn Roteloftet

I kveld kommer jeg til å bare gå og skule mot datamaskinene på jobben. Spent på resultater og feedback. Desperat etter å blogge. Og det er deres skyld. *harmdirrende pekefinger*

(Og så er det to ukers fri. *juble*)

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)