Et lite blaff
Det var en helt vanlig søndag kveld det skjedde. Blaffet som fikk tårene til å trille. Et blaff av en følelse hun kjente igjen fra en tid da den var sterk.
I mellomtiden hadde følelsen forsvunnet og blitt erstattet av noe annet. En følelse av desperasjon, kanskje? Arbeidsdager med himling, oppgitte sukk, overlessing med oppgaver og syrlige kommentarer da det ikke lot seg gjennomføre godt nok der hun løp rundt på tom mage fordi hun hadde droppet pauser for å få det til. Arbeidsdager uten at noen svarte da hun snakket. Selv på de gode dagene slet den konstante beredskapen henne ut. Hele netter gikk med til grubling om hva hun kunne ha gjort galt og gruing for nok en arbeidsdag. Gruing helt til vekkerklokken nådeløst informerte om at natten var over og en ny dag ventet.
En følelse av å være fanget. Når man har noen å forsørge kan man ikke bare si fra seg en jobb sånn helt uten videre.
Frykten for å komme for sent der hun sto og kjempet desperat mot tårer før hun gikk inn på arbeidsplassen. Den krampeaktige indre pep-talken. “I dag blir det sikkert bedre.” De konstante signalene fra kroppen om at noe var riv ruskende galt. Søvnløse netter som gjorde henne utmattet og hudløs i neste omgang.
Og så den nådeløse nærkampen hos legen som så, forsto og tok tyren ved hornene da han stilte spørsmålene hun ikke fikk lov til å vri seg unna.
Skamfølelsen. Hvordan man kan hoppe til i stolen når noen kaller spaden for en spade og bruker det vonde m-ordet hun følte så stort ubehag bare av å tenke. Og kjenne en inderlig skam over at det var mer enn godt beskrivende.
Erfaringene fra det å si ifra. Og å si ifra til rett person. Uansett hvor flaut det var da tårene bare rant over da man møtte forståelse fremfor nok et angrep.
Det hadde ikke gått over natten. Faktisk var det vanvittig tungt. Følelsen av ensomhet tok pusten fra henne rett som det var. Og hun var allerede utmattet.
Men langsomt ble en positiv erfaring lagt på en annen og jo mer det vokste, jo mer senket skuldrene seg. Langsomt. Vaktsomt.
Og så skjedde det altså.
En helt vanlig søndagskveld.
Det var ingen overveldende følelse. Heller et lite blaff av den.
Et lite blaff av følelsen av å glede seg til å gå på jobb igjen.
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
*Klem*
Sterkt innlegg, håper det går bra.
SerendipityCat’s last blog post..Pasjonsfruktmousse