“Ditt barn mobber mitt barn”
Nå kunne jeg kanskje ha skrevet litt om hvor forferdelig trist det er å se hvordan barnet ditt bruker en hel sommerferie på å grue seg til neste skoleår.
Eller kanskje hvordan hjertet kjennes som en glødende og tung ball som bare synker og synker og synker ned mot magen når man hører sitt eget barn stillferdig si: “Jeg knekker snart. Og ingen ser det.”
Eller kanskje hvordan lange sommerdager på hytta uten all slags distraksjoner skaper tid og rom for de virkelig dyptgående samtalene om ting man vet om, har engasjert seg i, men allikevel ikke visste omfanget av. Ikke helt. Ikke at det var tilbake i full styrke igjen. Det gikk jo så bra så lenge?
Om avgjørelsen om at “hvis du ikke vil sette din fot på den skolen mer noensinne, så har du vår støtte” og frustrasjonen når den andre skolen antakeligvis ikke har ledig plass som barnet kan få flytte til. Tanker i natten om at den mobbede ikke bare må forlate skolen sin, men også kanskje flytte til bestemor for å komme inn i en annen skolekrets slik at den andre skolen simpelthen MÅ ta barnet imot. Mobbet vekk fra både skole og hjem. Ikke det at bestemors hjem er noe galt. Men det er jo tross alt litt tidlig å flytte hjemmefra når man går på barneskolen.
Om beslutningen barnet selv tok om å prøve noen uker til på den gamle skolen og så komme hjem etter første skoledag. Trist og lei seg. Fordi det var ikke noe bedre denne gangen heller. Fordi man hadde gruet seg hele sommeren, men så fått et ørlite håp allikevel. Hadde fått klippet håret og lagt frem fine klær. Stått opp ekstra tidlig for å stelle seg. Og så møtt utfrysning og “du er så stygg, ass”.
Men jeg vil snakke litt om gode foreldre, jeg. Og om hvordan de gir håp om at ting kan bli bedre.
Når man bestemmer seg for å ta direkte kontakt med hver enkelt forelder til barna som har mobbet. Foreldre imellom. Det er litt skummelt.
Du har selv vært så sint at du har villet filleriste barnet deres. Og du tenker på hvor vanskelig det må være å få beskjed om at ens eget barn har mobbet. Kanskje vil man ikke tro det. Kanskje går man i forsvar. Kanskje synes man det er en overreaksjon. Kanskje føler man seg angrepet som forelder også.
“Ditt barn mobber mitt barn” er ikke bare en vanskelig beskjed å gi. Den må være vanskelig å få også.
Derfor blir jeg så utrolig imponert og glad når man møter foreldre som tar dette på alvor. Som er med på at “nå skal vi sammen få slutt på dette”. Som skjønner at vi skjønner at dette er barn. Ikke monstre. Som skjønner at dette er en mulighet vi sammen har til å lære barna våre noe viktig om å fungere sammen i en gruppe. På en skole. I fremtiden, på en arbeidsplass. Sånt er viktig å lære og det er vi voksne som må lære dem det. Oppdragelse i fellesskap.
Lettelsen når man tar direkte kontakt med foreldrene til barnet som gjør at ens eget barn gruer seg til skolen, og finner en god og oppegående mor eller far, er enorm.
Det er ikke et strengt møte på rektors kontor. Det er ikke anklager og forsvar. Det er en solidaritetsgreie. Mellom foreldre. Gudene skal vite at vi trenger hverandres støtte og hjelp når vi skal oppdra barn til samme samfunn. I et samfunn der få ting er soloprosjekt trenger vi hverandre. Barna trenger det.
Og vi foreldre? Vel, vi trenger kanskje å møte et medmenneske når man står der med et verkende mamma- eller pappahjerte og ber en annen mamma eller pappa om hjelp med det som gjør så inderlig vondt.
Vi trenger de gode foreldrene.
Vi også.
Innlegg som kanskje ligner:
- Avslutningshelvetet
- Når et barn blir sin diagnose
- Den vanskelige mammaen
- Når bloggen blir et problem – for andre
- Hjerteskjærende
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Du skriver varmt om et vanskelig tema.
Mobbing er noe av det tøffeste barn kan utsettes for. Om ikke det tøffeste.
Det å grue seg til å gå på skolen på grunn av en eller flere andre medeleve som mobber er uutholdelig for et barn.
Det som er så vondt, er at det ofte er vanskelig å oppdage også. Noen ganger.
Uansett hvordan andre foreldre vil reagere, så har vi kun ett valg. Det er å si i fra til andre foreldre hvis deres barn mobber.
Man må gå frem på best mulig måte, og gjøre det man kan for å få en rolig og fin dialog. Men det er sikkert ikke lett.
Men vi har rett og slett ingen valg. Uansett hvor vanskelig det er å ta opp dette med andre, uansett deres reaksjonsmønster, så er det bare noe man må gjøre. Vi får stå sammen vi voksne også så godt vi kan. Jo mer man engasjerer seg i barnas fritidsaktiviteter osv. Jo mer vi man omgås andre foreldre, og da er det også kanskje lettere å ta opp ting. Vi får hjelpe hverandre så godt man kan i slike situasjoner.
Håper dere finner løsninger på ting.
Alenepappa’s last blog post..Gå til skolen – en sunn start på dagen
Håper at dere får en god dialog og at situasjonen løser seg for barna. Det er en tøff situasjon å stå i fra begge sider tror jeg, men det kan jo ikke fortsette. Lykke til!!!
[...] Posted on august 19, 2008. Filed under: Politikk/Samfunn | Tags: ansvar, mobbeofre, mobbere, mobbing, selvtillit, skoler | For en gangs skyld har jeg lest noe fornuftig om mobbing. Lin skriver om å ha et barn som mobbes, men også om solidaritet foreldre imellom. [...]
Kjempeflott skrevet! Kjente at det knøt seg litt i halsen med en gang, dette er vel noe alle håper de skal slippe, uansett hvilken ende av situasjonen man befinner seg i. Men det må likevel være en lettelse å få en slik respons. Det er dessverre nok av dem som i går rett forsvar.
Håvard Pedersen’s last blog post..Air and light and time and space
Flott post, Lin! Håper det ordner seg.
Anathema’s last blog post..Dagsavisens uutholdelige letthet
Åh, nå fikk jeg skikkelig klump i halsen. Både fordi jeg har så vondt, så vondt av datteren din, og fordi jeg er glad dere møter foreldre med vettet på rett plass.
Jeg håper virkelig at saken løser seg over litt tid nå. At dere får disse jentene til å respektere hverandre. De trenger jo ikke bli bestevenner, bare slutte å være slemme…
I går sendte jeg for første gang barn til skolen. Og jeg kjenner at jeg gruer meg. Mye mer enn barnet. Jeg vet for mye om verden “der ute”, og barnet er så uskyldig. Men før eller siden må man jo slippe. Og i morges fikk jeg kjeft: “Mamma, jeg er førsteklassing, MÅ du følge meg???” Så liten, og så stor.
Fant innlegget takket være Minneapolises post.
Dette var hjerteskjærende sterkt… for så å gå over til å gi optimisme og noen gode følelser. Så BRA at disse foreldrene tar det på denne måten! Jeg kjenner dessverre til en sak med helt annet utfall når mobbeofferets foreldre tok kontakt med mobbers foreldre… Det er godt å vite det også finnes oppegående folk der ute som tar det på alvor og vil gjøre noe med et alvorlig problem.
Når det gjelder datteren din får jeg vondt langt inn i hjerterøttene. Jeg opplevde det selv da jeg gikk på skolen og det har satt sine spor. Det er så godt at hun klarer å snakke om det og blir hørt hjemme! Det å bli tatt på alvor og at det blir presentert løsninger er kjempeviktig.
At det skal være så vanskelig å bytte skole, provoserer meg veldig. Kjenner til andre saker der foreldre har måttet gå til skolesjefen for å bli hørt. Det burde ikke være sånn!
Det er tøft å måtte være vitne til at den man elsker høyest i verden, går gjennom såpass tøffe og vonde ting. Jeg håper virkelig det løser seg!
Lothiane’s last blog post..WordPress liker ikke søstra mi…
Herregud, Lin… Dette står det jaggu respekt av. Jeg er ikke helt sikker på at jeg hadde håndtert dette like bra, for å si det sånn…
Au.
Jeg pleide å være et sånt barn. Foreldrene mine hadde ikke overskudd til å snakke med foreldrene til barna det gjaldt.
Jeg heier på dere. Klem henne og si at det kommer til å gå bra til slutt.
Og har ikke skolen et ansvar eller fem her også?
Virrvarr’s last blog post..Store ord, som «forfatter» og «kunster»
Så fin post!
Håper dette skoleåret blir bedre for jenta di.
Jeg har selv vært opptatt å minne mine barn på hvordan det er å bli frosset ut. At om de ser det at de tar kontakt med det barnet og tilbyr de deres vennskap. Min eldste datter tar dette svært alvorlig, så alvorlig faktisk at lærene må be henne tenke litt på seg selv også og ikke andres ve og vel hele tiden.
Men jeg synes det er like viktig og passe på at sitt eget barn ikke er en mobber, som det er å passe på at de ikke bli mobbet.
Tordenlill’s last blog post..Siste rest av sommer
Jeg sitter med tårer i øynene når jeg leser dette – så utrolig godt å høre at dere har møtt foreldre som viser forståelse og som ønsker å gjøre noe for å bedre situasjonen.
Jeg har sett saken fra barnet sin side – gjennom hele barneskolen var jeg den som ble mobbet. Vi gikk i en liten klasse og hadde ikke mange muligheter til å velge vennene våre. Desverre møtte ikke mine foreldre like stor forståelse hos foreldrene til mine mobbere – de var av oppfatningen “Mine barn gjør aldri noe galt – blir din datter mobbet er det nok hun som har startet det” – men det var jo selvfølgelig ikke tilfellet.
Heldigvis ga det seg når jeg begynte på ungdomsskolen og kom i en større klasse og kunne velge meg noen andre venner.
Jeg velger å tro at jeg er kommet styrket ut av det – jeg er blitt selvstendig, men samtidig er jeg fryktelig usikker. I alle situasjoner hvor jeg møter nye mennesker er jeg sikker på at de jeg møter snur ryggen til og ser ned på meg.
Jeg håper for alt i verden at mine barn slipper å oppleve å bli mobbet – jeg håper også at de ikke blir mobbere. Dersom de noen gang skulle finne på å mobbe noen håper jeg at noen sørger for å fortelle meg det dersom det skjer.
Miriel’s last blog post..Observert på apoteket
Sitter her med gråten i halsen, samtidig med at jeg er dypt imponert over initiativet ditt! At du møtte oppegående foreldre var vel det beste som kunne helnde. Forhåpentligvis får dere nå ryddet opp i mobbingen en gang for alle.
En stor klem til din datter, og en like stor klem til deg som mor!
Det er andre gangen jeg leser denne posten. Første gangen klarte jeg ikke komme på noe vettugt å skrive. Jeg blir like beveget denne gangen. Det er en forelders store skrekk at ens barn skal bli mobbet. Eller være en mobber selv. Hvis så skjer, håper jeg at jeg treffer på like fornuftige foreldre. Eller klarer å være en selv.
Stor klem!
Hanne’s last blog post..Sonic love
Ramlet over posten din.
Jeg føler med deg, da jeg har en sønn i samme situasjon. Selv om det høres ut som min er opplever det i litt mindre grad enn din. Vi valgte også å ta det opp med foreldregruppa, men da som helhet, og ikke enkeltvis. Dette gjorde vi fordi vi blant annet opplevde at skolen ikke var i stand til å ta dette problemet alvorlig i det hele tatt.
Og vi opplevde det samme som deg – foreldre som tok det alvorlig og som viste oppriktige ønsker om å endre gruppestrukturene i klassen. Om det har fungert er jo en annen ting. Barn er barn og jeg tror man må ta de gode dagene som seire og vente tålmodig på at de vonde dagene blir færre.
Lykke til!
[...] skulle egentlig skrive kommentarer borte hos både Lin og Minneapolise om mobbing, men tankene ble for [...]
der spratt tårene på meg. Det e så vondt, så vondt. Den ene av mine jenter (5 år) slet hele fjoråret, ikke med direkte mobbing, men med at hun ikke hadde noen venner. Og jeg følte emg slitt mellom ønsket om å se lyst på det, forsøke nye strategier for å bli venner, og ønsket om å bare gråte og grue meg sammen med henne… Så utrolig bra at du tok direkte kontakt og klarte å gjøre det på en så fin måte at de ikke gikk helt i vranglås.
Arachne’s last blog post..Snobb jeg?
Krysser fingre for at dette løser seg fint! Klapp på skulderen til Lin for å ta tak i saken raskt. Alle som har blitt mobbet – i kortere eller lengre tid – vet utmerket godt hvor vondt det er mens det pågår, og vet helt sikkert også noe om slitsomme ettervirkninger. Fant en veldig bra bok om mobbing for noen år siden – “Mobbet? Det har vi ikke merket!” av Eva Larsson (nks forlaget, 2000). Anbefales sterkt. Det er ikke god lesning, egentlig – men godt skrevet om noe veldig vondt. Lykke til!
H
[...] For en gangs skyld har jeg lest noe fornuftig om mobbing. Lin skriver om å ha et barn som mobbes, men også om solidaritet foreldre imellom. [...]
Jeg kjenner det gjør vondt langt inni mammahjertet mitt når jeg leser innlegget ditt, sitter med gråten i halsen. Håper så inderlig at dere sammen får en slutt på mobbingen slik at barnet ditt ikke lenger går å gruer seg til skoledagen!
Dette er min store frykt den gangen skoledagene står for døren her hjemme, at barnet skal mobbe eller bli mobbet. Jeg skal i alle fall gjøre mitt for å løse problemene om vi kommer i en slik situasjon, å reagere med sinne og lukke øynene for at sitt barn gjør noen noe vondt kan jeg ikke helt forstå at noen tror hjelper.. Godt å høre at du møtte oppegående foreldre.
Lykke til!
Ladybug’s last blog post..Beggin’ rett inn på UK topp 10!