Ethical Hum Psychol Psychiatry. 2006 ;8 (1):17-28 16856307
The sham ECT literature: implications for consent to ECT.
Colin A Ross
The author reviewed the placebo-controlled literature on electroconvulsive therapy (ECT) for depression. No study demonstrated a significant difference between real and placebo (sham) ECT at 1 month posttreatment. Many studies failed to find a difference between real and sham ECT even during the period of treatment. Claims in textbooks and review articles that ECT is effective are not consistent with the published data. A large, properly designed study of real versus sham ECT should be undertaken. In the absence of such a study, consent forms for ECT should include statements that there is no controlled evidence demonstrating any benefit from ECT at 1 month posttreatment. Consent forms should also state that real ECT is only marginally more effective than placebo.
http://lib.bioinfo.pl/pmid:16856307

Sigrun’s last blog post..Sigruns blogg

Og 100% enighet – nei, det trengs ikke! Fanatisme er jo ikke fruktbart. Men for meg som enkeltperson har det vært nødvendig i perioder å være fanatisk for å bli handledyktig i forhold til avhengighet: først sigarettene (vellykket), så pillene (nesten i mål).

Det jeg frykter hva angår ECT, er at kortsiktig gevinst spises opp av mer langsiktig skade, og det at terskelen for å ta det i bruk er senket. Jeg er redd det går på bekostning av utvikling av (enda bedre)relasjonell kompetanse til å støtte mennesker gjennom dype kriser. Jeg ser ikke på psykiske lidelser som medisinsk sykdom, rett og slett. Det er etter mitt syn/min erfaring sykdomstilstander som følge av emosjonelle skader, psykososiale overbelastninger m.m. og trenger tid, ro og hvile, støtte og sympati pluss eventuell traumeterapi – og muligens også endringer i psykososialt miljø. For en del av oss er grubling og kvaler også en del av personligheten som vi og våre nærmeste bare må lære oss å leve med. Det er faktisk ganske smertefullt å være et tenkende og reflektert menneske! (Intellektuelle og kunstnere har til alle tider vært storforbrukere av mer og mindre legale – og skadelige! – lindrende remedier uten at de definertes som syke før remedienes skadevirkninger meldte seg…)

Psykiatriens historie har ellers dessverre en del suksesshistorier som er vendt til mareritt (lobotomiens far fikk Nobelpris, ofrene erstatning, Valium løste angstproblemene og skapte narkomani, første generasjon psykofarmaka skapte ro og siviliserte forhold på psykiatriske anstalter, og tardive dyskinesier m.m. hos pasientene osv.)

…og så jeg som hadde bestemt meg for bare å svare med noen få, vennlige ord… Uforbederlig!

Titta’s last blog post..Frosken Joakim med flere

I dag skrev jeg også ut artikkelen du siterer i egen blogg. Om psykiatri og frykt for følelser. Teamlederen min fikk lese og hun kopierte opp og delte ut til andre ansatte. Fordi “dette er så riktig”.

Jeg gikk hjem fra jobb og følte at jeg var stolt. Over at jeg jobber et sted der folk tenker slik. Over at jeg kan formes av en arbeidsplass der det er nettopp slike ting man er bevisst på. Og at jeg har mine læremestere også på nett som gjør at jeg noen ganger kan oppleve at jeg gjør akkurat det som trengs selv om jeg er relativt fersk i faget.

Vi blir kanskje aldri 100% enige om alt. Eller konkluderer likt. Det trenger vi heller ikke, synes jeg.

Tusen takk. *klem*

Forøvrig må jeg jo si at jeg opplever at jeg nesten vasser i suksesshistorier fra ECT-behandling. Det betyr ikke at andre historier ikke er sanne. Men jeg har tro på at det er viktig å ikke tenke svart/hvitt når det gjelder dette. For suksesshistoriene er jo også reelle og for meg er de i flertall. Jeg har som sagt aldri møtt noen som har angret i RL, og antall personer dette er er nok nærmere tresifret enn ensifret.

Jeg ville med stor sannsynlighet ha takket ja til ECT-behandling selv dersom jeg var i en slik situasjon som jeg ser de som får det er og var omgitt av den kompetansen til å sile ut, som jeg ser at man har der jeg jobber.

Rundskriv I-10/2001: “Begrensningen i annet ledd om at det uten pasientens samtykke ikke kan gjennomføres undersøkelse og behandling som innebærer et alvorlig inngrep overfor pasienten, betyr at det ikke kan benyttes elektrokonvulsjonsbehandling (ECT, også kalt «elektrosjokk») eller inngripende grensesettende tiltak som tvangsbehandlingstiltak. I spesielle nødrettsituasjoner kan man gå lenger i bruk av tvangsbehandlingstiltak enn det dette ledd hjemler, og man vil da også kunne vurdere bruk av ECT. Psykokirurgiske inngrep, såkalt lobotomi, er det ikke lenger aktuelt å bruke i Norge.”
http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/rundskriv/2001/I-102001.html?id=279166

Dette til tross for at Kunnskapssenteret sier: “Det er ikke funnet studier som kan belyse mulige effekter av ECT på selvmordsatferd”.
http://www.kunnskapssenteret.no/Publikasjoner/534.cms?onepage=1

Sykepleien: http://www.sykepleien.no/article.php?articleID=16202&categoryID=144

Sigrun’s last blog post..Sigruns blogg

Dersom jeg skulle blitt dypt deprimert (prøvde å ta livet mitt som tiåring, så jeg vet godt hva sterk psykisk smerte er), ville jeg aldri i livet ha oppsøkt helsevesenet.