Kramper

Sterkt!

Cat’s last blog post..Mens vi venter på døden…

Ikke alle er så heldig at de ikke angrer. I den senere tid har to pasienter fått erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning for ødelagt hukommelse. Også Mette Ellingsdalen, som fikk en ytringsfrihetspris i 2006, har fått skader av elektrosjokk.
http://stomm-blog.blogspot.com/2008/04/modige-ytringer.html

Oj, det rørte rett og slett ved mammahjertet til en som har et barn med epilepsi som stadig ligger i kramper.
Man har så forskjellig assosiasjoner til ting.

Behandlernes/de nærmestes ubehag i møtet med stor psykisk smerte er svært merkbart hos oss som lider, og dette ubehaget forsterker smerten. Der har psykiatrien en stor utfordring. Og leger og sykepleiere er ofte mer ‘utålmodige’ enn en del lavere utdannet personale, i min erfaring. Og har følgelig lav terskel for å tilby rask lindring med mulige irreversible senskader, som f. eks. elektrosjokk. Og er du i en desperat smertefull tilstand, så sier du ja til noe som presenteres som harmløst og muligens raskt lindrende. Til og med selv om en på forhånd er skeptisk.

Selv ble jeg kjørt på to serier elektrosjokk til tross for at jeg ikke ønsket det (jeg ble faktisk ikke spurt, bare fikk beskjed om at jeg skulle av gårde - dette er 10 år siden), men jeg hadde ikke krefter til å diskutere, og ikke ‘råd’ til å miste sympati og støtte fra behandlerne. Jeg kan ikke bevise at mine problemer med konsentrasjon og utholdenhet - også i perioder hvor humøret har vært greit - henger sammen med elektrosjokkene (pluss en parade av ulike medikamenter, og gjentatte sammenbrudd…). Det jeg vet er at viktige begivenheter fra minst ett år før sjokkene er borte fra min aktive hukommelse (f.eks. våking over barn med hjernerystelse…), og bare vagt kommer tilbake når de blir gjenfortalt flere ganger.

Om det virket? Tja - det var jo en grunn til at serie to ble satt i verk - med sterkere strøm, men etter to - tre runder av den ble jeg fysisk syk og resten ble kansellert. Så kom jeg meg langsomt ut i verden på den årstiden og etter det tidsforløpet som tidligere depresjoner hadde vart før de slapp taket - ca et halvt års tid. I ‘gammel’ psykiatrisk lærdom regnet en at endogene depresjoner satt i i et halvt års tid. Så gjaldt det at en holdt ut, og fikk nødvendig tålmodig støtte rundt seg mens det pågikk - og altså at hjelperne formidlet ro, tillit og sympati, og ikke ubehag og utålmodighet! Det hadde ellers vært en fordel med lydisolerte rom slik at en faktisk kunne slippe fri indre smerte i form av skrik uten å plage sine medpasienter. Den muligheten (bortsett fra lydisolering) har jeg fått noen få ganger, og det virket mer lindrende på den psykiske smerten enn noen av de B-preparatene jeg har blitt tilbudt noensinne har gjort. (Den vesle ekstrahjelpen som var på vakt den ene av disse gangene, nærmet seg forsiktig, og jeg skrek at jeg ble gal. Da sa hun, rolig og mildt: ‘Nei, jeg ser ikke galskap, her. Jeg ser fortvilelse’, og så spurte hun om lov til å sitte ved siden av meg med en lett hånd på min skulder. Og det var godt. Da jeg var ferdigskreket,tom, svett og varm, la hun til rette for at jeg kunne få stelle meg, og så ble jeg invitert til matbordet, hvor de andre pasientene stirret stivt ned i tallerknene sine helt til de hørte min rolige og blide stemme. Da så de opp med lettelse i blikkene, og det ble et hyggelig måltid).

I mitt voksne liv har jeg i langt over 50% av levetiden min vært i psykisk krisetilstand, bl.a. sammenhengende suicidal i månedsvis om gangen. Og likevel er jeg, hver gang depresjonen slipper taket, så glad, så glad for å ha overlevd meg selv - og den som oftest velmente, men likevel mange ganger krenkende og plagsomme/skadelige behandlingen fra helsevesenet. Og jeg innser at uten omsorg fra psykiatrien hadde jeg ikke klart meg, i alle fall. Men det er slitsomt og utrygt (og har nok bidratt til å utmatte meg, og også til sammenbruddene) å alltid måtte forsvare meg mot behandlingsmetodene!

Og jeg syns du idylliserer en risikabel behandlingsmetode, Lin - i innlegget - du nyanserer jo litt i kommentaren, men det er ikke sikkert alle leser den.

Titta’s last blog post..Sogndalsstrand 16. juni 2008 (og et par avstikkere underveis)

Alle de somatiske eksemplene du nevner verken kan jeg eller vil jeg gå inn på - bortsett fra dette med astma. For de som har ‘blålysastma’ vil det nok være vanskelig å avslå forebyggende medisinering. Men ellers er ikke alltid diagnosen kronisk astma så alvorlig som den høres ut. Jeg fikk den diagnosen for 9 år siden, ble faktisk innvilget opphold på Glitreklinikken, også, og ble formant om å inhalere meg med kombinasjonspreparat livet ut, selv om jeg kom til å føle meg helt frisk. For 4 år siden, i forbindelse med at jeg hadde kvittet meg med den ene etter den andre av andre medisiner jeg ‘måtte’ ha, og etter at jeg hadde blitt ganske flink til å bruke kroppen innenfor mestringsgrenser (lært på Glitre), droppet jeg inhalatoren, hostet en del en ukes tid etterpå, men fikk tilbake stemmen, som var blitt hes av astmamedisinen - og siden har jeg sjelden bruk for medisin mot hoste.

Hva angår det psykiatriske, så skjønner jeg godt at man tyr til sterke midler i det som oppleves som livstruende og uhåndterlige situasjoner. Men jeg mener bestemt at en annen håndtering av lidelsene fra begynnelsen av (helt fra innleggelsesstart)kunne forhindret at en depresjon utviklet seg til katatoni. (Og forsåvidt at en psykose utviklet seg til agitasjon som gjør tvangsmedisinering nødvendig).

Jeg gjentar: ‘Behandlernes/de nærmestes ubehag i møtet med stor psykisk smerte er svært merkbart hos oss som lider, og dette ubehaget forsterker smerten. Der har psykiatrien en stor utfordring. Og leger og sykepleiere er ofte mer ‘utålmodige’ enn en del lavere utdannet personale, i min erfaring. Og har følgelig lav terskel for å tilby rask lindring med mulige irreversible senskader, som f. eks. elektrosjokk’.

Når det gjelder skader av elektrosjokk, så er det som sagt umulig for meg å bevise noe som helst, fordi det er så mange andre faktorer som kan ha bidratt til min uførhet og mine plager. Men der er nok av historier om dem som har fått alvorlige plager i ettertid, og hvor det er sannsynliggjort at det er sjokkene som har ansvaret for det. Det er tross alt påføring av kramper på nivå med ‘grand mal’.

DET ENKLESTE ER OFTE DET BESTE HVIS DET BARE VAR SÅ ENKELT

Frykt løsner i
skriket

Angst løsner i
nærhet

Tungsinn løsner i
gråt

***

Ute av
klemmen

Varm klar
verden

Slik oppsummerte jeg for noen år siden mine erfaringer som psykisk lidende - og jeg må ta runden ommatt og omatt, ser det ut til. Så det er ikke så enkelt å få det til i praksis. Men jeg skulle ønske at en la bedre til rette for det innefor det psykiatriske helsevernet.

Titta’s last blog post..Sogndalsstrand 16. juni 2008 (og et par avstikkere underveis)

’HUSK FORØVRIG AT OGSÅ DEN DEPRESSIVE EPISODE GIR VARIG SVEKKET KOGNITIV FUNKSJON. VERRE FOR HVER GANG’

Hvis du søker helsehjelp for tung depresjon, utløser det AUTOMATISK OG UTEN DISKUSJON medisinering. Og slik har det vært lenge – for meg skjedde det første gang i 1985. Da jeg midt på 90-tallet begynte å skaffe meg kritisk informasjon – fordi jeg aldri oppnådde å bli bra på medisinene – i beste fall litt ’nummen’, og derfor mindre agitert eller påfallende utad av min smerte, gikk det opp for meg at DET MULIGENS VAR SELVE BEHANDLINGEN SOM PÅFØRTE MEG DE SVEKKELSENE JEG LED UNDER, OG AT REBOUND-EFFEKT OG TILVENNING HADDE ANSVAR FOR AT VITALITETEN JEG OPPNÅDDE NÅR JEG SLUTTET MED MEDISINENE GIKK PÅ SÅ HØYT TURTALL AT JEG KRASJET ETTER NOEN MÅNEDER.

I årene mellom 1971 og 1979 gikk jeg gjennom flere lange og tunge depresjoner uten antidepressiver – i 1976 sågar innlagt på psykiatrisk sykehusavdeling etter et alvorlig suicidforsøk. I samme periode tok jeg mellomfag på universitet med god laud, jeg gjennomførte bibliotekskolen med resultat godt over gjennomsnittet og jeg arbeidet som bibliotekar i to arbeidsforhold, og fikk svært gode attester fra sjefene mine når jeg sluttet. (Fritiden og de sosiale relasjonene der led imidlertid under tilbaketrekningene som fulgte depresjonene – og i dag har jeg nesten ikke nettverk igjen…).

Mens barna var små (1980 – 85), hadde jeg mye somatiske plager, men følte meg mentalt frisk, inntil utmattelse førte til en reaktiv psykose i 1985. Da ble jeg satt på medisin for første gang. (og har aldri siden greid å bli helt medisinfri - sammenbrudd, tvang og press, desperasjon ved bortfall av søvn osv.- bortsett fra i kortere perioder, og en lengre: i årene 2004 til 2006.. I 2005/06 skjedde det store endringer i støtten rundt meg, jeg brøt sammen, ble tvangsmedisinert osv.) I 1988 ble jeg 50 % uføretrygdet, og fikk diagnose bipolar. Fra 1994 til og med første halvår 2001 holdt jeg med møye fast i en 30 % stilling som skrankebibliotekar – etter 4 timer på arbeid brøt konsentrasjonsevnen min sammen, og flere ganger måtte jeg tilkalle bakvakten på slutten av utlånsvakten. Etter det sammenbruddet, og påfølgende behandling hvor den behandlingsansvarlige systematisk motarbeidet mine ønsker om opplegg – som de fleste ansatte med glede imøtekom – har jeg så kortvarig, og så uforutsigbar evne til konsentrert arbeid, at det er fullstendig umulig å påta meg så mye som det enkleste rutinearbeid innen mitt tidligere yrke. Jeg har prøvd.

Jeg mener altså at denne svekkelsen svært sannsynlig er resultat av medisinering og elektrosjokk, og av traumer knyttet til tvang og trakassering i innleggelsesituasjoner, og ikke av depresjonene og sammenbruddene i seg selv. Støtte for dette har jeg funnet i mangfold på nettet, men det var da jeg leste boka ’Toxic psychiatry’ av Peter Breggin i 1996 at jeg følte at jeg endelig kjente meg igjen, og ble forstått. Etter det har jeg kjempet og kjempet, og tapt runde etter runde fordi jeg har havnet i akuttsituasjoner. Siste gang for tre måneder siden, men bortsett fra på akuttmottaket, ble jeg denne gangen faktisk respektert og fikk veiledning for nedtrapping av medisiner med meg hjem. Men min psykosesårbarhet er blitt helt ekstrem – jeg fungerte rasjonelt og fint – om enn litt aktiv – den ene dagen, og så, dagen etter, eller bare i løpet av noen timer – så satt jeg på PC-en og var med i en kjernegruppe som skulle snu maktpyramiden i verden ved hjelp av et nerdekupp på verdensveven! Derfor tør jeg ikke slippe den medisinen som sikrer meg nattesøvn, selv om jeg også mistenker at den er medansvarlig for at opplevelsesevnen min er avstumpet.

Hva angår Breggin, så har han også engasjert seg tungt mot ADHD-medisinering og elektrosjokk, og det er mye tunge skyts rettet mot ham for å svekke hans troverdighet. Blant annet er det faktum at scientologene – ved Tom Cruise – deler hans syn, og bruker hans funn og argumenter - brukt for alt det er verdt. Men jeg opplever altså at det han beskriver innenfor mitt erfaringsområde, stemmer veldig godt. Det jeg savner, imidlertid, er veiledning til hvordan akuttmedisin og institusjoner kan reformeres for å kunne ta bedre hånd om oss i krisesituasjonene, for å unngå at det blir starten på en kronikertilværelse. Min lesing går imidlertid tilbake til slutten av 90-tallet – etter det makter jeg ikke å lese store bøker om noe som helst emne – så det kan finnes noe i nyere utgaver og bøker. Men mannen begynner jo å bli gammel… Som meg…

Her er link til omtale av en bok om elektrosjokk – og inngang til det du ellers måtte være interessert i av hans artikler og bøker:

http://breggin.com/index.php?option=com_content&task=view&id=40&Itemid=52

Men du skal vite, Lin, at DE SOM HAR EVNET Å GI MEG VARME, SYMPATI OG STØTTE INNENFOR SYKEHUSSYSTEMET, HAR VÆRT UVURDERLIGE RESSURSER FOR AT JEG I DET HELE TATT HAR OVERLEVD! Og jeg er glad for å ha overlevd, til tross for aktuell smerte og begrensninger. Når det gjelder elektrosjokk, så er det godt mulig at det er det beste av alternative onder i livstruende situasjoner. Men min erfaring – senest i 2006, er at utad velfungerende, velstelte mennesker kjøres på sjokk. For noen er det bedre å få kuttet synapser som leder inn i smerte, enn å eventuelt gå gjennom eksistensielle kriser.

Men hvis du kutter av forbindelsen til smerten, kutter du kanskje også av kroppens varslingssystem om at noe er galt. Folk som mister følelsen i et lem, risikerer at harmløse sår utvikler seg til infeksjoner som kan bli så alvorlige at amputasjon blir nødvendig.

Å, jeg kunne holde på, og holde på. Men jeg er så trett. Så jeg kan ikke love å følge opp med flere innlegg om dette i fremtiden, selv om du skulle stille aldri så provoserende spørsmål.

Titta’s last blog post..Sogndalsstrand 16. juni 2008 (og et par avstikkere underveis)

VIKTIG:

Most psychiatric drugs can cause withdrawal reactions, sometimes including life-threatening emotional and physical withdrawal problems. In short, it is not only dangerous to start taking psychiatric drugs, it can also be dangerous to stop them. Withdrawal from psychiatric drugs should be done carefully under experienced clinical supervision.

(Fra Breggins hjemmeside)

Det skremmer meg at Helsedirektoratet nå legitimerer bruk av ECT som TVANGsbehandling. Dette er et ledd i en ny offensiv mot selvmord.

Dersom jeg skulle blitt dypt deprimert (prøvde å ta livet mitt som tiåring, så jeg vet godt hva sterk psykisk smerte er), ville jeg aldri i livet ha oppsøkt helsevesenet.

Najonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern: “Elektrokonvulsjonsbehandling (ECT) kan som hovedregel kun iverksettes på bakgrunn av pasientens samtykke. ECT kan ikke iverksettes med hjemmel i psykisk helsevernlovens § 4–4 «behandling uten eget samtykke», da dette vil omfattes av unntaket «alvorlig inngrep» i bestemmelsens annet ledd. ECT vil imidlertid kunne vurderes brukt i spesielle nødrettssituasjoner, jf. kommentarene til phvl. § 4–4 i rundskriv I-10/2001.”
http://www.shdir.no/vp/multimedia/archive/00036/IS-1511_Selvmord_kor_36439a.pdf

Rundskriv I-10/2001: “Begrensningen i annet ledd om at det uten pasientens samtykke ikke kan gjennomføres undersøkelse og behandling som innebærer et alvorlig inngrep overfor pasienten, betyr at det ikke kan benyttes elektrokonvulsjonsbehandling (ECT, også kalt «elektrosjokk») eller inngripende grensesettende tiltak som tvangsbehandlingstiltak. I spesielle nødrettsituasjoner kan man gå lenger i bruk av tvangsbehandlingstiltak enn det dette ledd hjemler, og man vil da også kunne vurdere bruk av ECT. Psykokirurgiske inngrep, såkalt lobotomi, er det ikke lenger aktuelt å bruke i Norge.”
http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/rundskriv/2001/I-102001.html?id=279166

Dette til tross for at Kunnskapssenteret sier: “Det er ikke funnet studier som kan belyse mulige effekter av ECT på selvmordsatferd”.
http://www.kunnskapssenteret.no/Publikasjoner/534.cms?onepage=1

Sykepleien: http://www.sykepleien.no/article.php?articleID=16202&categoryID=144

Sigrun’s last blog post..Sigruns blogg

Kjekt å høre, Lin! Alle monner drar :-), og du har nok god grunn til å være både stolt og glad over å høre til i et bevisst kollegium med høy evne til medmenneskelighet.

Og 100% enighet - nei, det trengs ikke! Fanatisme er jo ikke fruktbart. Men for meg som enkeltperson har det vært nødvendig i perioder å være fanatisk for å bli handledyktig i forhold til avhengighet: først sigarettene (vellykket), så pillene (nesten i mål).

Det jeg frykter hva angår ECT, er at kortsiktig gevinst spises opp av mer langsiktig skade, og det at terskelen for å ta det i bruk er senket. Jeg er redd det går på bekostning av utvikling av (enda bedre)relasjonell kompetanse til å støtte mennesker gjennom dype kriser. Jeg ser ikke på psykiske lidelser som medisinsk sykdom, rett og slett. Det er etter mitt syn/min erfaring sykdomstilstander som følge av emosjonelle skader, psykososiale overbelastninger m.m. og trenger tid, ro og hvile, støtte og sympati pluss eventuell traumeterapi - og muligens også endringer i psykososialt miljø. For en del av oss er grubling og kvaler også en del av personligheten som vi og våre nærmeste bare må lære oss å leve med. Det er faktisk ganske smertefullt å være et tenkende og reflektert menneske! (Intellektuelle og kunstnere har til alle tider vært storforbrukere av mer og mindre legale - og skadelige! - lindrende remedier uten at de definertes som syke før remedienes skadevirkninger meldte seg…)

Psykiatriens historie har ellers dessverre en del suksesshistorier som er vendt til mareritt (lobotomiens far fikk Nobelpris, ofrene erstatning, Valium løste angstproblemene og skapte narkomani, første generasjon psykofarmaka skapte ro og siviliserte forhold på psykiatriske anstalter, og tardive dyskinesier m.m. hos pasientene osv.)

…og så jeg som hadde bestemt meg for bare å svare med noen få, vennlige ord… Uforbederlig!

Titta’s last blog post..Frosken Joakim med flere

Spør om det ikke er mye placebo ute og går:

Ethical Hum Psychol Psychiatry. 2006 ;8 (1):17-28 16856307
The sham ECT literature: implications for consent to ECT.
Colin A Ross
The author reviewed the placebo-controlled literature on electroconvulsive therapy (ECT) for depression. No study demonstrated a significant difference between real and placebo (sham) ECT at 1 month posttreatment. Many studies failed to find a difference between real and sham ECT even during the period of treatment. Claims in textbooks and review articles that ECT is effective are not consistent with the published data. A large, properly designed study of real versus sham ECT should be undertaken. In the absence of such a study, consent forms for ECT should include statements that there is no controlled evidence demonstrating any benefit from ECT at 1 month posttreatment. Consent forms should also state that real ECT is only marginally more effective than placebo.
http://lib.bioinfo.pl/pmid:16856307

Sigrun’s last blog post..Sigruns blogg