Kramper

Du ligger der i narkosens dype søvn.

Rundt deg jobbes det. Stille og effektivt.

Måleinstrumenter rettes på. Observasjoner formidles. Teamet rundt akkurat din seng virker drevent og effektivt. Man angir styrke. Kikker på deg. Monitorer følges nøye med på. Jeg ser kolleger jobbe konsentrert for å gi deg dette. For å hjelpe deg i gang. Rommet er fullt av mennesker som vil deg vel.

Jeg kan ikke unngå å tenke på hvordan veien din hit må ha vært. Hvor mørkt og skremmende du har hatt det. Hvor ensomt må det ikke ha vært å være deg? Hvor tung må ikke håpløsheten ha føltes da enda et behandlingsforsøk ikke fungerte? Hvor mange mennesker har tenkt at du burde ta deg sammen? Hvor hardt har du dømt deg selv for å ikke makte akkurat det? Er du en av de mange som vurderte å gi opp dette tunge og dystre livet? Hvordan hadde du det da du nok en gang våknet og kjente mismotet pine deg?

Jeg vet ikke. Men jeg har sett hvordan smerten har ligget som en tykk sirupståke rundt deg. Det gjør vondt å se mennesker fanget slik. Hvor vondt må det da ikke være å være fangen selv?

Du har sagt ja.

Du har fått muligheten og takket ja.

Kanskje fant du en ørliten strime av håp igjen langt der inne i mørket?

Jeg har aldri møtt et menneske som har angret. Men jeg har sett mange, mange som endelig har kommet ut av mørket på denne måten. Jeg har hørt manges takknemlighet over å ha fått tilbake livet sitt.

Elektroden settes mot hodet ditt.

Det føles som om jeg er vitne til starten på en viktig ferd. Et skip som glir ut fra den havnen du har vært lenket til så lenge. Mot havet. Jeg må ta meg sammen for å ikke hviske et innstendig “Lykke til!” selv om jeg vet at du ikke merker noe av det som skjer. Som jeg unner deg et liv der du slipper det helvetet du lever i nå. Som jeg gleder meg til å se deg smile.

Hele meg gjennomsyres av et inderlig ønske om at du nå skal begynne å få det bra.

Og du.

Du har kramper.


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Jeg regner med at dere forstår at jeg ikke nødvendigvis snakker om en bestemt person her.

Sterkt!

Cat’s last blog post..Mens vi venter på døden…

Ikke alle er så heldig at de ikke angrer. I den senere tid har to pasienter fått erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning for ødelagt hukommelse. Også Mette Ellingsdalen, som fikk en ytringsfrihetspris i 2006, har fått skader av elektrosjokk.
http://stomm-blog.blogspot.com/2008/04/modige-ytringer.html

Cat: Ja, det er sterkt å være vitne til også.

Sigrun: Jeg har bare hørt om det. Aldri møtt noen som har angret. Snarere tvert imot. Kanskje det har noe å si at de der jeg jobber må gjennom en grundig sjekk i forkant? Slett ikke alle får behandlingen. Eller kanskje det har noe med tilpasningen av styrken under behandlingen? Jeg oppfatter de fagfolkene jeg jobber med som veldig påpasselige med å velge rett styrke til rett pasient. Man guffer liksom ikke bare opp fordi man har klokketro på behandlingen og vil være mest mulig effektiv. Jeg har sett flere ganger at man heller øker styrken etterhvert under behandlingsperioden. (Det gis 1 sjokk per behandling. Så går det dager til neste gang og medisiner tilpasses i forkant av behandlingen for best effekt slik at man ikke trenger å øke styrken fordi medikamenter gjør det nødvendig.)

Og det er jo viktig å være klar over at det aller meste vil kunne få komplikasjoner for noen. Det er jo bare å lese Felleskatalogen, for eksempel. Mennesket er ingen maskin.

Men så er jo spørsmålet om hva som er alternativet. Jeg opplever at ECT ofte er siste utvei. Alt annet er prøvd uten hell i årevis. Noen pasienter orker snart ikke å leve mer i det hele tatt. Hvordan skal en liten(?) risiko for komplikasjoner veies opp mot en stor sannsynlighet for fortsatt å ha det helt forferdelig i enda flere år? Eller risikoen for selvmord? Ikke fordi man ønsker døden, men fordi man har det så vondt.

Eller hva med pasienter der man regner risikoen for langt større med tradisjonell medikamentell behandling? For det finnes også de som ikke matcher like godt med medikamentene som andre. Så har man altså alternativene:
- Fortsatt ha det jævlig.
- Fortsette samtale- og miljøterapi som ikke har hatt effekt. Noen har kanskje bare fortsatt å synke stadig dypere ned i depresjonen underveis.
- Kombinere samtale- og miljøterapi med medikamentell behandling. Liten effekt - en del bivirkninger. Fortsatt ha det jævlig.
- Prøve ECT-behandling med stor sjanse for bedring og liten risiko for bivirkninger utover den første tiden etterpå.

Dette er ikke alltid slik at livet tåler å stå på vent så lenge heller. Hvordan vil det f.eks. for en småbarnsmamma være å ligge på psykiatrisk avdeling på 5. måneden. Under dyna. Tør ikke dusje. Tør ikke tisse på do. Tør ikke spise eller drikke. Tør ikke pusse tennene. Må ha full pleie og tvinges til det nødvendigste. Kan ikke treffe barna sine fordi de vil bli skremt av denne skapningen med gusten hud, store ringer under øynene, flokete og fett hår, tørre og sprukne lepper, radmager og vanvittig syk. Begynner å bli katatonisk. http://sv.wikipedia.org/wiki/Katatoni

Noen ganger synes jeg de som mener at det er best å ikke foreta seg noe som helst fordi alt innebærer risiko rett og slett kommer med et grusomt forslag. Selv om det antageligvis skyldes uvitenhet om hvilke store og alvorlige konsekvenser utgangspunktet i seg selv har. Det er IKKE slik at man velger en bivirkningsfri og komplikasjonsfri tilværelse ved å unngå behandling. Man veier alternativene opp mot hverandre og sykdommen har veldig ofte de alvorligste, grusomste og mest skadelige bivirkningene. Særlig sett i forhold til en behandling som KAN gi en ofte mindre alvorlig komplikasjon. Man velger altså ofte mellom “jævlig” og “kanskje, men antageligvis ikke jævlig dersom det skulle inntreffe”.

Når det er sagt:
Pasientskadeerstatning, ydmykhet fra helsevesenet og forskning er ting jeg ser på som positive. Uten spesielt de siste tingene så kan man ikke bli bedre. Man må ikke lukke øynene for eller benekte at noen faktisk får komplikasjoner. Samtidig så er det også vanskelig å vite hva som skyldes hva. Depresjon gir i seg selv en del bivirkninger og det er heller ikke uvanlig at man merker andre ting når den verste smerten er over. Veien ut kan noen ganger innebære en ny depresjon når man virkelig tar inn over seg hvor dårlig man har vært og hvordan det har påvirket. Det ser man noen ganger i forhold til de som har effekt av medikamentell behandling og/eller samtaleterapi. Da er det ekstremt viktig å ikke avfeie de som eventuelt forteller at “Dette er ikke depresjonen min. Dette er noe annet.”

Men alt i alt så har jeg møtt en del pasienter som har gjennomgått denne behandlingen. Og jeg har aldri møtt noen som angret. Jeg har møtt flere som kommer tilbake og ber om en ny ECT-runde noen år senere fordi depresjonen kom tilbake og de hadde god effekt av behandlingen sist med påfølgende år fulle av gode hverdager sammen med sine familier. De som får avslag er derimot ofte veldig fortvilet over dette. Mange har det jo såpass jævlig at de er villig til å ta langt flere sjanser enn det fagfolkene er. Kanskje noen av dem godt kunne tenke seg å være i stand til å fremme erstatningskrav på eventuelle komplikasjoner fremfor å fortsette å ha det så vondt at de nesten ikke holder ut.

Når jeg leser det du lenker til så blir jeg i alle fall glad for at ingen av de jeg har møtt har angret. Jeg håper at det har litt å gjøre med faglig dyktighet i forhold til utredningen i forkant, forberedelsene og hos de som er i rommet under behandlingen.

Oj, det rørte rett og slett ved mammahjertet til en som har et barn med epilepsi som stadig ligger i kramper.
Man har så forskjellig assosiasjoner til ting.

Man har det. Kramper kan jo også være så mangt. Og her er det påførte kramper også.

Jeg har forresten en lillebror som hadde mange tøffe anfall da han var mindre. Han gikk rundt med hjelm, han. Jeg husker at det viktiste man kunne gjøre etter anfallene var å berolige og hjelpe med å orientere ham om hvor han var osv.

Behandlernes/de nærmestes ubehag i møtet med stor psykisk smerte er svært merkbart hos oss som lider, og dette ubehaget forsterker smerten. Der har psykiatrien en stor utfordring. Og leger og sykepleiere er ofte mer ‘utålmodige’ enn en del lavere utdannet personale, i min erfaring. Og har følgelig lav terskel for å tilby rask lindring med mulige irreversible senskader, som f. eks. elektrosjokk. Og er du i en desperat smertefull tilstand, så sier du ja til noe som presenteres som harmløst og muligens raskt lindrende. Til og med selv om en på forhånd er skeptisk.

Selv ble jeg kjørt på to serier elektrosjokk til tross for at jeg ikke ønsket det (jeg ble faktisk ikke spurt, bare fikk beskjed om at jeg skulle av gårde - dette er 10 år siden), men jeg hadde ikke krefter til å diskutere, og ikke ‘råd’ til å miste sympati og støtte fra behandlerne. Jeg kan ikke bevise at mine problemer med konsentrasjon og utholdenhet - også i perioder hvor humøret har vært greit - henger sammen med elektrosjokkene (pluss en parade av ulike medikamenter, og gjentatte sammenbrudd…). Det jeg vet er at viktige begivenheter fra minst ett år før sjokkene er borte fra min aktive hukommelse (f.eks. våking over barn med hjernerystelse…), og bare vagt kommer tilbake når de blir gjenfortalt flere ganger.

Om det virket? Tja - det var jo en grunn til at serie to ble satt i verk - med sterkere strøm, men etter to - tre runder av den ble jeg fysisk syk og resten ble kansellert. Så kom jeg meg langsomt ut i verden på den årstiden og etter det tidsforløpet som tidligere depresjoner hadde vart før de slapp taket - ca et halvt års tid. I ‘gammel’ psykiatrisk lærdom regnet en at endogene depresjoner satt i i et halvt års tid. Så gjaldt det at en holdt ut, og fikk nødvendig tålmodig støtte rundt seg mens det pågikk - og altså at hjelperne formidlet ro, tillit og sympati, og ikke ubehag og utålmodighet! Det hadde ellers vært en fordel med lydisolerte rom slik at en faktisk kunne slippe fri indre smerte i form av skrik uten å plage sine medpasienter. Den muligheten (bortsett fra lydisolering) har jeg fått noen få ganger, og det virket mer lindrende på den psykiske smerten enn noen av de B-preparatene jeg har blitt tilbudt noensinne har gjort. (Den vesle ekstrahjelpen som var på vakt den ene av disse gangene, nærmet seg forsiktig, og jeg skrek at jeg ble gal. Da sa hun, rolig og mildt: ‘Nei, jeg ser ikke galskap, her. Jeg ser fortvilelse’, og så spurte hun om lov til å sitte ved siden av meg med en lett hånd på min skulder. Og det var godt. Da jeg var ferdigskreket,tom, svett og varm, la hun til rette for at jeg kunne få stelle meg, og så ble jeg invitert til matbordet, hvor de andre pasientene stirret stivt ned i tallerknene sine helt til de hørte min rolige og blide stemme. Da så de opp med lettelse i blikkene, og det ble et hyggelig måltid).

I mitt voksne liv har jeg i langt over 50% av levetiden min vært i psykisk krisetilstand, bl.a. sammenhengende suicidal i månedsvis om gangen. Og likevel er jeg, hver gang depresjonen slipper taket, så glad, så glad for å ha overlevd meg selv - og den som oftest velmente, men likevel mange ganger krenkende og plagsomme/skadelige behandlingen fra helsevesenet. Og jeg innser at uten omsorg fra psykiatrien hadde jeg ikke klart meg, i alle fall. Men det er slitsomt og utrygt (og har nok bidratt til å utmatte meg, og også til sammenbruddene) å alltid måtte forsvare meg mot behandlingsmetodene!

Og jeg syns du idylliserer en risikabel behandlingsmetode, Lin - i innlegget - du nyanserer jo litt i kommentaren, men det er ikke sikkert alle leser den.

Titta’s last blog post..Sogndalsstrand 16. juni 2008 (og et par avstikkere underveis)

Takk for en super kommentar, Titta.
Når det gjelder den siste setningen, er jeg ikke så sikker på at jeg er enig.

Først: Innlegget handlet om min opplevelse. Og det er sant at jeg i møte med mange som har gjennomgått ECT-behandling aldri har møtt noen som har angret. Det er sant at jeg har sett mange som endelig får det bedre.

Det vil ikke si at det er den eneste sannheten her og i kommentarfeltet diskuterer man jo på litt mer generelt grunnlag. Det ville ha vært idiotisk av meg å tviholde på egen erfaring som det fullstendige bildet.

Når det gjelder din betegnelse av behandlingen som risikabel så lurer jeg litt på: risikabel i forhold til hva? Gjentatte selvmordsforsøk? Heavy medisinering? Flere år i helvetet?

Hva med pasienter på vei inn i katatoni? Det er risikabelt. ECT kan brukes til å bryte av den prosessen når intet annet hjelper. Det er ikke nødvendigvis slik at bare man “venter og ser” så har man valgt den minst skadelige veien.

Jeg synes rapporter om komplikasjoner skal tas på alvor. De skal ikke avfeies. Men hvilke kriterier skal man ha for å kalle en behandling risikabel på generelt grunnlag? Satt på spissen: Er det å gi en pasient Ibux risikabelt når man ser i Felleskatalogen at det for noen få kan medføre blødninger som er fatale? Nyresvikt?

Må det ikke være et visst omfang før man kaller en behandling risikabel? Må ikke det da settes opp mot risikoen man løper ved å ikke behandle?

Jeg husker at jeg snakket litt med legesvoger om astmamedisner da barna mine trengte det. At jeg var bekymret for bivirkningene. Da sa han noe som var ganske lurt. Han sa at bivirkningene av selve astmaen var mange, mange ganger verre. Og slik er det kanskje med de fleste behandlingstilbud? Det beste er jo om man klarer seg uten, men så er det nå ikke alltid slik. Man velger ikke mellom bivirkner og et lykkelig, friskt liv. Man velger kanskje mellom alvorlig sykdom med fare for dødelig utfall og en behandling med bivirkninger.

Så da har man jo dette med skader som eventuelt kan oppstå ved behandling. Enda en gang på spissen: Ved å starte hjerte- og lungeredning på et menneske vil jeg kunne påføre personen ribbensbrudd. Oftest ufarlig, men noen ganger kan det gjøre skade som blødning og punksjon av lungen. Er det da best å ikke gi hjerte- og lungeredning “for sikkerhets skyld” fordi behandlingen også medfører en risiko?

Jeg er veldig for å få alt opp og frem i dagen. Jeg mener man må ta de som rapporterer uheldige bivirkninger på alvor og jeg mener at en så til de grader livreddende (i mange tilfeller) behandling som ECT ikke bør være noe man tenker svart/hvitt om.

Men akkurat min opplevelse og mine ønsker for de pasientene jeg møter som tar i bruk denne behandlingen og attpåtil er såpass heldige at de kommer gjennom nåløyet som den grundige utredningen i forkant nå er. Det vil nok bære preg av at det er sett med min erfaringsbakgrunn. Det fine med det å skrive slike innlegg, er jo når klokinger som dere andre her kommer inn og fyller på med deres erfaringer og synspunkt slik at man får en god diskusjon.

Beskrivelsen av ekstrahjelpen som satt seg ned ved siden av deg er virkelig et godt eksempel på rett person på rett sted. For det er jo gjerne slik at man har denne utålmodigheten som du sier noe om. Det er viktig å være obs på at det ikke er ens eget ubehag man skal behandle når man tilbyr en pasient behandling og hjelp, om du skjønner hva jeg mener.

Dette svaret ble skrevet litt av og på, så jeg håper jeg ikke har vært altfor klønete og fornærmet noen nå. Det er i såfall ikke meningen. Æresord!

Alle de somatiske eksemplene du nevner verken kan jeg eller vil jeg gå inn på - bortsett fra dette med astma. For de som har ‘blålysastma’ vil det nok være vanskelig å avslå forebyggende medisinering. Men ellers er ikke alltid diagnosen kronisk astma så alvorlig som den høres ut. Jeg fikk den diagnosen for 9 år siden, ble faktisk innvilget opphold på Glitreklinikken, også, og ble formant om å inhalere meg med kombinasjonspreparat livet ut, selv om jeg kom til å føle meg helt frisk. For 4 år siden, i forbindelse med at jeg hadde kvittet meg med den ene etter den andre av andre medisiner jeg ‘måtte’ ha, og etter at jeg hadde blitt ganske flink til å bruke kroppen innenfor mestringsgrenser (lært på Glitre), droppet jeg inhalatoren, hostet en del en ukes tid etterpå, men fikk tilbake stemmen, som var blitt hes av astmamedisinen - og siden har jeg sjelden bruk for medisin mot hoste.

Hva angår det psykiatriske, så skjønner jeg godt at man tyr til sterke midler i det som oppleves som livstruende og uhåndterlige situasjoner. Men jeg mener bestemt at en annen håndtering av lidelsene fra begynnelsen av (helt fra innleggelsesstart)kunne forhindret at en depresjon utviklet seg til katatoni. (Og forsåvidt at en psykose utviklet seg til agitasjon som gjør tvangsmedisinering nødvendig).

Jeg gjentar: ‘Behandlernes/de nærmestes ubehag i møtet med stor psykisk smerte er svært merkbart hos oss som lider, og dette ubehaget forsterker smerten. Der har psykiatrien en stor utfordring. Og leger og sykepleiere er ofte mer ‘utålmodige’ enn en del lavere utdannet personale, i min erfaring. Og har følgelig lav terskel for å tilby rask lindring med mulige irreversible senskader, som f. eks. elektrosjokk’.

Når det gjelder skader av elektrosjokk, så er det som sagt umulig for meg å bevise noe som helst, fordi det er så mange andre faktorer som kan ha bidratt til min uførhet og mine plager. Men der er nok av historier om dem som har fått alvorlige plager i ettertid, og hvor det er sannsynliggjort at det er sjokkene som har ansvaret for det. Det er tross alt påføring av kramper på nivå med ‘grand mal’.

DET ENKLESTE ER OFTE DET BESTE HVIS DET BARE VAR SÅ ENKELT

Frykt løsner i
skriket

Angst løsner i
nærhet

Tungsinn løsner i
gråt

***

Ute av
klemmen

Varm klar
verden

Slik oppsummerte jeg for noen år siden mine erfaringer som psykisk lidende - og jeg må ta runden ommatt og omatt, ser det ut til. Så det er ikke så enkelt å få det til i praksis. Men jeg skulle ønske at en la bedre til rette for det innefor det psykiatriske helsevernet.

Titta’s last blog post..Sogndalsstrand 16. juni 2008 (og et par avstikkere underveis)

Du har i alle fall gitt meg en del å tenke på. Selv om jeg fortsatt er ganske positiv til ECT når det er riktig og nødvendig.

Men hvordan skjuler man helt at det å være vitne til andres lidelse gjør noe med en uten å fremstå som likegyldig? Jeg fokuserer gjerne såpass på pasienten og dens behov der og da at egne følelser gjerne ikke kommer frem før etterpå. Men kanskje noe glipper gjennom allikevel?

Selv er jeg opptatt av å være trygg, stødig, lydhør og så videre. Tørre å være tilstede. Men det er ikke alltid nok. Og det er folk som til tross for veldig god hjelp og folk rundt seg som gjør “alle de rette tingene”, som bare blir dårligere og dårligere. Så hva gjør man da? Skal man forholde seg passiv? Handler det ikke også litt om å ta ansvar?

Hva om det i noen tilfeller faktisk er slik at ECT er den eneste behandlingen som vil virke? Hva om det virkelig er slik at de få sekundene man har krampe ikke har bivirkninger for et stort flertall? At de sekundene igangsetter prosesser i egen kropp som gjør en god del medikamenter overflødig?

Fra St. Olavs informasjon om ECT:

Behandlingen er svært effektiv og skjer ved at to elektroder festes til hodet slik at svak strømstyrke nullstiller hjernecellene. Dette gir kortvarig krampeanfall som virker inn på både hormoner og de delene av hjernen som regulerer humøret. ECT er en smertefri og frivillig behandlingsform. Pasientene får kortvarig narkose og muskelavslappende medisin. De sover under det rundt tretti sekunder lange anfallet og våkner etter noen minutter.

Her står det også litt om dette:
http://www.helserevyen.no/index2.asp?newsid=5698

I enkelte svært alvorlige depresjonstilfeller har ECT vist seg å være den eneste virksomme formen for behandling.

http://www.doktoronline.no/lex/d/depresjon.html

NHD ved doktoronline har jo også et poeng når han sier at:

ECT kan i enkelte tilfeller gi hukommelsestap for perioder av tiden en har levd. Det kan imidlertid også både depresjon og betydelig stress gi.

Det er derfor særdeles vanskelig å vite hva som er hva.

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=3589676

Og nettopp derfor mener jeg man må ta alle tilbakemeldinger fra pasienter som har gjennomgått behandlingen på alvor. Men så blir jo spørsmålet hvordan man skiller ut hva som er hva når depresjon og stress i seg selv også kan gi slike konsekvenser.

I lenken der man har undersøkt og kommet frem til at det ikke er påvist skader, så ga man visst også “narre-ECT”. Jeg antar at det vil si at noen bare fikk narkosen?

Her fant jeg forøvrig et ganske interessant utsagn fra NHD om ECT:

Som med andre bivirkninger: Det er ikke en regel at alle får dem. Graden av bivirkninger er også varierende.

Artikkelen ser på kognitiv svekelse som en bivirkning av ECT. Den viser at bivirkningsfrekvensen er forskjellig etter hvilken metode som brukes. Den sier også noe om hvem som er mer disponert for slike bivirkninger.

Husk forøvrig at også den depressive episode gir varig svakket kognitiv funksjon. Verre for hver gang.

Førsteforfatteren er meget anerkjent og sannsynligvis den fremste i verden på ECT. Jeg hørte han på en ECT-kongress i Sundsvall i okt 2006.

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/entrez/query.fcgi?db=pubmed&cmd=Retrieve&dopt=AbstractPlus&list_uids=16936712&query_hl=2&itool=pubmed_docsum

Altså kan det å ikke behandle kanskje gi større skader også på dette området noen ganger.

At man nå vet mer om bivirkningsfrekvens og metoder, samt hvem som er mer disponert for bivirkninger synes jeg er ganske lovende. Og kanskje dette har noe å si for at jeg som relativt ny i “bransjen” enda ikke har møtt på noen som har angret? Kanskje betyr det at også denne behandlingen og forarbeidet til den har blitt bedre?

“Problemet” med beretninger om bivirkninger er jo også at vi aldri vil vite hvordan situasjonen hadde vært dersom de ikke hadde fått ECT-behandling. Sykdommen man ble behandlet for har jo også disse bivirkningene. Kanskje noen ville ha sluppet hukommelsesproblemer helt, mens andre ville ha vært mye verre og ha mistet enda mer uten ECT?

’HUSK FORØVRIG AT OGSÅ DEN DEPRESSIVE EPISODE GIR VARIG SVEKKET KOGNITIV FUNKSJON. VERRE FOR HVER GANG’

Hvis du søker helsehjelp for tung depresjon, utløser det AUTOMATISK OG UTEN DISKUSJON medisinering. Og slik har det vært lenge – for meg skjedde det første gang i 1985. Da jeg midt på 90-tallet begynte å skaffe meg kritisk informasjon – fordi jeg aldri oppnådde å bli bra på medisinene – i beste fall litt ’nummen’, og derfor mindre agitert eller påfallende utad av min smerte, gikk det opp for meg at DET MULIGENS VAR SELVE BEHANDLINGEN SOM PÅFØRTE MEG DE SVEKKELSENE JEG LED UNDER, OG AT REBOUND-EFFEKT OG TILVENNING HADDE ANSVAR FOR AT VITALITETEN JEG OPPNÅDDE NÅR JEG SLUTTET MED MEDISINENE GIKK PÅ SÅ HØYT TURTALL AT JEG KRASJET ETTER NOEN MÅNEDER.

I årene mellom 1971 og 1979 gikk jeg gjennom flere lange og tunge depresjoner uten antidepressiver – i 1976 sågar innlagt på psykiatrisk sykehusavdeling etter et alvorlig suicidforsøk. I samme periode tok jeg mellomfag på universitet med god laud, jeg gjennomførte bibliotekskolen med resultat godt over gjennomsnittet og jeg arbeidet som bibliotekar i to arbeidsforhold, og fikk svært gode attester fra sjefene mine når jeg sluttet. (Fritiden og de sosiale relasjonene der led imidlertid under tilbaketrekningene som fulgte depresjonene – og i dag har jeg nesten ikke nettverk igjen…).

Mens barna var små (1980 – 85), hadde jeg mye somatiske plager, men følte meg mentalt frisk, inntil utmattelse førte til en reaktiv psykose i 1985. Da ble jeg satt på medisin for første gang. (og har aldri siden greid å bli helt medisinfri - sammenbrudd, tvang og press, desperasjon ved bortfall av søvn osv.- bortsett fra i kortere perioder, og en lengre: i årene 2004 til 2006.. I 2005/06 skjedde det store endringer i støtten rundt meg, jeg brøt sammen, ble tvangsmedisinert osv.) I 1988 ble jeg 50 % uføretrygdet, og fikk diagnose bipolar. Fra 1994 til og med første halvår 2001 holdt jeg med møye fast i en 30 % stilling som skrankebibliotekar – etter 4 timer på arbeid brøt konsentrasjonsevnen min sammen, og flere ganger måtte jeg tilkalle bakvakten på slutten av utlånsvakten. Etter det sammenbruddet, og påfølgende behandling hvor den behandlingsansvarlige systematisk motarbeidet mine ønsker om opplegg – som de fleste ansatte med glede imøtekom – har jeg så kortvarig, og så uforutsigbar evne til konsentrert arbeid, at det er fullstendig umulig å påta meg så mye som det enkleste rutinearbeid innen mitt tidligere yrke. Jeg har prøvd.

Jeg mener altså at denne svekkelsen svært sannsynlig er resultat av medisinering og elektrosjokk, og av traumer knyttet til tvang og trakassering i innleggelsesituasjoner, og ikke av depresjonene og sammenbruddene i seg selv. Støtte for dette har jeg funnet i mangfold på nettet, men det var da jeg leste boka ’Toxic psychiatry’ av Peter Breggin i 1996 at jeg følte at jeg endelig kjente meg igjen, og ble forstått. Etter det har jeg kjempet og kjempet, og tapt runde etter runde fordi jeg har havnet i akuttsituasjoner. Siste gang for tre måneder siden, men bortsett fra på akuttmottaket, ble jeg denne gangen faktisk respektert og fikk veiledning for nedtrapping av medisiner med meg hjem. Men min psykosesårbarhet er blitt helt ekstrem – jeg fungerte rasjonelt og fint – om enn litt aktiv – den ene dagen, og så, dagen etter, eller bare i løpet av noen timer – så satt jeg på PC-en og var med i en kjernegruppe som skulle snu maktpyramiden i verden ved hjelp av et nerdekupp på verdensveven! Derfor tør jeg ikke slippe den medisinen som sikrer meg nattesøvn, selv om jeg også mistenker at den er medansvarlig for at opplevelsesevnen min er avstumpet.

Hva angår Breggin, så har han også engasjert seg tungt mot ADHD-medisinering og elektrosjokk, og det er mye tunge skyts rettet mot ham for å svekke hans troverdighet. Blant annet er det faktum at scientologene – ved Tom Cruise – deler hans syn, og bruker hans funn og argumenter - brukt for alt det er verdt. Men jeg opplever altså at det han beskriver innenfor mitt erfaringsområde, stemmer veldig godt. Det jeg savner, imidlertid, er veiledning til hvordan akuttmedisin og institusjoner kan reformeres for å kunne ta bedre hånd om oss i krisesituasjonene, for å unngå at det blir starten på en kronikertilværelse. Min lesing går imidlertid tilbake til slutten av 90-tallet – etter det makter jeg ikke å lese store bøker om noe som helst emne – så det kan finnes noe i nyere utgaver og bøker. Men mannen begynner jo å bli gammel… Som meg…

Her er link til omtale av en bok om elektrosjokk – og inngang til det du ellers måtte være interessert i av hans artikler og bøker:

http://breggin.com/index.php?option=com_content&task=view&id=40&Itemid=52

Men du skal vite, Lin, at DE SOM HAR EVNET Å GI MEG VARME, SYMPATI OG STØTTE INNENFOR SYKEHUSSYSTEMET, HAR VÆRT UVURDERLIGE RESSURSER FOR AT JEG I DET HELE TATT HAR OVERLEVD! Og jeg er glad for å ha overlevd, til tross for aktuell smerte og begrensninger. Når det gjelder elektrosjokk, så er det godt mulig at det er det beste av alternative onder i livstruende situasjoner. Men min erfaring – senest i 2006, er at utad velfungerende, velstelte mennesker kjøres på sjokk. For noen er det bedre å få kuttet synapser som leder inn i smerte, enn å eventuelt gå gjennom eksistensielle kriser.

Men hvis du kutter av forbindelsen til smerten, kutter du kanskje også av kroppens varslingssystem om at noe er galt. Folk som mister følelsen i et lem, risikerer at harmløse sår utvikler seg til infeksjoner som kan bli så alvorlige at amputasjon blir nødvendig.

Å, jeg kunne holde på, og holde på. Men jeg er så trett. Så jeg kan ikke love å følge opp med flere innlegg om dette i fremtiden, selv om du skulle stille aldri så provoserende spørsmål.

Titta’s last blog post..Sogndalsstrand 16. juni 2008 (og et par avstikkere underveis)

VIKTIG:

Most psychiatric drugs can cause withdrawal reactions, sometimes including life-threatening emotional and physical withdrawal problems. In short, it is not only dangerous to start taking psychiatric drugs, it can also be dangerous to stop them. Withdrawal from psychiatric drugs should be done carefully under experienced clinical supervision.

(Fra Breggins hjemmeside)

Tusen takk for svar, Titta. Jeg håper jeg ikke provoserte deg altfor mye med spørsmålene mine. *klem*

Det skremmer meg at Helsedirektoratet nå legitimerer bruk av ECT som TVANGsbehandling. Dette er et ledd i en ny offensiv mot selvmord.

Dersom jeg skulle blitt dypt deprimert (prøvde å ta livet mitt som tiåring, så jeg vet godt hva sterk psykisk smerte er), ville jeg aldri i livet ha oppsøkt helsevesenet.

Hm. Dette har jeg ikke lest meg så veldig opp på. Har du en lenke, Sigrun?

Najonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern: “Elektrokonvulsjonsbehandling (ECT) kan som hovedregel kun iverksettes på bakgrunn av pasientens samtykke. ECT kan ikke iverksettes med hjemmel i psykisk helsevernlovens § 4–4 «behandling uten eget samtykke», da dette vil omfattes av unntaket «alvorlig inngrep» i bestemmelsens annet ledd. ECT vil imidlertid kunne vurderes brukt i spesielle nødrettssituasjoner, jf. kommentarene til phvl. § 4–4 i rundskriv I-10/2001.”
http://www.shdir.no/vp/multimedia/archive/00036/IS-1511_Selvmord_kor_36439a.pdf

Rundskriv I-10/2001: “Begrensningen i annet ledd om at det uten pasientens samtykke ikke kan gjennomføres undersøkelse og behandling som innebærer et alvorlig inngrep overfor pasienten, betyr at det ikke kan benyttes elektrokonvulsjonsbehandling (ECT, også kalt «elektrosjokk») eller inngripende grensesettende tiltak som tvangsbehandlingstiltak. I spesielle nødrettsituasjoner kan man gå lenger i bruk av tvangsbehandlingstiltak enn det dette ledd hjemler, og man vil da også kunne vurdere bruk av ECT. Psykokirurgiske inngrep, såkalt lobotomi, er det ikke lenger aktuelt å bruke i Norge.”
http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/rundskriv/2001/I-102001.html?id=279166

Dette til tross for at Kunnskapssenteret sier: “Det er ikke funnet studier som kan belyse mulige effekter av ECT på selvmordsatferd”.
http://www.kunnskapssenteret.no/Publikasjoner/534.cms?onepage=1

Sykepleien: http://www.sykepleien.no/article.php?articleID=16202&categoryID=144

Sigrun’s last blog post..Sigruns blogg

Aha. Takk.

Forøvrig må jeg jo si at jeg opplever at jeg nesten vasser i suksesshistorier fra ECT-behandling. Det betyr ikke at andre historier ikke er sanne. Men jeg har tro på at det er viktig å ikke tenke svart/hvitt når det gjelder dette. For suksesshistoriene er jo også reelle og for meg er de i flertall. Jeg har som sagt aldri møtt noen som har angret i RL, og antall personer dette er er nok nærmere tresifret enn ensifret.

Jeg ville med stor sannsynlighet ha takket ja til ECT-behandling selv dersom jeg var i en slik situasjon som jeg ser de som får det er og var omgitt av den kompetansen til å sile ut, som jeg ser at man har der jeg jobber.

Titta:
I dag gjorde jeg en jobb jeg er stolt av. På grunn av deg og det du har lært meg.

I dag skrev jeg også ut artikkelen du siterer i egen blogg. Om psykiatri og frykt for følelser. Teamlederen min fikk lese og hun kopierte opp og delte ut til andre ansatte. Fordi “dette er så riktig”.

Jeg gikk hjem fra jobb og følte at jeg var stolt. Over at jeg jobber et sted der folk tenker slik. Over at jeg kan formes av en arbeidsplass der det er nettopp slike ting man er bevisst på. Og at jeg har mine læremestere også på nett som gjør at jeg noen ganger kan oppleve at jeg gjør akkurat det som trengs selv om jeg er relativt fersk i faget.

Vi blir kanskje aldri 100% enige om alt. Eller konkluderer likt. Det trenger vi heller ikke, synes jeg.

Tusen takk. *klem*

Kjekt å høre, Lin! Alle monner drar :-), og du har nok god grunn til å være både stolt og glad over å høre til i et bevisst kollegium med høy evne til medmenneskelighet.

Og 100% enighet - nei, det trengs ikke! Fanatisme er jo ikke fruktbart. Men for meg som enkeltperson har det vært nødvendig i perioder å være fanatisk for å bli handledyktig i forhold til avhengighet: først sigarettene (vellykket), så pillene (nesten i mål).

Det jeg frykter hva angår ECT, er at kortsiktig gevinst spises opp av mer langsiktig skade, og det at terskelen for å ta det i bruk er senket. Jeg er redd det går på bekostning av utvikling av (enda bedre)relasjonell kompetanse til å støtte mennesker gjennom dype kriser. Jeg ser ikke på psykiske lidelser som medisinsk sykdom, rett og slett. Det er etter mitt syn/min erfaring sykdomstilstander som følge av emosjonelle skader, psykososiale overbelastninger m.m. og trenger tid, ro og hvile, støtte og sympati pluss eventuell traumeterapi - og muligens også endringer i psykososialt miljø. For en del av oss er grubling og kvaler også en del av personligheten som vi og våre nærmeste bare må lære oss å leve med. Det er faktisk ganske smertefullt å være et tenkende og reflektert menneske! (Intellektuelle og kunstnere har til alle tider vært storforbrukere av mer og mindre legale - og skadelige! - lindrende remedier uten at de definertes som syke før remedienes skadevirkninger meldte seg…)

Psykiatriens historie har ellers dessverre en del suksesshistorier som er vendt til mareritt (lobotomiens far fikk Nobelpris, ofrene erstatning, Valium løste angstproblemene og skapte narkomani, første generasjon psykofarmaka skapte ro og siviliserte forhold på psykiatriske anstalter, og tardive dyskinesier m.m. hos pasientene osv.)

…og så jeg som hadde bestemt meg for bare å svare med noen få, vennlige ord… Uforbederlig!

Titta’s last blog post..Frosken Joakim med flere

Hehe. Like god som alltid. *klem*

Spør om det ikke er mye placebo ute og går:

Ethical Hum Psychol Psychiatry. 2006 ;8 (1):17-28 16856307
The sham ECT literature: implications for consent to ECT.
Colin A Ross
The author reviewed the placebo-controlled literature on electroconvulsive therapy (ECT) for depression. No study demonstrated a significant difference between real and placebo (sham) ECT at 1 month posttreatment. Many studies failed to find a difference between real and sham ECT even during the period of treatment. Claims in textbooks and review articles that ECT is effective are not consistent with the published data. A large, properly designed study of real versus sham ECT should be undertaken. In the absence of such a study, consent forms for ECT should include statements that there is no controlled evidence demonstrating any benefit from ECT at 1 month posttreatment. Consent forms should also state that real ECT is only marginally more effective than placebo.
http://lib.bioinfo.pl/pmid:16856307

Sigrun’s last blog post..Sigruns blogg

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)