Utkledd som sykepleier
Jeg står der utenfor mottakelsen og venter.
Det blåser kjølig. Mennesker går forbi. Frem og tilbake, frem og tilbake. En sykebil rygger dovent inn på sin plass. Så var det altså ikke noe som hastet på den turen.
Bak meg blir et travelt akuttmottak stadig mer travelt. Jeg får vondt i bena bare av å se på hvordan de som jobber der går og går og går. Med raske skritt frem og tilbake mens mengden pasienter bare vokser.
På meg har jeg sykepleieruniform. Håret er samlet i en knute i nakken. Over venstre brystlomme står det “Lin - sykepleier”. Ved venstre lomme henger ID-kortet mitt som viser hele navnet mitt og ved hvilken avdeling jeg er ansatt som sykepleier. Ved den høyre lommen henger nøklene mine. En til avdelingens dører og en til garderobeskapet mitt.
Og jeg har aldri vært mindre sykepleier enn jeg er i akkurat dette øyeblikket.
I akkurat dette øyeblikket er jeg en mamma med blanke øyne og hjertet i halsen der jeg står og speider. Etter en sykebil, en vanlig bil… hva som helst.
Jeg er en mamma som venter på barnet sitt.
“Lin, mannen din ringte men jeg fant deg ikke. Du skulle ringe tilbake.” var beskjeden jeg fikk på jobb litt tidligere. Det faller meg ikke engang inn at det kan være noe galt. Selv om mannen min så godt som aldri ringer meg på jobb, så tenker jeg ikke engang tanken. Jeg tror han ringer fordi han har glemt når det var han skulle hente meg etter jobben. Så jeg gjør meg ferdig med det jeg holder på med før jeg ringer tilbake igjen.
Beskjeden er kort. Sønnen er skadet. Legevakta mener han må opereres umiddelbart og han er på vei dit nå.
Det ble kanskje sagt mer. Jeg husker ikke helt. Den rolige og fattede sykepleieren i meg forsvant som dugg for solen. Hjernen er i full gang med å forberede seg. Hvem skal jeg si ifra til. Har man lov til å løpe fra jobb når det er kveldsvakt? Jo, vi er visst to sykepleiere, så da kan jeg kanskje gå. Jeg må huske å føre inn blodtrykk, puls og SaO2 i kurven på de jeg har tatt det på før jeg løper. Er det noen beskjeder jeg må gi i tilfelle jeg ikke får skrevet rapport? Og hvordan spør jeg om å få gå? Har jeg krav på det? Hjernen jobber og hendene skjelver. “Gå!” sier kolleger.
Så jeg går. Til akuttmottaket der jeg har hentet pasienter, hentet blærescanner og andre ting. Men når jeg skal henvende meg til de som jobber der så er jeg strippet for sykepleieren i meg. Med skjelvende stemme forteller jeg at jeg ikke er der i jobbsammenheng, men at jeg venter på barnet mitt. Jeg prater nervøst. En vennlig sjel forteller at hun vet godt hvordan det er, mens hun nikker vitende. Hun skjønner. De som jobber der skjønner og forventer ingen sykepleier fra meg, selv om jeg tilfeldigvis står der i uniform. Det gjør godt.
Jeg speider etter noe jeg ikke vet hva er. Ambulanse? Drosje? Privatbil? Mammaen i meg kjenner en intens lengsel etter akkurat dette barnet. Det kommer i overveldende bølger så jeg nesten må snappe etter pusten. Det er tortur å vente sånn.
Til slutt ser jeg bilen vår kjøre opp. Og jeg løper til bilen for å møte sønnen. I det øyeblikket overmannes jeg av en annen ro. En annen rolle. Det er ikke sykepleierrollen. Det er mammaen i meg. I det øyeblikket barnet mitt endelig ankommer, så oppdager jeg at også mammaen i meg har noen kvaliteter som kommer godt med når det gjelder. Hun legger vekk egne følelser, egen bekymring, egen frykt og holder hodet kaldt. Fullt fokus i det øyeblikket barnet mitt er der.
Nå kan jeg være. Gjøre. Se med egne øyne. Vurdere.
Så jeg støtter en ustø gutt ut av bilen. Han har fått Ketorax og er ganske neddopet. Og nå kan jeg endelig lytte ordentlig til mannens forklaring om hva som har skjedd. Nå overmannes jeg ikke av et intenst behov for å være hos barnet mitt. Barnet mitt er der. Og selv om det nok er ganske ille at begge benene i den ene armen er brukket, så er det tross alt en lettelse at det ikke var noe verre.
Så jeg blir litt løvemamma. Maser på hver pleier som går forbi om at barnet mitt må ha mer smertestillende nå etterhvert som han begynner å ynke seg og få mer smerter igjen. Og han har ikke venflon. De fikk ikke til å sette det på ham på legevakta. Noen bør sørge for at han har venflon. “Hallo? Har du tid til å gi sønnen min mer smertestillende nå? Han har så vondt.” og “Han har ikke fått venflon og han skal opereres.”
Sånn holder jeg på. En pest og en plage. En mamma.
Men mest av alt så sitter jeg der og ser på ham der han glir ut og inn av ketorax-døsen. Holder hånden på den friske siden. Henter blader han ber om selv om jeg skjønner at han er for sløv til å lese dem. Stryker over pannen. Og innser gradvis at “operasjon straks” betyr noe helt annet enn hva jeg trodde.
Sønnen er enda ikke operert. Man vil prøve reponering først. Altså korrigere bruddet utenfra. Uansett så må han ha narkose. Han ligger på barneavdelingen og mannen er der hos ham. Operasjon blir kanskje nå. Eller kanskje på formiddagen i morgen. Ingen vet. Han var nesten først i køen, men så kom det inn noe enda mer akutt. I mellomtiden ligger han og faster. Får ikke drikke eller noe. Og timene går.
Kanskje kommer han hjem om en time. Kanskje kommer han hjem i morgen ettermiddag.
Mammaen i meg finner ikke helt roen før han er hjemme igjen. Så jeg sitter her og bearbeider istedet. Og tenker på at jeg nok langtifra er den første som opplever dette og slett ikke kommer til å være den siste. Neste gang jeg ser en hvitkledd person stå og speide utenfor akuttmottaket kommer jeg nok til å lure litt. På om dette er en mamma eller pappa som står der. Og venter på sin aller, aller viktiste pasient.
Akkurat som jeg ventet på min viktigste pasient i dag.
Utkledd som sykepleier.
Innlegg som kanskje ligner:
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Å stakkars liten, og stakkars mamma. *klem*
Du skriver så rørende og med sånn innlevelse, at når jeg leste dette, så var det akkurat som at jeg var i situasjonen selv.
Lise’s last blog post..Universelle og spesifikke velfersdsgoder
Jeg har egentlig ikke ord, dette var veldig bra skrevet, jeg håper det går bra med arm og slikt nå *klem*
Snøft. Klem til løvemammaen og den tapre lille mannen.
Hanne’s last blog post..Vigrid: Det Siste Oppgjør
Lykke til!! Veldig godt skrevet og som de andre sier kommer man skikkelig inn i situasjonen, du er en god formidler. Håper gutten din kommer seg raskt og slipper å ha mye smerter.
[...] i narkose og mannen kom hjemom en liten tur for å hente bankkortet. Med seg hadde han kameraet så den bekymra mammaen kunne se med egne øyne at sønnen fortsatt [...]
Awwwaaahhh… Sitter på jobb og tårene triller. *STOR KLEM* Er det ikke rart hvordan man kan miste taket helt så lenge man bare må/kan tenke på seg selv, for så å få alt på rett kjøl igjen når man trer inn i en rolle hvor man har noen andre å passe på?
Stjernesøkeren’s last blog post..Kattedo
Takk for fin lesning. Ja, det må være en rar følelse og være på jobb å plutselig skal motta en familiemedlem, selv om det er på en annen avdeling. Skjønner godt at mamma-rollen overtok en stund.
Du skriver så mye bra, og det er interessant å lese her.
Eugenie’s last blog post..Her har folk mest sommersex 
Jeg grøsser. Og har egentlig ikke ord. Dette var veldig godt skrevet, og det går kaldt gjennom meg ved å tenke på hvordan det ville vært å være i ditt sted akkurat da.
*klem*
Jeanette’s last blog post..Smart mammadalt
Jeg gråter her jeg. Enormt bra at du kan skrive noe slikt som dette når du nettopp har opplevd… ja, dette.
Det var akkurat som å sitte bak øret ditt og kjenne på alle følelsene som suste rundt i kroppen din. DU skriver så godt, og jeg er sikker på jeg ville kjent på så mange av de samme problemstillingene i samme situasjon, bortsett fra den biten der du er sykepleier da.. For det er ikke jeg.
Helene’s last blog post..Hva leser dere i avisene?
Du skriv knakande godt, og det er lett å kjenna seg att i.
Monica’s last blog post..The game
Jeg måtte jaggu gråte en skvett jeg også! Du skriver fantastisk godt. Man lever seg totalt inn i teksten din! Veldig rørende! Er det ikke fantastisk å være mamma!? Det synes iallefall jeg!
Ellen’s last blog post..Min aller første “Goodie-bag”
http://ellensbookoflifeanddreams.blogspot.com/search/label/Hånda mi
Jeg fikk lyst til å vise deg denne!
Det er meg ifjor da jeg brakk handleddet mitt! Jeg har stor medfølelse for sønnen din. Det er vondt å brekke ben i kroppen sin!
Ellen Munkvold’s last blog post..Min aller første “Goodie-bag”
Hei Lin. Det går bare bra med hånden min, takk som spør. Jeg trener den fortsatt hver eneste dag selv om det nå er 1 1/2 år siden det skjedde. Starter dagen med tøye og bøye-øvelser på badet. Jeg har hele tiden brukt venstre armen som “mal” for øvelsene da det i begynnelsen virket ufattelig at høyre hånden skulle kunne bevege seg slik. Jeg er ørlite stiv i leddet og kan ikke snu den mot meg selv på samme måte som med venstre hånd men det er ikke noe jeg merker i det daglige.
Trening trening og atter trening…
God bedring til sønnen din!
Ellen Mumkvold’s last blog post..Min aller første “Goodie-bag”
Tusen takk. Og så godt å høre at det gikk bra med deg også.
Sønnen er endelig hjemme igjen. Det gir en egen ro når huset igjen er så fullt som det skal være.
Å herlighet!
Dette må være noe av det beste jeg har lest. Snakk om å komme under huden på deg der du står og venter.
Fantastisk skrevet!
Jeg håper det går bra med sønnen din. God bedring!
Shamu’s last blog post..Bøllehatt “Sommer i sivet”