På vei
Når du leser dette er jeg sannsynligvis ikke her. *dramatisk*
Neida. Jeg har nemlig satt den på planlagt publisering til nå. Så antageligvis sitter jeg i dette øyeblikk og taper spiller kort, leser en bok eller kjefter på hypre unger som ikke ligger der jeg la dem. I sengene sine. På hytta.
Og dersom alt er som vanlig, så har jeg også hatt en av mine favorittstunder på vei opp dit.
Du skjønner, jeg synes det er så deilig når vi er på vei et sted. Når alle er samlet i den skranglete minibussen. Når ungene har sluttet å krangle og vi kjører den siste halvtimen etter å ha stoppet for å handle på veien.
Noen ganger har det blitt mørkt den siste biten opp mot hytta. I alle fall når vi kan kjøre helt opp.
Ikke for det, det har hendt at jeg har forbannet hele det fordømte hyttekonseptet midt i den lange bakken med masse å bære på, snø til knes, delvis måneskinn og en fantasi som løper løpsk med tanker om mordere bak hvert tre. En gang i vinter var jeg så sliten og skjelven i bena etter den lange bakken og masse å bære på at jeg regelrett krabbet fra brønnen til døra. Jeg hadde falt en gang for mye og var skikkelig grinete.
Men om sommeren. Da kjører vi helt opp til døra. Det er deilig, det!
Og i bilen, når vi er på vei dit, så kan det faktisk være ganske fint å være fembarnsmamma.
Det er mørkt ute og veien er øde.
I baksetet bak meg har som regel minstemann sovnet. Og enda lenger bak hører jeg at storesøsknene sitter og prater rolig sammen. Ikke krangling, sladring og geiping slik som det var på begynnelsen av turen, men faktisk rett og slett en hyggelig samtale.
Mannen og jeg sitter foran og småprater litt vi også. Men vi er også ganske stille.
Det er godt å være stille sammen noen ganger. Veldig godt.
Og hver gang vi kjører forbi alle de kjente og kjære stedene jeg har kjørt forbi helt siden jeg satt i baksetet til bestefaren min sin bil, så har jeg som regel et minne knyttet til det. Som rasteplassen vi var på en gang. Veikanten der bestefaren min stoppet for å ta på kjetting om vinteren før de lange bakkene opp til bonden, der vi parkerte. Eller svingen der han kjørte ut en gang. Ingen kom til skade, men det ble jo litt styr med å få bilen opp på veien igjen.
Jo lengre og lengre vi kjører inn i kvelden og jo lengre og lengre det blir mellom husene, jo mer kjenner jeg hvor godt det egentlig er å være en familie på tur. Hvor godt det er å koble hele familien fra datamaskiner, tv, nabolaget og den faste hverdagstralten. Og bare være oss. Sammen. På vei et sted. På vei til nye opplevelser og kjente trakter. Der mine barn får sine barndomsminner fra akkurat samme plass der jeg fikk mine.
Det hender jeg får hjertet i halsen også. Når en råkjører suser forbi blir jeg så innmari bevisst på hvor sårbare man egentlig er når man sitter der. En hel familie samlet i en bil. Og hvor verdifull last akkurat denne bilen faktisk har.
Men aller mest så sitter jeg der og tenker. Nyter. Lytter til barnas lavmælte samtale og minstemanns rolige sovepust. Mens bilen kjører lenger og lenger vekk fra byen vi kjørte igjennom på veien. Det blir færre og færre gatelys. Færre og færre hus. Og nesten alltid et og annet dyr som vi må bremse for når det løper over veien idet vi kommer. Den siste biten har vi bare bilens egne lykter til å lyse opp veien. Og når vi begynner å kjøre på grusveien, våkner Ludvigsen og innser til sin store glede hvor vi er på vei.
Når vi kommer frem våkner familien til liv igjen. Vi strekker på oss, bærer inn mat og dyner og alt mulig rart. Jeg pleier å fyre opp i peisen dersom det er kaldt. Mannen begynner på maten. Ludvigsen fyker rundt på tomta som en rakett og min mor ringer opptil flere ganger for å forsikre seg om at vi overlevde turen denne gangen også og komme med sine sedvanlige formaninger om brønnen og barna og slike ting.
Etter at barna har spist og sengene er redd opp, er det tid for oss voksne. Som regel er søsteren min og hennes samboer med og vi spiller kort, spiser god mat, prater og har det veldig fint. Før vi legger oss sent. Veldig sent.
Neste morgen våkner vi opp til en flunka ny dag med mange nye opplevelser. Latter, lek, kjekling og andre daglyder mens sola forhåpentligvis skinner etter beste evne. Og så koser man seg. Sammen.
På hytta.
Innlegg som kanskje ligner:
None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Å ha en hytte å dra til er herlig. Dere er veldig heldige. God tur og kos deg masse.
Lise’s last blog post..Revolusjonerende nytt!