Noen ganger handler det om å legge seg flat
Ja, dette med å være foreldre, altså.
I går var en av disse dagene og jeg fikk kjenne litt på de mindre morsomme sidene ved å ha barn.
Vi har nemlig helt håpløse verandaer her jeg bor. De er store og fine på mange måter, men på et punkt er de håpløse. Kanskje et bilde sier mer enn altfor mange ord her:
Som du kanskje kan se, så er det altså en glippe mellom verandakassene og gulvet. Glippen er større enn den kanskje ser ut på bildet. En tennisball kan med letthet trille ut, for eksempel.
Vi merker det selv også. Når naboen over oss vasker verandaen sin, renner det ned på oss. Noen tørkestativ fulle av klær har måttet vaskes om igjen og noen utemøbler har måttet bli reddet i siste liten. Og dersom barn der opp leker med lego eller andre ting der, ja så får vi rett som det er en og annen leke i hodet.
Vår løsning i forhold til naboer under oss har vært å sette opp en planke foran glippen. Men i går var den ikke der.
Mannen skulle nemlig rydde og rengjøre renna som ligger i glippen også. For der samler det seg mye rart. Blader, bøss, jord… ja, det meste. Det var bare det at da mannen skulle hente sønnen hos moren min, så glemte han å sette planken tilbake. Og mens undertegnede måtte noe veldig på do for ørtende gang den dagen, hadde minstemann og storesøster fått en glimrende idé. En idé som innebar en vannslange.
For å gjøre en lang historie kort, så endte det med at den stakkars tålmodige naboen under oss fikk en del liter gjørmevann ned til seg. På sin markise. På sin veranda. Og pøbelungenes mor? Vel hun satt på do med en mage som slett ikke samarbeidet, og ante fred og ingen fare inntil hun kom ut og oppdaget dette.
Jeg trenger kanskje ikke å si at naboen ble sint?
Og jeg trenger kanskje heller ikke å si at det er veldig forståelig?
Det er da dette med å legge seg flat kommer inn. Når en hyggelig og tålmodig nabo står på døra og er så sinna at vedkommende snapper etter pusten, da er det det eneste man kan gjøre. Ja, bortsett fra å irettesette ungene og kreve at de ber om unnskyldning. Og er med på å rydde opp etter seg dersom det er ønskelig.
Det ble beklaget, det ble irettesatt og man tenkte kanskje at man i alle fall hadde fått kontroll over situasjonen.
Og da kommer jeg til en annen ting det noen ganger også handler om. Nemlig det å føle at det blir feil nesten uansett.
Når man har kjeftet og irettesatt, beklaget og skammet seg. Før man får høre av en liten gutt som er veldig lei seg at han bare ville være flink og hjelpe pappa med å få renset opp i renna. At han hadde stått der og spylt med hageslangen og følt at han gjorde en virkelig god gjerning som sikkert ville gjøre alle glade.
Istedet ble det sinna nabo og kjeft fra mamma.
Og når den fortvilte pjokken endelig har sovnet og man er sikker på at naboen har gått inn til seg om kvelden. Ja da sitter man igjen der som verdens slemmeste mamma og verdens kjipeste nabo og tenker at noen dager rett og slett er dumme. Og at den som fant ut at man skulle ha en sånn glippe i gulvhøyde på verandaer i et boligområde hvor man satser på at mange barnefamilier skal leve i harmoni med sine naboer, burde hatt deng.
*sukk*
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
hehe…Jeg vil nå si det da, at dine barn virker veldig normale, kreative og oppfinnsomme. De tenkte nok at nå blir mamma stolte av oss, så flinke som vi er til å rengjøre naboens veranda.
Men naboen, herregud, han/hun må det da verra no’ alvorlig galt med, som ikke forstår at barn er barn, og uskyldige til det motsatte er bevist!
Viktor Viktorsen’s last blog post..Felles erstatningskrav mot Nav
Uffda. *klem* Det er ofte det er gode tanker som ligger bak det ungene gjør som vi ser på som ugang.
Lise’s last blog post..Kommunikasjon og ærlighet