Min mor er bekymret

…så jeg ser meg nødt til å presisere en ting.

Mamma har, som tidligere nevnt, oppdaget bloggen min. Hun har faktisk stor tro på dette, og mener at jeg egentlig bør kreve inngangspenger før noen får lese mesterverket. Som vi alle nå vet, så fikk jeg jo tross alt veldig gode tilbakemeldinger på skolestilene i 7. klasse og slikt blir det forfattere av. Ja, mamma sier i alle fall så.

Og nå som hun har oppdaget bloggen og vist den frem til folk hun kjenner, begynner hun naturlig nok å bekymre seg for om jeg kanskje plutselig en dag går over streken og blogger om noe fælt. Som den hasjplantasjen hun har i kjelleren… Ups!

Neida. Min mor hadde nok ikke kjent igjen en hasjplante om den så kom i psykedeliske farger. Hun hadde vel snarere tuslet rundt og nynnet mens hun vannet “denne festlige planten” i lykkelig uvitenhet og lurt på om det var plass til den på pianoet eller om den skulle plasseres midt på spisestuebordet.

Men altså; min mor er bekymret.

Jeg har nemlig nevnt at jeg blogget om lillebrors konfirmasjon og nå er altså mamma bekymret for om jeg fikk fortalt at vi også fikk mat. Ja, av en eller annen grunn er dette livsviktig informasjon hver gang noen har vært hos henne. Det nytter ikke å komme der og påstå at man ikke er sulten, altså. Og takker du ja til en liten porsjon mat, så er det ikke lenge før man blir nødet til å forsyne seg en gang til. INGEN skal noensinne forlate det huset uten å ha spist, nei! Det er mye rart man kan si, men DET vil hun IKKE ha på seg! Makan!

Så derfor denne presiseringen, selv om jeg mener at jeg nevnte maten i konfirmasjonsinnlegget også.

Det var mat.

Det var nok mat.

Det var mat til alle.

Alle fikk noe de likte og maten var god.

Det var ørten forskjellige typer mat, varm og kald mat, tilbehør i lange baner, masse deilig dessert. Folk led etterhvert av ren metthet og lyst på enda mer mat. Det var mat som ble sendt med hjem med både meg og min søster. Så mye mat var det.

Ingen blir sulteforet hos min mor. Ingen. Det første Ludvigsen gjør når han kommer dit er å oppsøke henne. Og innen en minutt har han som regel fått pølser og annet godt. Han trenger ikke engang å tigge eller gi labb. Det holder lenge å være der. Jeg er kanskje Ludvigsens matmor, men min mor er selveste MATGUDINNEN.

Sånn.

Da håper jeg hele internett har fått dette helt klart for seg slik at min mor kan senke skuldrene igjen, lettet over at hennes rykte ikke er ødelagt denne gangen heller. ;)


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Det var godt å høre at dere fikk mat. Jeg kjenner egentlig at jeg ble litt sulten av dette innlegget…

Lars Martin’s last blog post..Hvordan er det å leve med angst?

*fniser høyt så kollegene ser rart på meg*

Det ligger i morsgenet. Har du ikke fått det? Et plutselig, overmannende behov for å stadig stappe mat i alle som kommer innom. Nåja, vi vet jo etterhvert hvordan det er med dine evner som husmor, så det er vel litt så som så hos dere. ;-) Min mor og mormor og farmor lider av det samme. Noen verre enn andre. Mat er utrolig viktig. Man er ikke før ferdig med et måltid før det neste planlegges. Jeg tror kanskje det har litt med generasjonen å gjøre også. Både høfligheten i forhold til gjester, og det at man er vokst opp i en tid der det ikke var en selvfølge at man var mett. Vi spiser vel strengt tatt litt i overkant i dagens samfunn i Norge… Og i besøk er det verre enn verst, man kan ikke gå fra større festligheter uten å være proppmett og småkvalm og ha smakt på absolutt alt. Rare greier, egentlig.

Haha, ja, mat er viktig. :) Min mor skal servere oss noe uansett, det nytter ikke å bare komme innom i 5 minutter og gå igjen uten å spise, for NOE må vi jo ha, og de gangene vi har trumfet igjennom, så har det vært som om hele hennes verden falt i grus. I alle fall selvbildet. Hun kan være så syk at hun nesten ikke kan stå på beina, men stå å lage mat, det skal hun, for hun må jo servere mat må vite. :D
Lise’s last blog post..Kommunikasjon og ærlighet

Hehe, jeg kjenner godt igjen dette med mat-iveren fra mor og mormor også!

Godt for mammaen din at du får presisert at det var nok mat da :-D
Cat’s last blog post..Kveldshimmel

Ja, nå tipper jeg mammas ære er reddet. Jeg skulle nok ha hatt litt av hennes matstolthet, kjenner jeg. Heldigvis har jeg en mann som er flink til å lage mat, da. Ellers hadde det blitt triste saker å komme på besøk hit. ;)

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)