Jeg har vært på avvenning

Og det var helt forjævlig.

Abstinensene rev meg i fillebiter. Jeg har sørget over min tapte venn, rusen. Og da livet begynte å kludre seg til, så holdt det hardt å ikke falle tilbake på gamle vaner. For om de ikke kunne fikse noe som helst, så kunne de i alle fall gi et lite øyeblikks lindring.

Nei, jeg snakker kanskje ikke om noe spennende og dramatisk. Allikevel er det nesten litt flaut. For hvem vil vel innrømme avhengighet og svakhet? Skal vi da ikke alle være stappende fulle av integritet og autonomitet?

Det er nemlig min indre feedbackjunkie som har vært på avvenning. (Beklager, alle som så for seg en “Weeds”-lignende affære.)

Jeg tror ikke jeg er alene. Men det er ikke så sikkert at andre tør å innrømme at de har kjent litt på samme tendenser.

Mitt dop heter nemlig feedback. Statistikk. Ratix. Twingly.

Åh, for en rus det gir en feedbackjunkie å se statistikken gå i taket. For et kick det er å se at noen tusen mennesker kommer for å se på hva akkurat jeg har gjort. I RL er jeg sjenert og så langt ifra exhibisjonistisk som man kan komme. Jeg har aldri helt forstått skuespillere og andre som forteller om dette kicket de får av å stå på scenen. Kanskje kunne jeg ha forstått det da jeg var liten. Før barnefødsler. Før valker. Før… ja, før.

Men ikke nå.

Men det er noe som skjer når man sitter bak en skjerm. Når man blir koblet vekk fra valker, hengepupper, kjerringtøy og et kronisk usminket ansikt. Når man kanskje blir mer tydelig som “seg selv” enn når man dekkes til av ytre ting og eget forhold til sine ytre greier. Jeg er en av de som noen ganger føler at jeg er mer meg selv på nett enn når sjenerthet eller komplekser tar over i RL. Der andre kanskje drikker seg til mot i RL for å tørre å være mer “naken”, så brukte jeg en periode internett. Skrivingen min. I den mer selvbevisste og sjenerte perioden var det gjennom skriving jeg fikk frem det jeg ville si, mens i RL der kropp, klær og andre ting sørget for at jeg rotet det til. På en måte kan man si at det å kunne kommunisere lett og ledig skriftlig på nett i forskjellige fora var et springbrett for en etterhvert litt folkesky husmor slik at hun tok seg selv i nakken og ble mer sosial. Jeg vet vi er flere som har erfart at det å gå hjemme med barn uten å være bevisst nok på å pleie sosial omgang med andre kan gjøre en litt folkesky. For meg var internett en god start på å forandre dette. I starten kun ved å snakke om bleier og bleieutslett i et foreldreforum. Etterhvert ved å utvide interessefeltet litt igjen.

Oj. Nå snakker jeg meg bort her.

Nå er jeg ganske over den folkesky fasen, selv om jeg nok alltid vil være slik at jeg ofte foretrekker å være litt tilbaketrukket. Jeg var det da jeg som barn satt inne på rommet mitt i timesvis og leste bøker til foreldrene mine ble bekymret, eller da jeg fantaserte og laget egne historier for meg selv på hytta som liten. Og jeg er det nå når jeg fortsatt ofte foretrekker kortspill eller filmkveld med gode venner, enn uteliv.

Men internett har avdekket en ganske spennende kombinasjon som jeg har litt sansen for. Med internett kan man nemlig være tilbaketrukket hjemme i sin egen stue og samtidig være veldig sosial med mange mennesker. Uten stive former, ubehagelige penklær og sko som gir en gnagsår.

Og det er også her min indre feedbackjunkie våknet til liv. Og oppdaget dop som statistikk og twingly.

Plutselig ble Ratix viktig å følge med på. Fra seieren da jeg klorte meg over fra side 2 til side 1. Til jeg var blant topp 10, til jeg også havnet på førsteplass. Ikke nok med det, men jeg merket at jeg ble regelrett grinete av å se hvordan noen andre blogger føk opp på Ratix ved å ha tellekoden i bunnen av hvert eneste innlegg i bloggen sin, slik at en sidevisning ga mange treff. Gleden var ikke desto større da jeg allikevel klarte å havne på førsteplass foran disse. Sykt, ikke sant? Å bry seg så mye om en himla Ratix-side? At man ved å komme høyt på slike sider også står i fare for å bli plukket ut av folk som synes “markedsføringstipset” om å angripe større blogger enn din egen for selv å få oppmerksomhet, er en god idé er forøvrig en kjip side ved sånne statistikksider.

“Herregud. Det er da bare en statistikkside!”, sier du kanskje. Og da kan jeg fortelle at det var nøyaktig det samme jeg sa til meg selv til slutt.

Så kommer vi over på Twingly. Om Ratix er litt vanedannende, så er Twingly ekstremt vanedannende. Og skummel. Et ping og bang! statistikken går i været.

For all del; jeg er ikke imot Twingly som sådan. Jeg bruker det da jevnt og trutt fortsatt. Men det som kan skje (selv om de fleste gjerne bedyrer at noe sånt, DET ligger under deres verdighet) er at man blir statistikkoman av det. Og mens man i starten bare twingler når man faktisk har lyst til å skrive om noe, fordi man har noe å si, er veien kort til at man vil ha høyere og høyere fjelltopper på statistikkgrafen sin. Og da er veien kort til man tar seg selv i å sjekke Dagbladet for å se om hva man skal skrive om i dag. Gjerne mange twinglypinger på en dag, for da blir det enda mer. Man blir slappere og slappere hva relevans angår og man pinger i øst og vest. Og jovisst får man folk. Folk som knapt blir til siden er ferdig lastet. Folk som skremmer deg litt. Og selvsagt, hyggelige folk også. Og statistikken går opp, opp og opp til himmels mens feedbackjunkien i deg roper etter mer. MER!

Det er bare en ting. Eller kanskje to.

Bloggen er ikke seg selv lenger. Du trives i grunnen stadig mindre i den selv. Den er ok nok, altså. Men du har gjerne minst 2-3 innlegg per side som rett og slett mangler sjel. De er tastet nesten helt uten følelse for å mate feedbackjunkien i deg.

Den andre tingen er at du føler at du har ditchet lesere som har fulgt deg lenge bare for å jage etter neste feedbackrus. Og neste der igjen. Og neste der igjen.

Ok. Dette ble kanskje litt overdrevent. Men det er nok ikke uten en kjerne av sannhet.

Jeg mislikte retningen bloggen min og bloggingen min var i ferd med å utvikle seg i når jaget etter nye fjelltopper i statistikkgrafen tok over. Om det enn bare var en kort periode.

Det var der avvenningen kom inn. Vekk fra Ratix. Innlegg som ble forkastet etter en kritisk titt på motivasjonen for å skrive det. Spørsmål om “Er dette noe jeg virkelig har lyst til å skrive om på min personlige blogg?” ga oftest negativt svar. Så hvorfor skulle jeg da fylle opp min personlige blogg med ting jeg egentlig ikke ville ha der?

Og det stemmer nok at da RL ble litt kjipt, så hadde det nok vært fryktelig digg med litt feedbackrus for å lindre. Istedet ble bloggen litt tausere.

Statistikken etter avvenningen er til å grine av. Boms ned i bakken. Det sier vel egentlig mest om hvor reelle og stødige de fjelltoppene var i utgangspunktet. Og jeg har slett ikke noe selvpålagt twinglyforbud. Det hender at jeg sjekker twinglypartnere sine sider for å se om det faktisk er noe jeg kan skrive om uten at det bare er øyeblikkscrap som kun tilfører treff til bloggen og ellers intet annet av verdi. Noen ganger er det det. En artikkel som vekker ekte skrivekløe fremfor treffkåthet. Andre ganger gjør det ikke det. Og da skrives ikke de innleggene. Simple as that.

Og vet du hva? Det føles faktisk ganske ok nå som de verste abstinensene har gitt seg. Jeg begynner faktisk å like bloggen min igjen. Jeg er til og med så innbilsk at jeg tror jeg på sikt kan få like mange besøk ved å skrive slik jeg trives med. Det tar bare litt lenger tid. Til gjengjeld slipper jeg kanskje den flaue bismaken i munnen når jeg gleder meg over mange besøk.

Dette ble nok et rart innlegg. Jeg er rimelig sikker på at mange vil føle for å presisere at de selvsagt aldri har kjent litt på twinglyrusen og statistikkmotivasjonen. Og jeg er rimelig sikker på at det slett ikke bare er meg som har tatt seg selv i å fylle bloggen sin med sjelløst crap for å dempe twinglyabstinensene som kommer hver gang grafen peker nedover. Kanskje vi bør danne en støtteforening.

Anonyme Statistikkomane Skribenter.

Eller ASS, for enkelthets skyld. ;)

Hva med deg? Har du merket noe til feedbackjunkien i deg en eller annen gang?

Related Posts with Thumbnails
Innlegg som kanskje ligner:
    None Found

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Jeg elsker tilbakemeldinger, og ryktekommentarer på forum. :tilstår:

Lise’s last blog post..Kommunikasjon og ærlighet

Se der, ja!
ASS har fått et medlem til. ;)

Jepp.. jeg innrømmer det. Jeg er en feedbackjunkie av dimensjoner, noe som har resultert i en del usaklig søppel på bloggen min. For all del jeg forsøker jo å unnskylde med at jeg tidvis skriver relativt tabloide ting uansett, men det er ganske kjedelig å se hvordan alle disse “besøkende” blir på bloggen i mindre enn et minutt.

Lars Martin’s last blog post..Hvordan er det å leve med angst?

Innlegget over er selvfølgelig å betrakte som en offisiell sæknad til ASS. :)

Lars Martin’s last blog post..Hvordan er det å leve med angst?

Skrive kan jeg åpenbart heller ikke. “Søknad” var selvfølgelig ordet jeg mente å skrive. Og nå skal jeg slutte å spamme deg :p

Lars Martin’s last blog post..Hvordan er det å leve med angst?

Og da var vi tre. ;)

Å, vi har nok alle vært der. Og forhåpentligvis kommet oss litt videre også, men jammen er det lett å bli hekta.

Men er det ikke et poeng å ha ratix/statcounterkoden liggende slik at alle sidevisninger blir registrert da, eller misforstår jeg nå? Det er da ikke juks det?

Hjorthen’s last blog post..Her er løsningen på dopingproblemene i sykkelsporten

Joda.
Men når man har en per innlegg så får man i realiteten f.eks. 10 Ratix-koder per side. Altså samme effekt som om du hadde lagt inn 10 Ratix-tellere i sidemenyen din istedet for den ene du har.

Det er mulig dette har noe å gjøre med at dette er den eneste måten man får lagt inn koden på i noen typer blogger, så jeg vil ikke halshugge folk for det. Men statistikken blir antageligvis litt feil når noen får tidobbelt (eller fler dersom de har flere innlegg per side) treff per forsidevisning.

Aha, da skjønner jeg. Ja, det blir selvfølgelig feil. Død over dem, det gjelder sikkert alle de bloggene som til enhver tid ligger foran meg på lista!

Hjorthen’s last blog post..Her er løsningen på dopingproblemene i sykkelsporten

Hehe.
Selvsagt gjør det det. Selvsagt. ;)

Men fra spøk til alvor: Du er jo av dem som faktisk har en jevn Ratix-statistikk uten å twingle deg halvt ihjel. Du kan til og med la være å blogge noen dager uten å ramle av lista. Det er nok mer sånn man kan se hvor “stor” en blogg er. Ikke de toppene man får når man pinger som en gal.

Hehe, det virker ikke som om man får all verdens med trofaste lesere av å twingle og pinge i hytt og pine ihvertfall. Men det er jo lett for meg å si som har vært her i en halv evighet. Noen tror visst faktisk at de bygde internettet tundt bloggen min?

Dessuten er nok grunnen til at jeg ligger jevnt høyt på den lista et jevnt tilsig av googlesøk tenker jeg.

Hjorthen’s last blog post..Her er løsningen på dopingproblemene i sykkelsporten

Jeg har ingen sjekk om hvor mange – eller få – som leser bloggen min. Skjønner vel egentlig ikke poenget med å få det tallfestet.

Hjorthen: Jeg har en følelse av at det kommer veldig an på hva og hvordan man bruker slike funksjoner, jeg. Om man twingler inn en godt skrevet bloggpost til en artikkel som er ganske relevant i forhold til bloggen som helhet, får man nok noen faste lesere også. Er det i tillegg en debattkommentar (som jo ligner litt på blogging) får man antageligvis også mer treff fra folk som liker å lese blogglignende ting. Altså tror jeg at også twingly kan ha noe for seg dersom man bruker det litt kritisk. Så du har nok et poeng når det gjelder den “hytt og pine”-tanken, ja.

Om treffstatistikken min har dalt i det siste så har jo også den andre som sier noe om gjenbesøk, tid brukt på siden og antall sider lest etc. blitt mye bedre.

Sigrun: Det trenger ikke å være noe poeng i det, nei. Men samtidig så er jo tallene nettopp leserne. Og kanskje også de som ikke kommenterer. Tallene kan bl.a. fortelle litt om hva leserne ser ut til å like, om de trives godt nok til å komme tilbake osv. Eller så kan de brukes til å helle kaldt vann i årene når man får masse treff og tror det er snakk om nye lesere.

Når jeg skriver en blogg, er det ofte fordi jeg blir opprørt og på den måten finner en måte å båse ut på. Jeg har meninger om så mye. Før var jeg aktiv i politikken og fikk drøftet en masse der. Nå er jeg pensjonist og finner dette ineressant fordi jeg ser hva andre mennesker er opptatt av og kan kommentere det.Men noen mani blir det ikke. sjøl om det er kjekt når noen leser innleggene og kommenterer både med ris og ros.

Jeg trenger også et medlemsskap i ASS. Pronto!! :)

Og du har rett, det er skikkelig, skikkelig ille å gå uten en stund. Spesielt hvis du har skrevet noe du bryr deg om, det blir ikke like tilfredsstillende om du har skrevet noe bare for å skrive. Heldigvis. :)

Jeanette’s last blog post..Hva enhver hjemmemamma bør vite

Vi får nok en fin støtteforening til slutt.

[...] jeg nevnte i en tidligere post i Fullt Hus-bloggen, tok jeg meg selv i nakken her tidligere med tanke på ping-aktivitet og slike [...]

åh! Jeg melder meg inn ASAP!
Har det blitt noe gruppe enda:p

Green-EcoMom’s last blog post..Konkurranse – vinn lipgloss fra Aubrey Organics

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)