En emosjonell familie holder taler

Så er det altså overstått. Lillebror er konfirmert, hastefadderens rumpe er godkjent og igjen sitter den lille drittungen (and I mean that in a good way) og er rikere alle oss andre tilsammen på lommepengefronten.

Det var ufattelig varmt i kirken. Og rundt biskopen veivet man med røkelse mens det minoritetsdominerte (og utrolig flinke) koret sang om vår “harre”. Konsekvent. Ikke noe Vårherre der. I den katolske kirke har de ikke herre. De har “harre”.

Svimete av varmen hvisket jeg nok en noe upassende kommentar til min mor under nattverden. “Så mye styr for å dele en pose potetgull” tror jeg at jeg sa. Ja, av en eller annen grunn minnet oblatene som ble gitt under nattverden meg om potetgull og jeg assosierte nok litt til de ville tilstandene potetgullspising her i huset kan utarte seg til dersom ingen tar litt styring. Min mor hveste noe om respekt for andres ritualer. Selvsagt hadde hun rett. Få sekunder etter la hun derimot til “men det er jo ikke mye å bli mett av, da”. Vi skylder på varmen. En badstulignende atmosfære, røkelse som sved i øynene og sulten som romlet i magen.

Respektløshet, ja.

Jeg er nok litt annerledes skrudd sammen enn mange andre. Jeg var, med unntak av en upassende hviskekommentar som kun min mor hørte, både respektfull og lyttende under seremonien. Jeg smilte til lillebror der han høytidelig nikket til forsamlingen da de ble presentert. Jeg tenkte muligens litt “hah!” da presten fikk rykninger ved det ene øyet fordi den nyanskaffede fadderen sto på feil side av lillebror og slike ting. Det var jeg som var der da vi øvde, nemlig. Og jeg var ikke bra nok. Mens katolikken som satt litt bortenfor og bannet i kirken, var god nok som fadder for sitt fadderbarn. *fnys*

“Vår” katolikk var heldigvis en ikke-bannende og hyggelig mann som vi kjenner godt fra før av.

Men altså; folk hadde veldig respekt for Biskopen. Jeg også. Og jeg var også lydig trimmer, som nå nesten er støl i lår og rumpe av all reise seg opp – sette seg ned – reise seg opp – sette seg ned osv. Katolikkene er faktisk mer fysisk med når de møtes i sin kirke. Men en ting jeg syntes var litt trist, var at når konfirmantene selv skulle fremføre tekster, så var ikke lenger tilhørerne tause. Stotrende og sjenerte konfirmanter fremførte teksten de hadde øvd på og folk satt og skravlet seg imellom. Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor en Biskop er verd mer respekt fra tilhørerne enn en konfirmant. Jeg syntes det var dårlig gjort.

Uansett; til slutt var det over. En svett, svimmel og sulten forsamling beveget seg mot dørene for å komme ut til den friske luften igjen. Utetemperaturen på nærmere 30 grader slo kjølig imot oss da vi skred ut av badstukirken og man kunne virkelig kjenne hvordan hjernen fikk surstoff igjen også. Den katolske kirke er tydeligvis et treningssenter med saunakvaliteter.

Da vi kom hjem til min mor igjen, skulle festen begynne. Det var masse deilig mat og mannen hadde også bidratt med to flotte kaker.

Det var under kakespisingen det skjedde. Ufattelig lite klok av skade finner man nemlig ut at her skal det holdes taler, koste hva det koste vil. En utenforstående ville nok tenkt at vi er spik spenna gærne hele gjengen. For vi har det visst med å leve oss så til de grader inn i talene våre at vi nesten ikke klarer å fullføre uten å bli så vanvittig rørt av egen fremførelse. Når vi holder taler er vi vårt eget beste publikum. Vi ler først og høyest av egne vitser, og vi blir rørt og grøtete i stemmen før noen andre i det hele tatt får med seg hva det er vi prater om. Det blir med andre ord mye grining og forståelsesfull nikking uten at særlig mye blir formidlet.

Den som antageligvis innførte tradisjonen var min danske stefar. Man prater om at dansker snakker som om de har en potet i halsen. Legg til patos, gråtkvalte hulk og grøtete stemme, så får du kanskje en idé om hvordan talene fremføres. Utenforstående prøver kanskje å holde seg alvorlig, mens vi andre snufser og føler med.

I dag var det min mor som startet. Hun var nok den tydeligste og fremsto nok som den mest stabile av oss alle. På den annen side; dette er det femte barnet hennes som er konfirmant så hun har på en måte juksa litt. Lærererfaring har hun også, juksepaven.

Men så var det altså min tur til å starte grineballet. Og gjett om jeg gjorde. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å fremføre André Bjerkes oversettelse av diktet “If”, hvilket jeg gjorde med mange pauser, skjelvende stemme og antageligvis mindre forståelig fremførelse. Ikke nok med det, men jeg leste teksten før jeg leste den høyt og ble rørt selv før jeg fikk sagt det. Himmel, så fantastiske ord jeg hadde å komme med, liksom. Stakkars lillebror. Jeg skal vedde for at han satt der og lurte på om det var verdt å lide seg gjennom emofesten for noen konfirmasjonspengers skyld. Ved bordet satt også to polakker som ikke skjønte et kløyva ord, men som nikket høflig interessert mens de kanskje eller kanskje ikke kikket seg rundt etter nærmeste nødutgang.

Til slutt var jeg endelig ferdig. Og da var det søsteren min sin tur.

Hun startet kjekt og greit og holdt ut til tredje setning før det første lille punktumhulket smatt frem da hun begynte å si at hun var glad i lillebror. Og jeg, som var godt oppvarmet fra før av, hulket selvsagt litt med. Lillebror trodde kanskje at dette handlet om ham. Hah! Det handler selvsagt om oss og våre følelser. Som altså er så fantastisk vakre at vi bare må grine en skvett. Søsteren min dro det hele ganske elegant i land.

Og siden min mor altså ikke har begrep om skadebegrensning i denne sammenheng, begynte hun å mase på min andre lillebror, konfirmantens storebror, om en tale fra ham også. Han er jo nå voksen og i ferd med å ta ansvar for seg og sitt. Jobb har han også fått. Den trygge tilværelsen er over. Nå må han både forsørge seg selv og holde taler. Han har jeg ikke hørt holde tale før, så det var spennende å se om han også er en emosjonell taler.

Han skuffet ikke.

Siden han ble kastet inn i det, så ble det naturlig nok litt hakkete i starten. Men han fikk i alle fall fortalt konfirmanten at da han var liten så fikk han masse hjelp til alt mulig. Selv det å tørke seg i rumpa. *snufs*

“Men nå er du stor. Og snart er du voksen.” *svelger tungt*

“Og da er det INGEN som hjelper deg med noe SOM HELST! Du må klare deg sjøl!” *skjelvende stemme*

“Lykke. Til.” *hulk*

Det var rett og slett rørende. Konfirmanten har gått inn i de liksomvoksnes rekker, og emotalerne har fått et nytt medlem. Vi andre klappet entusiastisk, tørket noen tårer alle og enhver mens konfirmanten nok trakk et lettelsens sukk. Endelig kunne vi gå tilbake til å bli vårt sleivsparkende og humoristiske selv igjen.

Det er ikke det at vi ikke er gode på følelser. Vi deler mye og ofte, vi.

Det er bare det at vi blir så inni hampen dramatiske og følelsesladde når vi skal svinge oss med store og høytidelige ord på store og høytidelige merkedager. Vi er eksperter på å bevege oss selv i en slik grad at tilhørerne noen ganger ikke får med seg en dritt av hva vi prøver å si.

Heldigvis ler vi godt og rått av det etterpå. For selvironien er aldri langt unna.

Men det spørs om ikke min søsters forlovede fikk noen betenkeligheter med tanke på det planlagte bryllupet nå. For et bryllup der man skal snakke om selveste kjærligheten… Det topper nok alt.

Vi bør muligens bare satse på PowerPoint-fremvisning mens vi står der ved siden av og hulker som de gråtekonene vi er. Så unngår vi kanskje at noen av bryllupsgjestene fra brudgommens familie feiltolker situasjonen og prøver Heimlich eller ringer etter ambulansen når vi begynner med våre gutturale hulk og veivende armbevegelser.

Related Posts with Thumbnails
Innlegg som kanskje ligner:
    None Found

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

:-D

Det hadde vært interessant å være flue på veggen der…

Cat’s last blog post..Brann på operasjonssalen?

…og det rare er, synes jeg, at det blir verre jo eldre en blir! Fær skulle det mye til for at jeg skulle felle en rørt tåre, men nå skal det ingenting til. Jeg har blitt en skikkelig sippeguri….*sukk*

el Vera’s last blog post..Raumer’n – en oppsummering

Vel overstått. Det høres ut som litt av en konfirmasjonsfest. :)

Lise’s last blog post..Kommunikasjon og ærlighet

Her triller tårene. Ikke nødvendigvis av store emosjoner, men av latter… Veldig bra. Kjenner meg så alt for godt igjen – her sippes det i tide og utide, og det enda jeg stort sett holder meg unna taler (av hensyn til gjestene), jeg får nok emosjoner av andres mer eller mindre velvalgte ord.
Vel overstått – enten man nå har godkjente rumper eller ikke ;-)

Haha! Nå har jeg ledd og ledd. Du skriver så morsomt, søta.

Jeg ser virkelig frem til å være gråtekone om tre år når vi har vår første konfirmant. Foreløpig varmer jeg opp med ros på foreldresamtaler (både som mamma og som lærer *flau*), skoleavslutninger, 17. mai-tog og koropptredener. Jeg kan virkelig sippekunsten jeg også.

marie’s last blog post..Sart rosa

Puh! Det er altså ikke bare hos oss det er sånn. *puster lettet ut*
;)

Haha, jeg ler så jeg griner. Og nikker ganske beskjemmet og gjenkjennende. Jeg er glad i å holde taler, men er så inn i hampen lettrørt at det ofte blir litt av en øvelse. I dåpen til Lillesøster måtte jeg nærmest haste gjennom siste delen av et dikt for å bli ferdig før jeg gikk inn i The Ugly Cry.

Hanne’s last blog post..Fredagsdiktet: To luker i himlen

Oh, the ugly cry, ja. Den slapp jeg heldigvis denne gangen.

[...] derfor denne presiseringen, selv om jeg mener at jeg nevnte maten i konfirmasjonsinnlegget [...]

[...] noen positive ord om bursdagsbarnet fra hver deltaker. Noe som jo i vår familie fort kan bli en emosjonell risikosport. Vi blir jo så inni hampen rørt av våre egne ord at hulking og grøtete stemmer slett ikke er [...]

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)