Brev til en lærer
Det er så rart å tenke på.
Barnet mitt er ferdig med barneskolen rett borti her. Og det er du også.
Han blir ungdomsskoleelev og du er blitt pensjonist. Det bringer frem noen tanker og minner.
Jeg husker en ettermiddag for noen år siden. Vi hadde nettopp tatt valget om å ta barna ut av Steinerskolen og nå skulle de begynne i den offentlige skolen. Sønnen skulle begynne i 2. klasse. Hos deg. Og nå skulle jeg altså på den aller første konferansetimen. Jeg gruet meg så jeg hadde vondt i magen.
Alle møter om sønnen, helt siden han gikk i barnehagen, hadde jeg nemlig gått fra med en vond klump i magen og en sterk følelse av å være totalt mislykket og misforstått som mor. Sønnen var nemlig ikke som alle andre og man jobbet gjerne konsekevnt etter “mamma har skylda”-hypotesen. Min bønn om å få prøve Marte Meo-metoden dersom man mente dette, ble ikke hørt. Min stadige masing om henvisning til utredning ble etter alt å dømme sett på som en form for ansvarsfraskrivelse. Bortforklaring.
Så jeg gruet meg. Gruet meg til kjeft, bebreidelser og “gode råd” om grunnleggende ting man ikke trodde meg på at vi faktisk gjorde.
I ettertid har du fortalt meg at du gruet deg til det første møtet med meg også. Du var redd for hvordan jeg som mor ville reagere når du fortalte det du skulle si.
I løpet av denne første konferansetimen oppdaget jeg at det endelig var noen som så sønnen min. Virkelig så ham. Du fortalte om det du hadde sett og jeg ble sittende og bekrefte. “Ja. Akkurat slik er han.” Klumpen i magen vokste seg stor der jeg ventet på den sedvanlige fordømmelsen. Bebreidelsene for at jeg som mor ikke hadde levert et godt nok “produkt” til deg som lærer.
Fordømmelsen kom aldri.
Istedet fortalte du at du visste at dette ikke handlet om slike ting, for du slet med det samme og du visste at du gjorde en god jobb. Klumpen i magen smuldret bort. Og istedet for den sedvanlige avvisningen så sa du deg villig til å gjøre hva du kunne for at vi endelig, etter flere års ensom kamp fra min side, skulle få den henvisningen sønnen trengte for å bli utredet.
Jeg gikk hjem fra det møtet og gråt. Av lettelse.
Med din skriftlige beskrivelse av sønnen fikk jeg endelig henvisningen til utredning igjennom. Via fastlegen. PPT opererte fortsatt med sin hypotese, enda de ikke hadde tatt seg bryet med å observere gutten de siste 5 årene.
I årene som fulgte har vi jobbet tett sammen. Vi har både vært enige og uenige. Sånn blir det når man er engasjert. Vi har vært i krigen sammen. Mot kutt i tjenester og fagfolk som ikke stilte opp i en periode. Sønnen fikk sin diagnose. Endelig var det noen som faktisk så. Utredet. Undersøkte. Og forkastet “mor har skylda”-hypotesen med solid faglig tyngde.
Av deg har jeg ofte fått høre at sønnen min er en god gutt. Jeg var utsultet på slikt da jeg traff deg. Jeg har fått høre om hans bragder og fremskritt. Hvordan han stadig imponerer deg og hvordan du synes det er så spennende å jobbe med ham, fordi han rett som det er overrasker. Som den gangen du skulle vise ham hvorfor det var viktig å bruke lånetall i matte fordi man ellers ville få feil svar og han hadde rett svar selv på de vanskeligste oppgavene ved hjelp av sin spesielle teknikk og hoderegning.
Nå skal sønnen begynne på ungdomsskolen. Andreklassingen har blitt stor tenåring. En tenåring med muligheter også i skolen og som ikke har fått avsmak for den, mye takket være deg og etterhvert dine kolleger. En tenåring som ikke bare har et skoleselvbilde som klassens rampete klovn, men som faktisk vet at han kan.
Jeg tror at det i hvert menneskes liv finnes nøkkelpersoner som spiller en avgjørende rolle. I barnet mitt sitt liv er du en av dem. Jeg kan ikke forestille meg at han er den eneste eleven du har hatt den betydningen for. Ikke nå som jeg har erfart hvordan du er som menneske og lærer.
Jeg håper du nyter en vel fortjent pensjonisttilværelse nå, selv om det på et vis føles som om skoleverket ble litt fattigere da du sluttet etter lang og engasjert tjeneste.
Du har ikke bare lært bort matte, norsk og andre fag.
Du har skapt muligheter, et bedre utgangspunkt og fremtidshåp. Du så nemlig ikke bare gutten og vanskene hans da han ble din elev. Du så mulighetene også.
Det er ikke sånt man glemmer så fort.
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Åh, nå ble jeg veldig rørt. Heldig er den som blir sett av en dyktig lærer. Og heldig er den læreren som får en sånn attest ved slutten av yrkeslivet.
Hanne’s last blog post..Fredagsdiktet: Smilet er også tungt å bære
Jeg sitter herog gråter nok en gang jeg. Du og dere har vært igjennom så mye, og du er så god til å sette oss leserne rett inn i situasjonen.
Jeg håper læreren får lese dette hun og, men det bekrefter du vel høyere oppe i kommentarfeltet. 
Helene’s last blog post..En ny time hos tannlegen
*rørt*
Det rørte virkelig et mammahjerte ja, og jeg håper min datter kan få en slik lærer når hun begynner på skolen.
Å, dette var en nydelig bloggpost, til tross for det smertefulle som du så levende skilderer! Håper læreren leser denne. Og at sønnen din får fortsette med å få kloke, gode lærere også i ungdomsskolen!
Viktor Viktorsen’s last blog post..Forskjellsbehandling av Märtha!