Ting du ikke bør si i helsevesenet
Å gå over fra et relativt kjønnsnøytralt arbeidsliv til et kvinnedominert arbeidsliv har ikke bare vært enkelt for en som aldri helt fikk til (eller kanskje aldri klarte å føle den helt store interessen for?) klikker, intrigemakeri og dillete samtaleemner. Jada, jeg vet at man nå sikkert kan kalle meg kvinnefiendtlig og hva_har_du, men uansett hvorvidt jeg vil vedkjenne meg det eller ikke, så er det etter mitt syn mer intriger og annet styr når balansen mellom kjønnene blir skjev. Jeg er ganske sikker på at mannsdominerte yrker også har sine greier. Bare for å ha sagt det.
Men jeg har altså aldri helt hatt sansen for “jentedill”. Jeg kan ikke fordra det å vandre målløst rundt i butikker for å “se”. Eller shoppe, for den saks skyld. Ikke er jeg den mest oppmerksomme når man snakker om lipgloss, strikkeoppskrifter eller naboens nye kjæreste heller. Litt, ja. Mye? Nei.
En av mine første tanker da jeg begynte å forholde meg til kvinnedominerte arbeidsplasser i helsevesenet, var faktisk “Herregud, jeg har havnet i kjerringhelvetet!” Og det hadde ekstremt lite med forventning å gjøre. Man hadde da tross alt sett Akutten. 
Etterhvert som jeg har blitt eldre, har jeg vent meg til akkurat dette. Noen typiske samtaletema har jeg lært meg å manøvrere i og noen har også blitt litt mer interessante. I mindre doser. Og jeg må nok innrømme at jeg trives best sånn sett innen akuttpsykiatrien der det er en jevnere fordeling mellom kjønnene. Det blir liksom en sosial setting jeg manøvrerer bedre i.
Men det er også andre ting enn samtaletema som jeg har merket.
Da jeg begynte å jobbe i helsevesenet ble plutselig min rolle som mor relevant på en måte jeg ikke var vant til. Jeg ble overrasket over hvor mye andre vektla min private omsorgsrolle som kone og mor. Mens det i andre jobber gjerne ble reagert på antall barn jeg har med “Ja, da trenger du full jobb. Du som har så mange munner å mette”, ble det nå heller “Oj. Hvordan skal det gå med full jobb også?”. Det var liksom en selvfølge at jeg som kvinne ikke var familiens hovedforsørger. Man snakker om hvor deilig det er å jobbe 50% mens barna er små og tar nesten for gitt at de fleste har menn med godt betalte jobber og selv bare jobber for å “komme seg ut litt”. For å sette det på spissen.
Vel, jeg var familiens hovedforsørger. Min mann var husfar. Jeg kunne berolige damene med at barna nok ble ivaretatt selv om jeg jobbet og studerte.
En annen ting er forventningen om at de husmoderlige oppgavene skal falle seg naturlig for meg som kvinne og sykepleier. Det er ikke så lenge siden jeg klarte å rote det til da jeg skulle lage pose-potetstappe til pasientene på jobben.
I dette innlegget vil jeg komme nærmere inn på det jeg mener er nærmest som tabu å regne noen steder.
Helsevesenet fjerner nemlig stadig mer støttepersonale. Altså de som har til jobb å sørge for matlaging, vasking og også kontoroppgaver etc. Noen sier at sykepleierforbundet har en del av skylda her. Om så er tilfelle vil jeg bare si at det må være en av de dårligste idéene noensinne.
Det som ikke er greit å si noe om uten å rimelig kjapt bli tolket som at man føler seg for god til visse oppgaver, er nemlig hvordan fordelingen mellom sykepleiefaglige (eller hjelpepleierfaglige?) oppgaver og mer “husmorrelaterte” ting nå faktisk er. Det tolkes som sagt som om man føler seg hevet over andre, at man er arrogant og at man ikke er villig til å trå til. Dette er tross alt en verden full av “flinke piker” som aldri noensinne skal si noe som kan tolkes dithen at de føler seg hevet over noen oppgaver. Er man riktig slem kan man også kanskje si at de som våger å si noe om at “dette er ikke det jeg er utdannet til å gjøre” ikke har forstått sin funksjon. Eller, enda verre, ikke har forståelse for pasientenes behov. For har ikke pasienter behov for rent bestikk, kanskje?
En sykepleier skrev noe om dette i en diskusjonstråd en gang. Hun påpekte at hun nå brukte store deler av sin tid på å vaske gulv, lage mat og rett og slett være den “husmoderlige”. Hun påpekte at hun hadde en treåring høyskoleutdanning og at hun kostet sin arbeidsgiver en viss timelønn. Og hun skrev at hun i realiteten var en høyskoleutdannet og godt betalt vaskehjelp for det meste i løpet av en vanlig arbeidsdag.
Kort og godt; hun bannet i kirken!
Nå skal ikke jeg påstå at jeg hater alle slike pusleoppgaver eller er redd for å ta i et tak. For det er jeg ikke. Jeg hadde gjennom en del av tenårene ekstrajobb som kjøkkenassistent og oppvaskhjelp. Jeg var ikke så gammel den gangen jeg var frokostansvarlig på et hotell om morgenen i helgene og egenhendig vasket, ordnet istand frokostbuffét og vasket pub’en med tilhørende toaletter etter nattens fest. Jeg er IKKE redd for å ta i et tak.
Men den gangen hadde jeg ingen sykepleierutdanning og min timelønn var mindre enn halvparten av hva den er i dag.
Jeg er veldig glad for det støttepersonalet vi fortsatt har i sykehuset. Jeg synes de gjør en knallgod jobb og med min erfaring fra en del av de oppgavene de tar, så har jeg også stor respekt for den jobben de gjør. Jeg synes bare at de burde være flere. Og jeg synes de er så viktige at det er galskap at de stadig blir færre. Istedet er det altså vi som har utdannet oss til mer direkte pasientrelaterte oppgaver som skal gjøre også dette.
Når det noen vakter er slik at over 50% av min arbeidstid går med på å være “husmor” på jobb og resten blir hastverksarbeid, så hender det at jeg står der over grytene på kjøkkenet, eller over vaskebøtta et annet sted og lurer på om det var dette jeg gikk tre år på høyskole for å gjøre. Det hender jeg tenker på hvilke muligheter den vakten kunne ha bragt med seg dersom jeg kunne brukt den tiden på pasientene istedet.
Men sier man noe om dette så risikerer man gjerne å bli misforstått av en eller flere av kvinnene som også har sine husmoderlige egenskaper godt integrert i sitt selvbilde. Også i yrkessammenheng. De er så flinke, så flinke. De mukker aldri, selv om kroppen plages av “kvinnelidelser” og slitasje. Deres godhet ser ut til å være direkte tilknyttet hvor effektivt og velvillig de også er hele avdelingens “husmødre”.
Eller man risikerer å tirre opp en hjelpepleier som tror at dette er profesjonskamp og at man dermed ikke har respekt for deres yrke, selv om man mener at også hjelpepleiere først og fremst hører hjemme hos pasientene. Der de utøver pleie som de har utdannet seg til å være kvalifisert til.
“Illojal” som jeg er, så tenker jeg faktisk også noen ganger den forbudte tanken om at kostnadene med bruke sykepleiere og spesialsykepleiere til å utføre oppgaver noen med langt lavere lønn kunne ha utført, er ekstremt dårlig økonomi i et helseforetak. Ja, det har til og med hendt at jeg har tenkt at istedet for å være 4 pleiere på jobb kanskje kunne ha klart oss med å være 2 pleiere og 2 “husmødre” på jobb. Slik at pleierne kunne gjøre det de var kvalifisert til og støttepersonalet/”husmødrene” kunne gjøre sine greier.
Det samme har jeg også hørt leger si. At de ofte opplever at de bruker lang tid med høy lønn på oppgaver som i grunnen logisk sett kunne ha vært utført av noen med sekretærlønn. Istedet har man kanskje spesialistlønn for jobben og dermed også mindre tid til pasientene. Lurt, ikke sant?
Jeg må forøvrig kanskje påpeke at det innen spesielt psykiatrien nok er litt flere “husmoroppgaver” som kan kombineres med arbeidet med pasientene. En del “hverdagslige” aktiviteter kan altså der være riktig å gjøre sammen med pasientene. Men også der er det mange oppgaver som gjøres uten pasientene og som stjeler tid man kunne ha brukt på pasientene selv. I somatikken regner jeg derimot med at en mye større grad av de “husmoderlige” oppgavene stjeler tid og ressurser fra pasientbehandlingen.
Men, som sagt; I helsevesenet, og kanskje særlig i de mer kvinnedominerte delene, så er dette et stort tabu. Du bli tolket i verste mening av ganske mange dersom du prater for høyt om dette. Flinke piker sier ikke ting som “dette burde man kanskje hatt renholdspersonale til”. De kvitrer og svinser frem og tilbake som flinke husmødre som yter omsorg på ekte mammavis. Uansett hvor drittlei de blir av jobben når de noen vakter har brukt store deler av tiden på matlaging, klesvask, støvtørking og annet renhold. For flinke husmødre gjør sånt med glede. Basta.
Et annet tabu jeg har merket meg noen steder, er dersom man ymter frempå om at folk har forskjellige fagutdannelser og dermed forskjellige oppgaver. Dette blir veldig lett tolket som om man hever seg over andre yrker.
Som sykepleierstudent var jeg ikke helt klar over at det er en forhistorie med profesjonskamp og at mange hjelpepleiere har dårlig erfaring med arrogante sykepleiere som nedvurderer hjelpepleiernes faglige kompetanse. Jeg er ikke av de som tenker slik. Min erfaring er at hjelpepleierne ofte kan være de som man bør holde seg inne med som student dersom man trenger hjelp til å finne frem både rent fysisk i forhold til hva som er hvor og i forhold til hvordan ting gjøres. Jeg har også ofte opplevd at hjelpepleiere kan være spesialister på områder der jeg ikke har så mye erfaring. Lurer du på noe om sårstell og samtidig har en hjelpepleierkollega med bakgrunn fra hjemmesykepleien, har du ofte en veldig kompetent person du kan spørre om nettopp dette.
Som sykepleierstudent på en avdeling der det også var hjelpepleierstudenter opplevde jeg også at hjelpepleierstudentene virkelig måtte kunne en rekke ting til fingerspissene. Ting som ikke ble stilt like strenge krav til i mitt studie. Med andre ord; man har hvert sitt “spesialfelt”.
Men det var dette med å si noe i retning av at det er forskjeller. Ikke i form av bedre og dårligere, men i form av forskjellige utdanninger og oppgaver. På en praksisplass presterte jeg å spørre om nettopp dette. Jeg kan kanskje ha vært klønete i formuleringen, men slik situasjonen og spørsmålet mitt var så føler jeg vel heller at det var en skikkelig overreaksjon. Jeg fikk i alle fall kjapt og skarpt høre om hvordan man respekterte hverandre og ikke nedvurderte andre yrkesgrupper der. Jeg ble rett og slett irettesatt for å ha stilt et spørsmål om hvilke forskjellige funksjoner de to forskjellige yrkesgruppene hadde på en avdeling som dette, bortsett fra at hjelpepleierne ikke kunne finne frem, blande, kontrollere og dele ut medisiner. Av det lærte jeg at du må være ekstremt flink til å fremføre, understreke og gjenta at du ikke føler at hjelpepleiere er annenrangs pleiere i forhold til sykepleiere om du noensinne skal nevne disse to yrkestitlene i samme setning igjen. Du ser det kanskje av dette innlegget også?
Jeg kan jo gjenta det igjen. Jeg ser IKKE ned på hjelpepleiere. Faktisk ser jeg nok heller litt opp til dem, de var de jeg oftest spurte om ting da jeg var student og de er på mange måter sykehusavdelingens “ryggmarg”. Det samme gjelder renholdspersonalet, forresten. Jeg føler ofte at jeg har en god tone med renholdspersonalet. Jeg blir faktisk glad når jeg ser dem og setter stor pris på dem som kollegaer man kan slå av en hyggelig prat med.
Men jeg er altså ikke hjelpepleier. Jeg er sykepleier og jeg mener at dersom det virkelig er slik at det ikke regnes som noen som helst forskjell på disse to yrkesgruppene, så bør man slå sammen utdanningene og gi lik lønn til alle pleiere. (På praksisposten jeg snakket om tidligere var det forresten ikke helt kosher å si “sykepleier” og “hjelpepleier”. Der var alle “pleiere”. Dermed basta!). Faktisk mener jeg at hjelpepleiere til tider blir kraftig undervurdert både når det kommer til lønn og hvilken ressus denne yrkesgruppen er, og jeg er ikke av de som mener det er bare positivt at man noen steder ser ut til å ville erstatte hjelpepleiere med sykepleiere.
Så der har du det. Disse tingene har jeg opplevd som risikable å prate høyt om i helsevesenet:
- Huslige sysler for sykepleiere.
- Ved å rendyrke sykepleierens arbeidsområde til å dreie seg mer om selve faget og så ansette mer støttepersonale til de andre oppgavene, så kunne man hatt behov for færre sykepleiere og dermed også kanskje spart noen kroner.
- Forskjellige yrker har forskjellige utdanningsløp og forskjellige ansvarsområder og de bør brukes deretter.
- Noe som helst som kan tolkes så til de grader på vranga at noen kan mene at du tror din egen utdanning og tittel er bedre enn andres.
Sånn. Det var dagens kirkebanning.
Innlegg som kanskje ligner:
- En liten håndsopprekning
- Og så banner vi litt i kirken igjen, dere
- Hvorfor ikke meg?
- Har du hørt om bloggeren…
- Kan ikke snakke – har blitt stormannsgal
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Jeg visste ikke at så mye av arbeidsdagen til sykepleiere består av helt andre ting enn å være sykepleiere. Faktisk visste jeg ikke at dere måtte gjøre denne typen oppgaver i det hele tatt! For en latterlig bruk av ressurser! Det sier seg jo selv at når dere må bruke tid på å vaske og lage mat blir det mindre tid til pasientrelaterte oppgaver. Men logikk er kanskje ikke bakgrunnen her. Det høres ut som politikk.
Og jeg må bare si at jeg føler med deg som jobber i et kvinnedominert miljø.
Jeg fortsetter med å sette begge bena midt uti. Det MÅ også være lov å være stolt av sitt yrke som sykepleier, som akademiker. Jeg har gang på gang blitt nærmest arrestert av hjelpepleiere og hjelpepleierelever som påstår at deres pensum er klin likt vårt, noe som selvsagt er tøvball. Som akademiker er den teoretiske biten veldig mye større, ikke bare “medisinene” som hele tiden blir sagt.
Jeg strøk i hjemmesykepleiepraksis på grunn av en konflikt som det her. Jeg så visstnok ned på hjelpepleiere. Det er også tøvball, men jeg vernet om utdannelsen min ved å prøve å bare være sammen med høgskoleutdannete. Dessuten har jeg en personlighet som ofte kan virke litt _vel_ utadvendt.
Det er trist at yrkesstolthet blant sykepleiere (profesjonsstolthet) er blitt tabu. Det er nesten verre enn at det sløses med ressurser. Det er ikke lov å si til en hjelpepleier at man er stolt over å være sykepleier, og det er bare for dumt.
Lill’s last blog post..Den store kvelden
‘Det er trist at yrkesstolthet blant sykepleiere (profesjonsstolthet) er blitt tabu. Det er nesten verre enn at det sløses med ressurser. Det er ikke lov å si til en hjelpepleier at man er stolt over å være sykepleier, og det er bare for dumt’.
Verre enn ressurssløseri? Og har du virkelig behov for å fortelle hjelpepleiere at du er stolt over å ha teoretiske evner som har muliggjort tilegneelse av mer akademisk ballast i omsorgsutøvelsen enn det de har?
En hjelpepleier i full jobb ville ikke kunne være hovedforsørger for en familie. Det syns jeg er for dumt.
Forskrekket og forvirret froskekvekk…
Titta’s last blog post..Litt om og av Karin Boye
Jeg skjønner godt hva du mener.
Jeg har selv vært borti “du må`kke komme her og komme her”-holdningen hos enkelte hjelpepleiere og assistenter i helsevesenet. Konsekvensene av disse holdningene blir ofte at sykepleiere er redde for å bli sett på som en som sluntrer unna arbeidet og dermed bruker mer tid enn de egentlig har på oppvask, for så å stresse seg gjennom det de egentlig skulle gjort.
Det handler ikke om å være “bedre” enn, men å utnytte ressursene best mulig.
mjolkerister’s last blog post..Skuffende av Anna
Utrolig bra skrevet Lin.
Jeg har vært innom en god del arbeidsplasser i pleien, og sitter med samme forundring over hvor stor hårsårheten og tabuet er ang. utdannelser i helseyrket.
Det er missoppfatninger i bauger og kanter, og ingen kan snakke om det, for det er så mange lange tær. Sykepleiere er ikke bare en hjelpepleier med litt ekstra anatomi og medisin kurs, og en hjelpepleier er ikke bare en mini kortversjons-utdannelse av sykepleier uten medisin og anatomilære. Det er helt utrolig at det ikke skal kunne gå an å kommunisere.
Jeg har sett sykepeleiere som kraftig undervurderer hjelpepleieres kompetanse (og heller gir oppgaver som en person som var hjelpepleier og hadde god erfaring og kunnskap om, til en som var sykepleier, ikke hadde noen erfaring og måtte lese seg opp og gjøre det på egenhånd … ), og jeg har sett hjelpepleiere, – og ikke minst pleiepersonalet være utrolig jantete og dømmende ovenfor sykepleiere.
Men, jeg har også vært på en arbeidsplass der folk respekterer hverandres stillinger og rengjøringsassistentene er like viktige som sykepleierne. Sånn i bunn og grunn og stort sett. Med innslag av det over, – det er jo tross alt et kvinneyrke. (Poenget er vel hva som dominerer. Er stedet gjennomsyret er det ikke noe blivende sted. )
Men, nå har de jo lagt ned hjelpepleierutdanningen. Jeg mener å ha hørt at man har slått sammen omsorgsarbeider og hjelpepleier til å bli helsearbeider. Så da lærer de litt mindre om helse og pleie, og litt mer om husstell så vidt meg bekjent. Så da burde jo denne striden bli lagt død. (om en generasjon eller to, det tar tid å endre de tunge strukturene. :p)
Lise’s last blog post..Et relevant problem?
Kjempebra skrevet 
Jeg ser poengene dine og er veldig enig. Jeg har selv sprunget rundt og vært livredd for at noen skal kommentere at jeg ikke har tatt min del av jobben, slik at det har endt opp med at jeg har jobbet dobbelt så mye som de andre.
Jeg tror forresten ikke det bare er sykepleiere og hjelpepleiere som sliter med å forstå og definere individuelle ansvarsområder og kompetanse. Nå jobber man mer og mer sammen med andre yrkesgrupper, slik som sosionomer, barnevernspedagoger, miljøterapeuter, ergoterapeuter, aktivitører osv. Da kreves det “rett tunge i rett munn” (hehe) for å manøvrere. Jeg tror da at det blir enda mer viktig med tydelig yrkesidentitet, slik at man kan definere sin egen rolle og bli bedre kjent med andres roller i jobbsammenheng. (Håper jeg klarte å gjøre meg forstått med dette)
Beate’s last blog post..Bokutfordringen
Ja dette var godt å lese! jeg synes du setter ord på mye av det som oppleves som problematisk som sykepleier i kommunen. Men det å antyde at kvinnearbeidsplasser og kvinner generelt er fullt av; “klikker, intrigemakeri og dillete samtaleemner”, blir å forsterke negative kjønnsstereotypier, som særlig vi kvinner bør være forsiktige med å reprodusere. Selv om du også nevner at du tror menn har denne typen problematikk på sine arbeidsplasser, tror jeg det er viktig at vi kvinner er mer solidariske ovenfor hverandre på samme måte som vi bør være det som sykepleiere ovenfor omverdenen- uten at dette nødvendigvis skal tolkes som at relle samarbeidsproblemer skal skyves under teppet på noen måte.
Bare en ting å si. Man må kjenne historien til hjelpepleierne fra 1960 tallet og frem til nå skal man overhodet ha mulighet for å forstå noe av følelsene som utspiller seg. Start gjerne med å lese Bente Abramasen ” kampen om skittarbeidet” og Håkon Høsts sine avhandlinger. Disse gir et bilde av politikken som er blitt ført. Et bilde av hvordan hjelpepleierne er blitt behandlet av Sykepleierforbundet. Det er ikke bare hyggelig lesning.
Det har kommet inn en feil i min kommentar ovenfor – det beklager jeg. Bente Abrahamsen har skrevet mye bra men det var ikke henne som skrav avhandlingn “kampen om skittarbeidet”. Lihttp://www.duo.uio.no/publ/iss/2008/76378/Hogvold-Iversen.pdfnken kommer her:
Forskjellen på en hjelpepleier og sykepleier er at en hjelpepleiere har mere kontakt med pasientene i forhold til forebyggende stell og pleie. Sykepleier har ansvar for medisiner og jobber nærmere leger,begge har skrivearbeide,men sykepleiere har overansvaret.Den nye utdannelsen legger større vekt på å følge pasienten opp med helse ,stell og psykisk helse. Husstell er det hjemmehjelpen som tar seg av,men,det er en del opplæring å gi riktig koststell.Yrket heter Helsefagarbeider.Det er en utdannelse som går på 4 år,en hjelpepleier har 3år. Det går under fagutdanning.Sykepleier har tre år høyskole og leser mer medisin.Ære være alle yrkene,de er like respektfulle med hver sin misjon.Det er en skam at det ikke blir respektert på grunnlag av jobben de forskjellige gjør.Følesene som står bak yrkessårheten er jåleri.Håper den nye utdannelsen og yrketittelen gjør forskjellen mer forståelig og at voksne mennesker kan behandle hverandre med mer respekt og lære å samarbeide.Her har jeg registrert at flere har vært opptatt av å utbrodere forskjellen ,men ser for all del ikke ned på hjelpepleiere.Slutt med å være opptatt av det så vil det gå over av seg selv.
Jaja….det er jo bare gratulere/kondolere alt ettersom en ser det på hjelpepleierenes vegne i sykehusene. Hvem? Jo – Sykepleierforbundet, kunnskapsdepartementet, Helse-og omsorgsdepartementet, LO/Fagforbundet. Stakkars Norge fikk som fortjent. 40% av helsefagarbeiderene er ute etter 10 år i yrket. Helsefagarbeiderens utdanning er svakt regissert, dette for å ikke komme sykepleierne for nære. Det har sykepleierne selv sørget for, med innblanding i alle fagplaner. Dere kan egentlig takke dere selv for inkompetente medarbeidere – og bør ha lite å klage over slik sett. Spar meg for jamringa over ansvaret dere sliter med i eldreomsorgen – det blir for dumt å høre utsagn som ” ansvar for 50 – 100 pasienter.” Det er mange i Norge i dag som har ansvarsfulle yrker – også jeg. For virkelig å nedvurdere deres nære medarbeidere kjører dere kampanjer ala` ” vi trenger ikke bare hender – vi trenger hoder også.” ” Det er dyrt å kjøpe billig.” At dere ikke skjems over deres holdninger. Jeg kjenner mange både syke-og hjelpepleiere som tar ansvar hver time, hver dag hele året. Ha litt respekt for den innsatsen som blir lagt ned av andre aktører og. Dere har kjempet frem deres høyskolestatus – kanskje dere bør være litt forsiktig mot å bli for akademisk. Dere har tross alt gått et treårig løp for å takle det ansvaret. Alt har en grense. Jeg snakker av erfaring. Det er begrenset hvor byråkratisk Norge har råd til å bli i det feltet der. Dere “spiser” i alle retninger, fra legene og deres lederposisjoner, personaladministrasjon på det andre, fra hjelpepleiere på det tredje.
Helsevesenet er et hierarki – men det skrumper. Dagens unge skjønner at helsefagarbeideren ikke er et fremtidsrettet yrke. Hva er vitsen med skole og læretid i mange år for så å bli blokkert for videre utvikling. Et “dead-end” yrke. Utdann en yrkesgruppe fra nå av innen pleie – utdann sykepleiere. Sykepleierne er ikke lenger intressert i sine hjelpere eller assistenter. De vil gjøre arbeidet selv.
Uansett hvordan man vrir og vrenger på det, har legene det medisinske ansvaret til slutt. Men legene jamrer seg aldri for det.
hei ser at denne diskusjonen er noen år gammel men alikevel er en 3 års utdanning en proffisjon utdanning ? og desuten en hjelpepleier utdanning har mye anatomi i løpet av den 3 årige utdanningen
Vet selv om høyskoleutdannede – blant andre en venninne som er sosionom – som har måttet drive med rundvask og annet husarbeid i omsorgsbolig for utviklingshemmede.