Så godt at det nesten gjør vondt
Enkelte nyheter er bare slik at de virkelig kommer under huden på deg. Slik er det i alle fall for meg. Ubehagelig, opprørende, sørgelig, drømmende, håpefullt… Ja, et stort spekter av følelser, alt etter som hvor tankene beveger seg.
For min del var en av de sakene, saken om Elisabeth Fritzl og hennes barn.
Jeg klarte ikke å riste tanken av meg så lett. Hvert nyhetsoppslag, hver avisforside og hver gang jeg hørte eller leste noe om det, så satte tankene igang igjen. De nytteløse forsøkene på å fatte hvor lenge 24 år er når du er innesperret i en kjeller. Hvordan var det å våkne opp der en helt vanlig dag kanskje 12 år inn i fangenskapet? Hadde Elisabeth resignert i forhold til tanken om å en dag slippe fri? Hvordan holder man håpet levende i år etter år når hver eneste dag bringer med seg den tunge erkjennelsen av “Nei. Ikke i dag heller.”
Ble det for vondt å håpe og bli skuffet hver dag? Valgte hun å skåne seg selv for den smertefulle erkjennelsen hver kveld når hun la seg til å sove? Kanskje som den siste i seng mens barna hennes lå rundt henne med rolig sovepust? Eller tenkte hun “kanskje i morgen…” rett før hun sovnet om kvelden?
Jeg har tenkt på hvordan jeg fødte mitt første barn. Hvor redd jeg var. Til tross for en kyndig jordmor, min egen mor tilstede og en mann som ikke vek fra min side. Og smertelindring. Kirurger klar til å ta keisersnitt i noen etasjer under dersom noe skulle skje. Men redd allikevel.
Hvordan var det for Elisabeth å føde sitt første barn?
Ja, slike tanker har surret rundt i hodet. Gjerne mens jeg ligger i sengen og egentlig burde sove. Og noen ganger har jeg også våknet om morgenen, gått ut på badet for å pusse tennene. Mens tankene igjen går til Elisabeth og barna. Hvordan er det for dem å våkne nå? Hvordan kan det være å våkne, kanskje ha drømt om at de ble sluppet ut av kjelleren og i noen sekunder trodd at det var en av de grusomme drømmene som gir håp… Før det går opp for dem at det faktisk er sant. Etter 24 år så er det faktisk sant.
Sånne ting. Dette har virkelig krøpet under huden på meg.
Som med de fleste andre ting som opptar meg, så har jeg også blogget om dette. Flere ganger, i grunnen. Spesielt Merkelapper og identitet er noe som opptar meg. Ja, jeg vil så gjerne at Elisabeth og barna skal få en god velkomst til verden. Vi kan aldri viske ut det som har skjedd, men jeg vil så gjerne at de får det ekstra godt i resten av livene sine. At samfunnet legger ekstra mye i den gode siden av deres livs vektskål. For å bli skikkelig klissete i ordbruken.
I dag leser jeg at denne familien faktisk vil ha oss også. At de strekker ut en hånd til verden.
Tillitsfullt. Takknemlig.
Og så ser jeg det som bare får tårene til å renne her.
Jeg ser håpefullt.
Det er så godt at det nesten gjør vondt.
Tillegg: Det ser ut som det kommer et intervju med Elisabeth etterhvert. Jeg håper virkelig at hun ikke blir presset til noe av dette, og at det stemmer at hun nå har tatt kontroll over hvem, hva, når og hvordan. Vi er mange som bryr oss om hvordan hun har det og ønsker henne og barna alt vel. Og hvis hun vil fortelle oss noe, så tror jeg mange er glade for det. Jeg håper hun vet at det for veldig mange handler om omsorg og bekymring fremfor sensasjonslyst.
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Jeg er helt enig med deg. Jeg ble helt rørt da jeg leste at de hadde skrevet den plakaten til folkene i byen de kom fra.
Jeg håper også så inderlig at de kan få et verdig og godt liv når de kommer så langt at de skal begynne å tilpasse seg hverdagen utenfor.
Ariella’s last blog post..Inherited goods and a braided hair.
Skjønner ikke hvordan Rosmarie klarte og unngå og oppdage det som skjedde i kjelleren under der hun bodde,et normalt meneske ville ha oppdaget for lenge siden.
Det er utrolig vanskelig å forestille seg hvordan noe sånt kan foregå så lenge, men jeg tror det er viktig å ikke undervurdere hvor kalkulerende, terroriserende og ondskapsfullt kontrollerende denne mannen har vært i alle år. Han har tyrannisert og kontrollert familien sin med jernhånd og ingen har nesten turt å puste uten tillatelse. I en sånn situasjon så er det mye sånne mennesker kan klare å komme unna med 
Jeg håper de får det så bra som mulig nå. At livet går godt for dem fremover og kanskje overlever også Kerstin, selv om det ser dårlig ut når det er multiorgansvikt
Det er trist visst Kerstin ikke kommer gjennom dette her, for familiens skyld, men det må være godt å få hvile i fred fra den ondskapens verden.
ja tror hele verden som har fulgt med i denne foferdlige tragedien ,har vansklig å forstå at noe slik kan foregå .
Elisabeth må väre en sterk person som har klart seg gjenom dette fangenskapet i 24 år.
har prövd å sette meg inn i hennes tanker hva ho har fokusert på, men det er helt umulig å få til.
Håper nå at media gir dem fred og at dem blir gått tatt vare på fremover sammen med sine barn
Disse tankene har kvernet hos meg også. Det med å være mutters alene under fødselen. Ikke vite hva man går til. Prisgitt sin fangevokter-pappa – og det var ikke engang sikkert han ville være der under fødselen.
En ting var ensomheten hun må ha følt. En annen ting var når barna begynte å komme – og ble tatt fra henne. Gud så grusomt. Jeg vet ikke hva som er verst. Å ha barna hos seg nede i den dystre og trange kjelleren, eller miste dem og ikke vite om man noensinne får se dem igjen.
Fryd’s last blog post..Noe å se tilbake på
Kommentar:
“Skjønner ikke hvordan Rosmarie klarte og unngå og oppdage det som skjedde i kjelleren under der hun bodde,et normalt meneske ville ha oppdaget for lenge siden.”
Det er jeg ikke enig i det. Den som går inn for å skjule de handlingene den begår, gjør ALT, absolutt ALT for å skjule de. Og det er er søren meg ikke lett å oppdage det. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker. Jeg har vært gift med en som i flere år begikk overgrep over mine/våre barn, uten at jeg oppdaget noe som helst. Du kan tro jeg har grubla mye etter at det ble “oppdaget” om jeg kunne ha merket noe! Og nei, det kunne jeg ikke. For han gjorde ALT for at jeg ikke skulle oppdage hva som foregikk.
Når jeg leser innlegget ditt er det som om jeg skulle skrevet det selv. Jeg har gått rundt i 2 uker med søvnmangel og bare tenkt og grublet. Hvordan har det vært der nede. 24 år – hvor lenge er det egentlig? osv.. Dårlige netter og masse tanker og likevel jeg får liksom ikke fred. Hver gang der kommer et nytt avisinnlegg så er tankene der igjen. Stakkars folk! Det finnes ikke straff god nok for faren/bestefaren. Eneste rette ville vært å bure han inne i kjelleren på samme måte. De samme håndjernene som hun fikk i noen år, samme behandling. Et besøk hver dag kl 9-9.915 hver morgen for å sjekke at han lever og så forlate han igjen. Gi beskjed at han får klare seg selv i 4 uker alene uten tilsyn etc. AKKURAT på samme måten som han selv har gjort. Men får han slik straff? Nei. han ender vel opp på psykiatrisk eller evnt et fengsel med tv mat og masse mennesker rundt seg. og en luftetur eller to hver dag… Til å bli kvalm av!
Det hele er veldig tragisk. Men jeg vil prøve å si litt reflekterte meninger her, uten å vekke altfor mye avsky håper jeg. Eller, jeg linker heller til der det allerede står godt beskrevet, uten å copypaste masse og starte diskusjon fra grunnen.
Birgitta:
Jeg synes du og flere andre burde lese den andre bloggen. Si hva du mener. Jeg tviler på at den klarer å overbevise deg helt, men kanskje det vil åpne for litt nye syn på hvorfor ikke Fritlz blir straffet på den måten du beskriver.
http://www.glabladet.no/2008/05/monster-eller-menneske/#comment-672
Jeg liker iallefall denne bloggen. Står mye som er verdt å reflektere over.
Ellers vil jeg si at dette er helt sykt. Og det jeg synes er enda værre er dette:
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=520104
Burde gå ann å la stakkarene være i fred.
Satser på at jeg ikke dobbelposter nå 
Evy: Jeg vil at du, og gjerne andre også, leser denne bloggen her. Det vil gi litt nye synspunkter og åpne for litt andre synspunkter. Tror kanskje det ikke vil overbevise helt, for den er litt vanskelig å ta innover seg, men jeg synes den er utrolig plausibel, og har bidratt litt selv. Si hva du mener. Prøv å ikke bli altfor provosert, så kan det hjelpe deg forstå hvorfor ikke Fritzl får den straffen du beskriver.
http://www.glabladet.no/2008/05/monster-eller-menneske/#comment-672
Jeg liker iallefall denne bloggen. Står mye som er verdt å reflektere over.
Ellers vil jeg si at dette er utrolig tragisk, men ikke la media skremme dere. Vær obs. Det står litt mere om dette i den andre bloggen og. Håper det er greit at jeg linker, for da slipper jeg å starte hele diskusjonen på nytt.
Det jeg synes er nesten like sykt er dette:
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=520104
La de stakkars menneskene være i fred! Jeg blir utrolig provosert av media noen ganger.
“Kommentar av Evy on 16. mai 2008 @ 13:13″
TDen fikk meg ikke til å endre mening. En dårlig unnskylding å si at han ble sånn pga barndommen! Så opplyst som vi har vært de siste 10-årene via tv/radio/aviser så skal dte ikke mye til å skjønne at det er mulig å endre på måten man er på overfor andre.
Jeg har selv en mor, som i dag er 77 år, som opplevde en grusom barndom med en tyrannisk far. Den har hun ikke ført videre på sine barn.
Og min eks, som jeg nevner i innlegget, opplevde en harmonisk god barndom da han vokste opp.
Du blir til akkurat det du vil. Og når man i tillegg er psykopat, ja da tror jo ikke omverdenen noe annet enn godt om deg! Tro meg jeg har opplevd det. Og de færreste trodde meg når jeg prøvde å forklare hvordan det var innenfor husets 4 vegger. I dag ser de nok anderledes på det, men………ja!
Ett annet er at jeg ikke har skrevet noe om hva slage straff jeg synes han burde få…………
Birgitta:
Det var en liten glipp av meg. Trodde navnet stod over teksten, litt uvant design på siden. Var egentlig Evy jeg henviste meg til. Beklager også dobbelpost. Den siste skal være mere riktig uansett.
Forventet meg egentlig ikke at du skulle skifte mening. Du mener at “Du blir til akkurat det du vil.” Jeg tenker bare arv og miljø. Jeg mener at det ikke nødvendigvis bare er vond/god barndom som har noe å si. Barndommen har mye å si, men det er hundrevis av gode og vonde barndommer. Tror at hjernen vår blir påvirket av det som er rundt oss på nesten uendlig mange måter.
Nok om det. Må være kjipt å føle det slik du gjør. Ingen tenker ondt om mentalt og psykisk ustabile personer, og jeg klarer ikke forestille meg hvordan det er å stå midt oppi det og prøve å tenke: “Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør” om menneskene rundt seg. Det er allikevel det jeg tror vi bør prøve å gjøre. Jeg vet ikke hva jeg gjør jeg heller, men jeg prøver så godt jeg kan.
Om det du sier om de siste ti årene, så har jeg en teori. Jeg tror Fritzl har bare gravd seg dypere og dypere. Tror han har tenkt at hvis han innrømmer det han har gjort, så tar livet hans slutt. Og det har det vel gjort i stor grad og. Han har ikke mye igjen å leve for tror jeg. Stemplet som et monster og lynsjestemning blandt folk i alle land. Forståelig nok.
Nyheter som dette vekker en kollektiv hevnlyst. Dette kan i noen tilfeller være en skremmende mekanisme, mens det i tilfeller som her gi en nærmest befriende rettferdighetsfølelse. Så er ikke verden ond likevel…
Jeg er stort set ikke tilhenger av moderne blodhevn. Denne mannen, derimot, ønsker jeg å se i en offentlig gapestokk, hvor han kan oppleve ydmykelser, smerte og fullstendig tap av egenverd og frihet. Deretter ønsker jeg ham en langsom og smertefull død. Til slutt håper jeg han må brenne i helvete i lang, lang tid. Noe annet er regelrett urettferdig!
Det som skjedde i Østerike er nok helt ufattelig for de fleste.Det som sterkt berører meg er en mors utholdenhet.Forsøket på å leve i en fullstendig absurd verden som din egen far har laget istand i 24 år.Få barn etter barn i dette vanviddet.Samtig å elske disse barna på tross av måten de kom til på.Gjøre det beste ut av denne situasjonen istedet for å avslutte eget og deres liv.Å håpe at det skal bli noe annet!Å sørge for at Kerstin tilslutt fikk hjelp.Det sier noe helt grunnleggende om mennesket evne til å håpe og og holde ut.