Nei, vi har ikke stort hus

Et av de spørsmålene jeg ofte får når jeg forteller at jeg er mamma til fem barn, er gjerne “Dere har vel stort hus, dere da?”.

Overraskelsen virker ikke mindre stor når jeg forteller at vi har 3 soverom i vår bolig. Faktisk har vi en helt alminnelig stor bolig som i manges øyne passer best for tobarnsfamilien.

Jeg er av den oppfatning at barn ikke har vondt av å dele rom. Faktisk vet jeg ikke om jeg ville at hvert barn skulle hatt sitt eget rom om vi så bodde i et hus med mange nok rom til å få det til. Jovisst ville nok noen av barna fått et eget rom da. Kanskje tenåringene, for eksempel. Eller kanskje jeg ville ha gjort om noen av rommene til rom knyttet til forskjellige aktiviteter. Som lekserom (nå bruker vi langbordet), lekerom (barna har fått sin del av stua) eller kanskje et lite bibliotekrom?

Gammelt bilde av lekekroken

Men det er noe med alle disse tingene man i dag ofte ser ut til å mene at barn simpelthen må ha. Eget rom til hvert barn. Gjerne med egen pc og kanskje også egen tv. Allerede her ville jeg nok ha satt ned foten uansett.

En annen ting mange synes det er viktig å fortelle meg når de oppdager at jeg har fler barn enn gjennomsnittet, er at barn er dyre i drift. Gjerne i en litt formanende tone.

Et vanlig utsagn blant foreldre som har valgt å få mange barn er at det ikke er barna i seg selv som er dyre, men den livsstilen man velger. Selv er jeg litt i tvil. Eller kanskje ikke. For det er da riktignok snakk om livsstil når jeg har lyst til at eldstesønnen skal få noen av de tingene han ønsker seg en gang i blant? Det er ikke ting han ikke kunne ha overlevd uten. Og det er jo tross alt livsstil når jeg hvert år drar ut på den årlige julehandelen for å kjøpe årets julekjole til datteren. Eller når jeg ønsker å sørge for at barna har det utstyret de trenger for å være i fysisk aktivitet om vinteren. Det er ikke livsviktig, men det er et livsstilvalg som jeg synes er viktig nok til at jeg ønsker å kunne tilby det.

I Allt Om Barn leser jeg at en erfaren barnepsykolog kommer med noe som jeg synes er kloke ord om nettopp disse kravene mange stiller for at det skal være greit å ha barn. Man snakker om trangboddhet, mens hun påpeker at små barn trenger mer nærhet enn avskilte rom og at tenåringer gjerne tar den plassen de trenger. Det er først når samspillet ikke fungerer at den såkalte “trangboddheten” blir et problem.

Og, slik jeg oppfatter henne: Da er fysisk plass feil ende å angripe problemet i. En familie kunne hatt en egen fløy for hvert medlem, og det ville ikke nødvendigvis gjøre forholdet mellom familiemedlemmene bedre. Kanskje bare mindre “støyende”, siden man da holdt seg unna hverandre.

For ordens skyld: Barna selv ytrer rett som det er et ønske om at vi skal bli enda flere her i huset. Så de synes kanskje at det er greit å ha det litt trangt?

En annen ting jeg liker at hun setter fingeren på er hvor lett det er å forveksle barnas reelle behov og foreldrenes behov for den “rette” foreldreidentiteten.

Som barnpsykolog är hon benägen att stryka det mesta på dessa ”måste ha”-listor som föräldrar sliter med i dag.
– Ofta handlar det mer om föräldrarnas behov att skaffa sig en identitet i sitt föräldraskap. Ett sätt att manifestera sig själv som ”mamma” eller ”pappa” och status som ”givande”, den som ser till barnets behov, tror Malin Bergström.

Jeg tror hun har et sabla godt poeng der. Der også. Er det egentlig så viktig for et barn at h*n blir trillet rundt i den hippeste og dyreste barnevogna? Gjerne en ny hver måned? Og er det så farlig å innrømme at en del ting skaffer man seg for egen del? Hvorfor føler så mange behov for å dra frem “til barnets beste” for å forsvare sine egne preferanser? Hvorfor denne perfeksjonismen?

En annen ting hun påpeker er noe jeg også har skrevet om før. Nemlig hvor langt inne det tilsynelatende sitter å ansvarliggjøre og stille krav til barna i dagens samfunn.

Då menar hon att det är mer bekymmersamt att dagens föräldrar ställer ganska små krav på sina barn. Många tycker det är bra att köpa ett husdjur till barnen, för att de ska lära sig ta ansvar. Men de flesta har oerhört svårt att be äldre barn ta hand om sina småsyskon en kväll, för att de vuxna vill gå på bio.
– Jag kan oroa mig för att vi med vår föräldrastil är på väg att uppfostra en generation små kejsare. Att dela rum ställer krav. Man måste lära sig att ta hänsyn och visa ansvar.

Jeg må bare innrømme det. Jeg synes denne barnepsykologen har mer enn bare ett godt poeng. Hun treffer spikeren på hodet på langt flere enn en måte.

Og forresten. Når det er litt trangt om plassen så får man enda en god grunn til å komme seg ut på tur. Som for eksempel en bål- og pølsetur om vinteren? ;)


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Du skriver veldig mye bra, og den siste tiden har du hatt mange fine og lange poster. Ville bare si at jeg og bror min delte rom, helt til vi var 13 og 15. Vi fikk ikke eget rom før vi bygget ut huset, og da fikk bror min gammelrommet til mamma og pappa. Selv om vi begge var ten-åringer, synes vi det var ensomt å ligge alene, så det hendte rett som det var vi delte etasje-senga.
En del av vennene våre hadde egne rom, men allikevel var ikke det noe jeg og bror min savnet. Eldstebror vår hadde eget rom… (jeg har altså to eldre brødre)

Eugenie’s last blog post..Her har vi en som nyter livet!

Så lenge pc-en er ledig til blogging. :)
Lill’s last blog post..Den store kvelden

Eugenie: Tusen takk! Og ja, det å dele rom trenger ikke å være så negativt som en del ser ut til å tro.

Lill: Ikke sant? ;)

Mine barn deler rom. Dvs de deler to rom - et til soving og oppbevaring av klær og leker, et til leking. Jeg får litt fnatt av mye leker i stua, så det var veldig godt å få den “i fred”. Jeg akter å la dem fortsette med det LENGE. (To gutter, under 2 års mellomrom.) De er perlevenner (enn så lenge).

Når det gjelder den siste delen - om ansvar osv, så har det akkurat gått opp for meg at man skal følge og hente barn på SFO som om det var en barnehage. Dette er for meg helt merkelig, jeg startet skolen da jeg var 6 år og 2 mnd, og har gått alene til og fra helt siden starten. Ingen reflekterte over noe alternativ. (OK, min mor var hjemme til jeg var 10, så jeg kom ikke til tomt hus, men så da?) Når er barn store nok til å ta bittelitt ansvar i dagens samfunn? Jeg har overhodet ingen problemer med å la min 6-åring gå alene til og fra skolen (men vil følge ham over bilveien ved siden av huset, da…). Er det ikke normalt å kunne gi en 6-åring et slikt ansvar? Er jeg helt rar?

Jeg tror det er begge deler, jeg.

Samfunnet er kanskje litt “skumlere” på noen områder, og samtidig så strippes barn for det meste av ansvar, virker det som.

Når jeg leste dette så slo det meg at jeg har gått rett i “De må jo ha eget rom” verdi-fella. Alle rundt meg er og har den holdningen at alle barna skal ha eget rom, og jeg har da hele tiden tenkt tanken at hvis det skulle dukke opp et barn til her i huset så må vi flytte. Hører hele tiden at det “bra” at noen fant en leilighet så unga fikk hvert sitt rom, og det er “så fælt” at de søskna må dele rom, og “tenk der bor en familie på fem med bare to soverom, uffameien.”
Og nå innser jeg egentlig at det er bare tull. - Og samtidig blir jeg litt skremt hvor lett det er å ta til seg andres verdier uten å se noe nærmere på dem.

Kristin’s last blog post..WordPress/ blogging meme

Ja, sånne idéer har det med å smitte nesten helt umerkelig. Eget rom har jo helt klart noen fordeler også. Kanskje aller mest for barn i tenårene?

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)