Merkelapper og identitet
Jeg er en lærerdatter som hadde Idol-Kurt som favoritt da han var med i Idol. Jeg er mor til noen astma-unger også. Det vil si, nå er det vel lite igjen av symptomene på astmaen, da. Jeg har et ADHD-barn. Jeg er polakk-barnebarn. Krigsfange-barnebarn, kanskje? Kanskje er jeg også Blodveien-barnebarn, siden det var der bestefaren min utrolig nok overlevde før krigen tok slutt.
Da jeg var liten hadde jeg tendenser til psoriasis i hodebunnen, så jeg var kanskje en psoriasis-unge også.
Ingen av disse begrepene funker særlig for meg, selv om jeg må innrømme at jeg bruker “lærerunge” noen ganger selv. Og jeg hiver meg ikke over bordet for å ta kvelertak på noen som i vanvare kommer til å kalle sønnen min for “ADHD-unge” heller. Jeg skjønner jo at det sjelden er vondt ment.
Til barnet mitt sier jeg at ADHD er noe han har. Ikke noe han er. Akkurat som jeg sa det da noen av barna var plaget med astma da de var mindre.
Et begrep som mange mennesker her i landet har mange vonde minner knyttet til, er begrepet “tyskerunge”. Kanskje fordi merkelappen ble spyttet ut mot dem i forakt av naboer og andre på gaten. Andre har kanskje fått høre noe om hudfarge og nasjonalitet. Noen barn her i landet vårt går ikke trygt på skoleveien. Ikke bare fordi medelever erter. Det finnes barn her i landet vårt som har blitt angrepet av voksne mennesker på skoleveien fordi de er en eller annen slags “-unge”. “Innvandrerunge”, “muslimunge”…
Disse merkelappene…
Ofte er de som nevnt slett ikke sagt i vond hensikt. Mange ganger kommer de også snikende inn i vokabularet vårt når vi leser det og hører det.
Da kan det være på tide at vi stopper opp og revurderer akkurat dette ordet.
I dag vil jeg be akkurat deg om å stoppe opp i forhold til ordet “incestbarn”. Et ord som brukes i media om dagen og som jeg hører og ser er i ferd med å snike seg inn i språket vi omtaler Elisabeth Fritzls barn med.
De færreste mener som sagt noe vondt med det. Men språk er makt. Og merkelapper knyttet til identitet kan gjøre noe med en.
Jeg ønsker at Elisabeth Fritzls barn klarer å se på seg selv uten merkelapper. At de ikke ser seg i speilet og tror det er DE som vekker avsky. At de ikke tror det er DE som gir folk kvalmefornemmelser.
De er ikke sin fars handlinger.
De er ikke omstendighetene de ble unnfanget under.
De er verdifulle, velkomne til vår verden og unike mennesker som mange ønsker alt godt. De er mennesker som på menneskers vis har et potensiale i seg. De er grunnen til at Elisabeth ikke begikk selvmord nede i kjelleren. De er barnet som storøyd kikker opp og ser månen for første gang. De er fødselshjelperne som tok vare på sin mor da hun fødte.
Om noen skulle klistre en merkelapp på disse barna så er “incestbarn” helt feil.
De er uerstattelige, velkomne, unike og elsk-verdige.
Incest er en handling. Ikke et barn.
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Jeg er en av dem som har gått rundt med en “merkelapp” 
Jeg er hun med førerhunden, eller hun som ser dårlig. I alle fall var det sånn før, men jeg synes folk har blitt flinkere å se Eugenie, og den jeg virkelig er, i stedet for som nevnt over.
Eugenie’s last blog post..Eugenies gate – endelig fikk jeg tid til å besøke den.
[...] andre ting som opptar meg, så har jeg også blogget om dette. Flere ganger, i grunnen. Spesielt Merkelapper og identitet er noe som opptar meg. Ja, jeg vil så gjerne at Elisabeth og barna skal få en god velkomst til [...]
[...] jeg står fortsatt ved det jeg skrev i “Merkelapper og identitet“: Incest er en handling – ikke et [...]
Så bra at du minner oss på dette. Det er utrolig viktig, men så lett å glemme.
Minneapolise’s last blog post..“Josef Fritzl er en mann som verner om sin familie”