Jeg trenger en agent

Etter å ha lest hvordan agenten Friedrich tro til da vår alles kjære ammeguru Jan Thomas fikk en god porsjon oppmerksomhet av den mer krasse typen, er jeg altså overbevist om at en agent måtte være noe for meg også. Faktisk har jeg det med å drite så på draget noen ganger at man kanskje kunne påstått at jeg burde ha fått en agent tildelt ved fødselen.

Alle vet vi jo at barna er foreldrenes utstillingsvindu og image her i verden. Se et barn trasse i butikken og du vet ALT om hvordan foreldrene er helt ned til minste detalj. Eller?

Siden jeg jo har gjort omtrent alt feil, så har jeg et realt imageproblem. Ikke bare har jeg pådratt meg barn av den hypre, men veldig elskelige, sorten. Jeg har jammen prestert å lage fler enn 2,1 av dem også. Vanskelig kan jeg også være, noen ganger. For ikke å snakke om vanvittig teit.

Agenten kunne for eksempel skrive korte pressemeldinger til lokalavisa. Som for eksempel: “Ja, han FÅR oppdragelse hjemmefra” og slike ting. Kanskje også sende en hypnotisør på hjemmebesøk til utvalgte folk til tider også. Alt for imaget!

For han måtte selvsagt gjøre noe med imaget om en guacamolesinna skoleavslutningshater, PMS-troll og lystgassjunkie som ikke engang støtter sitt rustgeni av en mann. Her er det mye å ta for seg.

Vi kunne hatt idylliske “hjemme hos”-reportasjer der jeg svevet rundt i et lite og ekstremt ryddig palass med flagrende gevanter og klappet moderlig på barnas hoder mens de så opp mot meg med tilbedelse i blikket. Og jeg ville selvsagt snakke til englebarna med en mild, melodiøs og vakker Siv Stubsveen-stemme, mens duften av nybakte boller fyller palasset som jeg med beskjedenhet kaller “vårt ringe hjem”.

Mitt fantastiske “rosa sykkel-liv” skulle publiseres på dyrt, glanset papir og jeg ville selvsagt bedyre at mine gyldne, lange lokker og min perfekte solbrune kropp bare er slik naturen skapte meg. Enhver kirurg, stylist eller frisør som måtte antyde noe annet måtte min kjære agent vennlig, men bestemt realitetsorientere i en mørk bakgate.

I intervjuet vil jeg selvsagt også snakke varmt om viktigheten av å være ekte og hva dette betyr for meg.

Jo, jeg trenger definitivt en agent. Mon tro om utgifter til imagebygging kvalifiserer til skattefradrag og grunnstønad for oss som har barn av den hypre sorten. ;)

Og så ville jeg også benytte intervjuet til å påpeke at….

Fader. Jeg må avslutte.

Englebarna har tydeligvis ikke skjønt sin rolle i vårt nye drømmeliv.

*iler for å redde hunden fra små stylister*


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

“Visjon og virkelighet” het læreboka i norsk en gang i steinalderen. De to ordene har jeg tenkt mye på siden … Visjoner stend i bokji, virkeligheten er ennå ikke skrevet, eller noe sånt. Det gjemmer seg mykje moro bak ord, gitt. Tittelen agent er kanskje bare en penere måte å si “spin doctor” - eller virkelighetsforvrenger? Løgner? Illusjonist? Usj - nei, takk som byr, så mye neklere med hypre barn, da. Ække noen tvil om ståda da.

Du sier noe. *humre*

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)