Disset av den katolske kirke

Jeg er, som nevnt tidligere, fra en familie med flere forskjellige trosretninger. Vi har pinsevenner, protestanter og katolikker i skjønn forening. Jeg lurer litt på om ikke det er noen som har snust litt på Islam, buddisme og rastafari også i en kort periode. Og selvsagt har vi også flere ateister. Selv anser jeg meg for å være mer en “undrer” enn noe annet.

Noen ganger spør utenforstående hvordan man klarer å få det til å funke å være en såpass variert familie. “Toleranse og respekt”, pleier min mor å si. Og jeg tror hun har rett.

Like før jeg pakket snippesken og dro avgårde på folkehøgskole fikk min mor sitt yngste barn. Altså min lillebror. Hun hadde nylig giftet seg med sin mann og de to hadde fått en sønn.

Min farfar var prest i den norske kirken og jeg var døpt der. Jeg er altså ikke katolikk. Dette var visstnok ikke noe problem den gangen jeg ble spurt om å være fadder for min lillebror da han skulle døpes i den katolske kirke. Så selvsagt sa jeg ja. I tillegg til meg var det en annen som var fadder. Sønnen av en av min mors bekjente. Han var katolikk. Han har ikke hatt så mye kontakt med min bror siden dåpsdagen. Jeg har selvsagt vært storesøster slik voksne storesøstre er. Jeg har byttet bleier, jeg har vært barnevakt, jeg har vært tilgjengelig og mannen og jeg har hentet på disco, kjørt til venner, jeg har kjeftet når han har bannet, krevd at han tar seg en dusj når han hadde den fasen der dusjing var ukult og jeg har vært den som har kunnet svare på spørsmål om medisiner etc. når han har vært syk. Lillebror og min eldste sønn er nesten jevngamle og deler skating som felles interesse, så sønnen min er ganske ofte på overnattingsbesøk hos lillebror og de går på samme ungdomsskole. Altså; katolikk eller ikke; jeg har vært tilstede i livet hans.

Nå er tiden inne for konfirmasjonen. Og som fadder var det altså viktig at jeg også stilte opp. Han andre fikk man ikke tak i, så derfor syntes jeg det var enda viktigere at jeg i alle fall var med når konfirmantene skulle ha med foreldre og faddere for å øve i dag. Så jeg dro. Selvsagt.

Først var det messe. Og jeg må innrømme at med all opp og ned av setene som foregikk, så tenkte jeg at med bittelitt flere bevegelser, så kunne dette vært en ypperlig step-time. Opp og ned. Opp og ned. Amen og Gud være lovet. Man rakk såvidt å sette seg før man skulle reise seg opp igjen. Fint var det også der inne.

Så var det øvelsen, da. Man skulle øve på hvor man skulle sitte. Man skulle øve på å gå inn i kirken. Fadderne måtte sitte på enden av benken som var tildelt familien. (Maks 1 benk per familie.)

Da presten kom mot meg og skulle håndhilse, smilte jeg bredt og hilste høflig. Og det var altså da, på målstreken etter snart 16 års fadderverv, at jeg ble disset av den katolske kirke.

“Er du katolikk?” spurte han.

“Eh. Nei.” sa jeg meg et smil.

I løpet av et sekund ble jeg usynlig. Hånden slapp min, blikket så plutselig ikke på meg og jeg ble visst til luft da han henvendt til min mor og hennes ektemann sa “Vi må ha en katolikk”.

Den samme kirke som hadde akseptert meg som fadder da den hengslete tenåringen var en skrikende baby hadde altså skiftet mening nå. Jeg kan jo i grunnen forstå det. De to siste ukene av oppveksten frem til konfirmasjonen er jo avgjørende med tanke på at gutten blir oppdratt i den rette tro og faddergjerningen handler jo selvsagt om hva man gjør i kirken den timen man er der. Jada.

Presten spurte forresten ingen andre om de var katolikker, så det er mulig jeg ser fryktelig ukatolsk ut. Mon tro om det ville ha hjulpet på inntrykket å fortelle at jeg sannsynligvis har flest barn av alle fadderne der. ;)

Da vi etterpå skulle øve på selve konfirmasjonshandlingen og fadderne skulle være med for å stå bak konfirmanten med en hånd på dennes skulder, burde jeg kanskje ikke ha gått opp. Men om jeg nå ikke lenger er godkjent faddermateriale så er jeg fortsatt storesøster og jeg ville ikke at min lillebror skulle stå der oppe alene med fadderen Skybert. Uavhengig av min manglende religiøse overbevisning, så er nemlig storesøsteroverbevisningen sterk.

For meg er det likegyldig om jeg er der på konfirmasjonsdagen som fadder eller storesøster. Selv om jeg synes det er pussig at man er bra nok i nesten 16 år, men ikke de siste to ukene. Men akkurat det tar jeg ikke så tungt. Selv om muligheten for et gratis treningssenter kanskje burde være nok til å vurdere å konvertere. Du sitter liksom ikke på rumpa når Gud vil du skal reise deg. Og sette deg. Og reise deg. Og sette deg. Jeg forestiller meg at jeg ville ha fått skikkelig veltrent rumpe- og lårmuskulatur som katolikk. I alle fall om jeg var flink til å gå i kirken. Istedet får jeg vel bare fortsette å ta trappa.

Verre er det muligens for min mor som nå må prøve å finne en katolsk fadder som er ledig for et toukers oppdrag.

Så dersom du en av dagene ser “Katolikk søkes” i avisens stillingsannonser, så vet du hva det gjelder. Kanskje bør vi også holde en slags katolikk-audition for å velge ut den beste. Rumpe- og lårmuskulatur bør vel også kunne si noe om hvor aktiv og gudsfryktig kirkegjenger du egentlig er.

Du vil få en ganske grei og nesten ferdig oppdratt konfirmant som du ikke trenger å bytte en eneste bleie på. Og du kan stå der foran biskopen med hånden på konfirmantens skulder og stråle.

Jeg for min del kommer selvsagt til å sitte på bakerste benk og sjekke ut rumpa di.

For kvalitetssikringens skyld.


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Jesus asså!

Men det skjer liknende ting i vår “rause” folkekike (selv om katolikker ikke kan nektes å være faddere av konfesjonsgrunner). Jeg kom nemlig i skade for å si i påhør av litt for mange prester i Dnk at vi har faddere til våre barn som selv ikke har valgt å døpe barna sine. DET burde jeg tydeligvis ikke ha sagt. Men dette er jo folk som engasjerer seg i ungene våre, som har et bevisst forhold til sin egen tro og tvil, og som er akkurat de menneskene vi ønsker som faddere for ungene. (Vi har også noen faddere som HAR døpt sine gne barn, og noen som ikke har barn, og…)

Som om ikke Vårherre gir beng i slikt. Han har vel annet å bry seg med. Den nye ekteskapsloven f.eks. Hihi! ;)

Du tar det i hvert fall med en god dose humor ^_^

Guri!
Jeg har nesten ikke ord, det er jo helt på tur.
Hvor dumt kan det få blitt liksom?

Jeg har i alle fall vært ikk-kvalifisert fadder i ganske mange år nå, så den som overtar staffettpinnen de siste par ukene har muligens litt av en ryddejobb foran seg. Tenk på alt jeg har klart å rote til, liksom. ;)

[...] er det altså overstått. Lillebror er konfirmert, hastefadderens rumpe er godkjent og igjen sitter den lille drittungen (and I mean that in a good way) og er rikere alle [...]

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)