Barn som eiendom
Da jeg først dro frem kjepphesten min om dette temaet, var jeg ikke klar over hvor mange ganger jeg ville føle behov for å rope det ut igjen og igjen. Nettopp dette om hvor vanvittig skadelig det er dette synet, der man betrakter barn som eiendeler eller kun vedheng til de voksne. Men jeg synes at det kommer opp igjen og igjen, og for hver eneste sak i nyhetene som gir meg følelser som spenner fra sinne, tristhet og frustrasjon så ser jeg denne røde tråden. Hver gang.
Noen ganger ser vi hvor ille det kan gå når vi ser ekstremvarianter av dette.
Men dette begynner jo ikke bare der. Og det har selvsagt heller ikke alltid et like skadelig utfall. Men allikevel…
For meg som har flere barn enn gjennomsnittet, har nettopp dette vært noe jeg har vært opptatt av. At barna skal bli sett og respektert som de unike menneskene de er. At valgene vi tar på deres vegne skal tas med vissheten om at man velger for et annet menneske enn seg selv. Barnehage eller ikke barnehage? Steinerskole eller vanlig skole? Stor familie eller liten familie?
Barn som eiendom og/eller vedheng er også en holdning som jeg tror er med på å øke sannsynligheten for at folk ikke reagerer når de lurer på om noen har det bra. En ting er at man ikke tør å se. At man skåner seg selv og velger å se en annen vei. Men også holdningen om at andres barn ikke er noe man skal blande seg med. Andres barn - andres eiendom - andres business, kan det virke som om man lett tenker.
Selvsagt må man skille mellom normalvarianter av barneoppdragelse og familieforhold. Selvsagt blir det feil å kjøre frem et valg og et levesett som Det Eneste Rette™ og nedvurdere alle som velger noe annet.
Men en av de mest barnefiendtlige holdningene i samfunnet i dag er holdningen om at barn er en slags eiendom som foreldrene uforstyrret skal kunne behandle deretter selv om det er skadelig. At barn ikke er selvstendige individ som bør behandles med den respekt som de fortjener. At ingen skal ha rett til å “blande seg” opp i hvordan man selv velger å behandle sin “eiendom”.
Jeg må innrømme at det hender at jeg, når jeg leser medias fremstilling av et barnevern som har fratatt en familie barna, noen ganger stusser litt når foreldrene i sin frustrasjon ser ut til å mene at det er nettopp deres eiendomsrett som har blitt krenket.
I sitt innlegg i dag skriver Jan Storø (Førstelektor ved barnevernutdanningen, HiO) nettopp noe om dette, i forbindelse med at han tar opp “monster”-betegnelsen som i disse dager brukes om Josef Fritzl. Og jeg synes han med noen setninger sier det jeg vil frem til så godt at jeg gjerne vil sitere ham på dette:
For meg blir saken viktig også fordi noen mennesker mener at de eier barn, og kan gjøre hva de vil med dem. Hvis vi forstår Fritzl som menneske, og tar i bruk den frustrasjonen mange føler over det som har skjedd disse barna, kan vi bruke den til å forstå hvorfor det er viktig å utstyre seg med et sterkt barnevern.
Jeg vil for egen regning også legge til ordet kompetent. Et kompetent barnevern.
Tro for all del at jeg ikke har tro på at barnevernstjenesten her i landet er inkompetent, for det mener jeg ikke. Det har sine styrker og svakheter. Men jeg mener at man ikke trenger å være dårlig for å bli bedre. Og jeg tror at det innen et såpass viktig felt som barnevern er viktig å stadig bygge videre på kompetanse, jobbe med holdninger og rett og slett investere i de menneskene som har tatt på seg oppgaven med å se det vi andre knapt holder ut å tenke på.
Og jeg gjentar gjerne sitatet av Khalil Gibran, som jeg tror vi alle har godt av å huske på nå og da:
“De kommer gjennom dere men ikke fra dere. Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke.”
Relaterte innlegg:
- Om Gud, barnevern, profeter og eiendomsrett
- Hjerteskjærende
- Bekymringsmelding til barnevernet - kun negativt for foreldrene?
Innlegg som kanskje ligner:
- Om Gud, barnevern, profeter og eiendomsrett
- Bekymringsmelding til barnevernet - kun negativt for foreldrene?
- Hvem bør holdes ansvarlig?
- Om å tørre å se
- Det er herved bevist
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Jeg er enig i det meste av det som er skrevet ovenfor, våre barn er ikke våre - de er sine egne. Vi har de bare til låns noen år. De er sine egen , og vår plikt overfor barna er å oppdra de, og bidra til en god utvikling. Etter beste evne.
Det er tragisk å se hvordan enkelte foreldre kjører beinhardt i retten, og bruker barna som våpen mot hverandre.
Når det er sagt, så virker rettsavgjørelsen i saken i Kragerø noe underlig. Jeg synes det er vanskeig å tro at retten ville gi omsorgen til en far som er voldsdømt og som har alkoholproblemer. Forklaringen må være at det er endel fakta i saken som ikke har kommet frem i media. Vi skal være forsiktig med å mene noe om en konkret sak når vi ikke kjenner alle sider av saken.
Barn er ikke foreldrenes eiendom. Det å få barn er heller ikke en rettighet som Gud eller noen annen har gitt oss. Barn er en gave. Barn er en framtid for slekten, for menneskeheten.
Jeg leste en artikkel i Vårt Land i går om en mann som var til bare fordi hans mor i et lesbisk forhold ville ha et barn, koste hva det ville koste. Hvem som var far til dette barnet var ikke så viktig, bare det var en som hadde sæd tilovers. Historien kan dere lese i Vårt Land av 8. mai.
Jeg er far til et barn på fem år. På mange måter ligner barnet meg og sin mor, både fysisk og mentalt. Men likevel er ikke barnet vår eiendom. Barnet har sin egen personlighet og sin måte å være på. Min oppgave som far er faktisk å hjelpe barnet til bli voksen, til å klare seg på egen hand i livet akkurat som jeg selv. Det jeg må gjøre er å gi barnet ballast for resten av livet. Det jeg grubler mest over er om jeg klarer det.
Advokaten sier, formildende, at klienten hans er ’sliten. ( fortjener litt omsorg, slikt skal jo en forsvarsadvokat fremholde, og tabloidavisene sørger for at dette får rette overskriftene, hver gang.
Og så er det jo formildende at han gjorde det i fylla, han hadde tatt seg noen øl i sin nedstemthet før han ‘ visst mistet hodet’ og begikk det han gjorde. Og det er jo helt vanlig for slike herrer.
I tillegg var han jo nesten berettiget til å drepe datteren eller kjæresten, for kjæresten hadde jo gått fra han. Og da er det jo vanlig i Norge at man dreper eksen, f.eks med å gi henne en forgiftet flaske vin. Eller man har en slags rett til å hevne seg ved å hive syre i ansiktet hennes, ved å slå henne halvt eller helt ihjel eller lignende. Jeg lurer på hvorfor det fortsatt skal gå an å påberope seg en slags rett, og forståelse for å begå slike handlinger fordi ‘jeg er i slik sorg over at kjæresten min forlot meg .’
La forsvarsadvokatene komme med sitt lirum-larum (klienten min elsker kona, datteren, kjæresten, han angrer, han er sliten, osv.) La han komme med disse ordgytreriene i retten, uten at tabloidene i Oslo skal sitere dette lirumet hver gang. La han gjerne stille i lusekofte i retten også. For det er oftest herrer, i alder 28-58 år ser det ut til.
Og så har han jo tilstått også, da får han vel reduksjon i straff på 30 % (eller er det 40 ?). Og slipper ut når vel halvparten av straffen er sonet. - Avskrekkende ??
Sånn sett er dette en helt vanlig norsk trist historie. Intet kunne gjøres annerledes.
Og tabloidene har noe å skrive om heldigvis, nå som incestsaken fra Østerrike begynner å bli litt oppbrukt etter tre uker…
Jeg blir alltid skeptisk når en person, her var det en mann som attpåtil har hatt en del rusrelaterte problemer, truende adferd, etc, kriger vilt og VIL ha hele omsorgen alene, for der kommer denne eiesyka til avkommet frem. (Det finnes også kvinner med eiesyke,- jeg skal ikke være urettferdig.) Retten bommet totalt, så likestillingsstatistikken over “menn med aleneomsorg” som myndighetene ønsker å øke, fikk en stygg skade og et drept barn. Nå skylder myndighetene den moren oppreisning til de grader. Dessverre kan hun aldri få datteren tilbake, men…