Unns…nei.. Unnsk… eh…

Jeg beklager den knotete overskriften.

Jeg er nemlig i full gang med å lære meg å si unnskyld. Noe vi i helsevesenet tydeligvis trenger, skal man tro Dansk Selskab for Patientsikkerhed.

Fra spøk til alvor: Det hender rett som det er at jeg føler trang til å si “unnskyld” på vegne av mine kollegaer i helsevesenet når jeg leser om folk som har blitt behandlet uverdig. Eller kanskje ikke har fått behandling i det hele tatt. Hva kan jeg si? Jeg har vel et slags Mea Culpa-syndrom. ;)

Når jeg selv er sammen med pasienter så er heller ikke “unnskyld” et fremmedord dersom det er nødvendig. Når man jobber såpass tett på mennesker er det veldig lett å trå feil. Kanskje ikke de store, synlige og grove feilene. Men allikevel.

Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, denne frykten en del i helsevesenet har for å innrømme at de er feilbarlige. Denne trangen til å gå i forsvar eller bare møte temaet med taushet. Eller, enda verre, å kverulere og avfeie. Ja, jeg sier “enda verre”, for de av oss som bruker pasienters tilbakemeldinger aktivt for å gjøre en god jobb er avhengig av at pasientene har blitt møtt på en slik måte tidligere at de tør å si ifra når noe blir feil.

I situasjoner der det er snakk om klar feilbehandling og konkrete skader er oppstått synes jeg det er enda vanskeligere å forstå hvorfor et “unnskyld” skal sitte så langt inne.

Ja, jeg skjønner i grunnen ikke helt hvorfor det å si unnskyld sitter så utrolig langt inne for så mange i samfunnet vårt ellers heller. For dette gjelder jo ikke bare i helsevesenet. Du ser det hos politikere, hos naboen… Ja, og selvsagt her i “Bloggerbyen”. Hvor mange ganger kan du huske å ha sett en politiker stå ved en talestol og si “Unnskyld. Jeg har gjort en feil”? Eller “Unnskyld. Jeg holdt ikke det jeg lovte“?

Hvorfor er vi mennesker sånn, egentlig?
Handler det om at vi er for lite greie med de som innrømmer sine feiltrinn? Er prisen for å si unnskyld for høy i dagens samfunn? Eller blir ikke ydmykhet lenger ansett som en positiv egenskap?

Det er jo litt tankevekkende når folk som beveger seg så tett på andre mennesker i jobben sin som helsepersonell gjør må kurses for å lære seg å si unnskyld. Det sier litt om hvordan samfunnet vårt er.

Kanskje flere av oss kunne trenge litt kursing?

Related Posts with Thumbnails
Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Det er menneskelig å gjøre feil. Alle gjør det. Hvorfor skal det da være så vanskelig å innrømme det?

I de fleste tilfeller har jeg inntrykk av at man kan holde seg saklig og peke på feilen i steden for personen som gjorde den. Feilen må tas tak i og rettes. Om noen er opptatt av personen som gjorde feilen er jeg raskt ute med å si i fra at det var meg og beklage om jeg føler meg truffet (ihvertfall håper jeg det er sånn jeg blir oppfattet av andre).

Hva skulle tema på et sånt kurs være? Psykologi (for å endre adferd), informasjon om egne holdninger og en god porsjon humor?

Ja, si det.
I heftet som deles ut nå i Danmark har de lagt vekt på at man ikke risikerer for mye juridisk ved å innrømme feil. Samt at man understreker hvorfor det er viktig for pasienten.

Det som jeg har inntrykk av ofte skjer er jo at de som allerede er ganske samvittighetsfulle går rundt og beklager på vegne av de som ikke er det.

Jeg har også tro på å ha en atmosfære der det er greit å innrømme feil. Der det å, som du sier; ta tak i det og rette det opp anerkjennes som en viktig læreprosess.

Jeg henger litt etter med blogglesinga mi for tiden, men vil gjerne slenge inn en kommentar likevel og si at jeg synes det å si unnskyld er en veldig god egenskap man burde etterstrebe mer i alle yrker – og kanskje spesielt i helsevesenet!!

Jeg tror at helsevesenet dessverre sliter en del i møtet med pasienter i forhold til autoritet og avmakt, og at muligheten til å kunne si unnskyld vil bygge ned barrierer som både gjør det lettere å være pasient og helsearbeider.

Cat’s last blog post..Drømmer om bloggere

Jepp.
Og så tror jeg det er viktig å ikke gå så i forsvar. For en pasient som f.eks. føler seg dårlig behandlet av meg så hjelper det ikke om jeg bare buser ut med at jeg hadde det så travelt, at vi var få på jobb osv. osv. Det viktigste da er jo at pasienten blir sett og tatt på alvor for sin opplevelse. Synes jeg.

Man kan selvsagt forklare og sånn, men dersom man bare ender opp med å forklare og ikke på noe tidspunkt faktisk anerkjenner pasientens opplevelse så er det jo heller ikke rart at pasienten kan føle seg enda mindre tatt vare på.

Jepp, egentlig er det som du sier: Det er faktisk ikke mitt ansvar eller min bekymring som pasient hvordan dere organiserer arbeidet deres, hvordan sykehuset drives etc. Jeg er i en veldig sårbar posisjon og har fokus på hva som skjer med _meg_. Slik sett tror jeg man må svelge noen kameler som helsearbeider kanskje, for det kan jo føles veldig urettferdig å måtte innrømme “feil” når man ikke hadde muligheten til å få gjort ting annerledes. Det skjønner jeg.

Cat’s last blog post..Menn Som Forklarer Ting

Jeg synes at man som helsearbeider godt kan være litt raus sånn sett, jeg. Det har hendt at jeg har beklaget ting som slett ikke var min “feil”. Det viktigste for meg har vært at den pasienten jeg har beklaget til trengte og fortjente en unnskyldning fra en representant for sykehuset. For det er jo dessverre også slik at en del av de som virkelig burde si unnskyld aldri ser ut til å gjøre det.

[...] særlig feil begått i behandlingssammenheng.” (Det med beklagelser fikk meg til å tenke på denne posten hos Fullt [...]

Kommer litt sent på banen her, kom ikke over innlegget før jeg så linken fra Cat, men jeg har en teori om at unnskyldninger i helsevesenet sitter såpass langt inne som de gjør rett og slett fordi leger gjerne har et behov for å fremstå som nettopp ufeilbarlige.

Jeg sier leger her, for jeg har sjelden opplevd at sykepleiere, terapeuter, sekretariat eller andre har problemer med å si unnskyld, dersom det trengs. Leger derimot, har visst fremdeles denne “vi er kongene/dronningene, og dere er her på vår nåde” – både overfor sine underordnede og pasienter. Ikke alltid, for all del, men ofte nok til at det blir et problem.

Det å si unnskyld i helsevesenet blir ofte gjerne også å innrømme skyld, og selv om det ikke er fullt så vanlig i Norge, siden vi har pasientskadeerstatning o.l., så er nok også leger og sykehus bekymret for hvilke økonomiske konsekvenser det vil få om de faktisk innrømmer at de gjorde noe galt i enkelte saker.

PoPSiCLe’s last blog post..Lei av tulleblogger og ironiblogger nå ja

Du har nok et poeng, ja.
Jeg tror det er en forskjell på menneskelige feil og inkompetanse. Det første skjer jo. Men ingen vil ha på seg at de er inkompetente.

[...] særlig feil begått i behandlingssammenheng.” (Det med beklagelser fikk meg til å tenke på denne posten hos Fullt [...]

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)