Testing og kompetanse
Den siste tidens nyhetsoppslag om personlighetstester brukt av scientologer, brakte meg til denne artikkelen, der en arbeidsgiver sier at de bruker samme test ved ansettelser. For dette betaler de 6% i royalties til Hubbard-stiftelsen.
Det jeg hang meg litt opp i, er hvordan arbeidsgiveren her mener at de med god samvittighet kan fortsette å bruke testen og da bl.a. fordi de, etter som jeg har sett, skal “følge opp” de som har tatt den. I den forbindelse må jeg jo spørre meg om hvilken kompetanse de har til å gjøre det. Slik jeg er vant til testing fra psykiatrien, så er det en grunn til at en del tester skal gjøres av fagfolk som kan dette. Det handler ikke bare om et skjema der man skal krysse av som om det var førerprøven. Det handler om intervjusituasjon, dagsform, hvordan tester og den som skal testes fungerer sammen, hvordan den som skal testes instrueres og i det hele tatt. Og det før vi engang har kommet til den viktige tolkningen. Man bør ha kompetanse for å både teste og tolke.
Hvordan har det seg at så mange tilsynelatende profesjonelle bedrifter ikke klarer å se forskjell på en scientologi-test, start-quiz og kvalitet? Og hvordan har det seg at de har så liten evne til å se på egen kompetanse innen feltet med et kritisk blikk? Er det fordi de ikke forstår viktigheten av kompetanse i denne sammenhengen?
For litt siden var jeg på et seminar der man skulle diskutere bl.a. hva det betød å være faglig sterk. Dette er jo en del av mange bedrifters visjon. Men for at det skal bety noe reellt, så må man også la ordene bli noe mer enn plattheter. Og i den forbindelse kom dette med å innse egne begrensninger frem. Å være faglig sterk handler nemlig ikke bare om hva man kan, men også om hva man ikke kan og hvordan man forholder seg til det.
Mitt inntrykk av bl.a. den bedriften som var representert i Dagbladets artikkel var at de mangler denne egenskapen. De tester i vei og skal også følge opp i etterkant. Og da må jeg bare spørre: Hvilken kompetanse har de til å gjøre dette? Hvilken kompetanse har de til å vurdere om en test er bedre enn en annen? Hvilken kompetanse har de til å avdekke og håndtere eventuelle uheldige utfall?
Det samme gjelder dette firmaet som leverer testverktøyet. Et firma som kalles Performia. De lever av å selge tilgang til sine testsystemer, hvorav et altså er “Scientologi-testen” som fagfolk ikke akkurat stiller seg bak.
Jeg har lett og lett på nettsiden til Performia. Og for en internasjonal bedrift som lever av å vurdere arbeidssøkere, synes jeg det er påfallende hvor lite det faktisk står om deres egen kompetanse. Trodde de ikke at det var nødvendig? Jeg sier som psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren, en av de jeg anser som veldig kunnskapsrik innenfor dette feltet: Hvem skal granske granskerne?(Et innlegg jeg virkelig vil anbefale.)
Et eksempel på hvordan kompetanse kan ha avgjørende betydning for testresultat har jeg forøvrig også selv opplevd.
Jeg har jo, som tidligere nevnt, et barn som er av den hypre sorten. I ca. 5 år var jeg en vanskelig mor som maste for å få ham henvist til rett instans for utredning. I retur fikk jeg gjerne “gode” og grunnleggende råd om barneoppdragelse. Hypoteser om at barnets vansker skyldtes manglende oppdragelse dukket opp rett som det var. Til og med det at jeg hadde hatt bekkenløsning da jeg var gravid med hans lillesøster kunne visst brukes som forklaring på det meste. Hadde jeg ikke selv vært så heldig å være vokst opp i en familie der kompetansen innenfor spesielt pedagogikk og spesialpedagogikk er ganske høy, så ville jeg nok ha fått all selvtillit som mor gruset av det. Men barnet ble altså testet litt nå og da når min masing ble for plagsom. Jeg maste om henvisning til spesialisthelsetjeneste, men man valgte å “gjøre selv” istedet uten å innse at det kanskje var andre som var mer kompetente på akkurat dette området.
Jeg kan vel ganske kort fortelle at kart og terreng overhodet ikke stemte overens når det kom til disse testene.
Etter fem års venting, masing og lureutsettelser (lovnader om henvisning “snart”/”etter ferien” osv.), fikk gutten en lærer som ble en viktig alliert. Hun hev seg ikke automatisk på “mor har skylda”-tankegangen, men så det vi så. Med hennes skolerapport i hånden og en velvillig fastlege som lot meg skrive henvisningen selv (han bare stemplet, signerte og sendte), så fikk jeg barnet endelig til spesialisthelsetjenesten. (Vi er slett ikke de eneste som har den opplevelsen, fikk jeg forøvrig vite av ansatte ved denne spesialisthelsetjenesten. Mange foreldre sliter seg ut og ramler nesten sammen av utmattelse når de først kommer innenfor døra…)
Men det jeg vil fortelle om var jo dette eksempelet på testing og kompetanse. Da gutten endelig kom innenfor viste det seg ikke bare at testene som var tatt før slett ikke var korrekte. Det viste seg bl.a. at gutten som hadde fått tilrettelegging i form av forenklinger på alle felter, faktisk var veldig intelligent. Han var 8 år og lå på noen områder på nivå som tilsvarte barn 5 år eldre. Jeg så selv med egne øyne hvordan uroen avtok og konsentrasjonen økte etterhvert som vanskelighetsgraden økte under testsituasjonen. Det var forbløffende.
Det var også noen andre ting som fortalte meg mye om hvor lite kompetanse tidligere testere hadde hatt på akkurat dette feltet. De samme som pratet til meg om “å være konsekvent”, kom med opplagte råd om barneoppdragelse og hadde sine “mor har skylda”-innfallsvinkler hadde faktisk ikke fått med seg verken store språkvansker og at barnet ennå ikke hadde pinsettgrep.
Nå har det heldigvis vært en del utskiftninger i de siste årene, så forhåpentligvis er kompetansen der også bedre nå. Den viktigste kompetansen jeg håper de nå innehar er evnen til å se sine begrensninger. Den evnen er så til de grader undervurdert noen steder.
Spesielt når det kommer til testing av mennesker bør dette innebære kompetanse, respekt og etikk som er et så viktig arbeid verdig. Det fortjener menneskene det dreier seg om. Vi andre kan kanskje prøve å være mer bevisst på at det er forskjell på “testing” og “testing”. Stille noen kritiske spørsmål.
Og helt på tampen:
Du lurer kanskje på hvordan det gikk med 8-åringen som ikke hadde pinsettgrep og hva det betød for ham med en skikkelig testing av kompetente fagfolk?
For det første, så blir han nå behandlet som den intelligente gutten har er. Han får fortsatt tilpasset undervisning, men nå kan det like gjerne dreie seg om mer krevende oppgaver som annen tilpasning. Testingen av kompetente fagfolk var gull verdt i forhold til å oppdage skjulte skatter i guttens evner og å ta de i bruk. Han ble rett og slett “oppdaget”.
Og når det gjelder finmotorikken?
Vel. Du kan jo se hva han har gjort i dag for et fullstappet auditorium der også ordføreren var tilstede.
Og han er knalldyktig!
Innlegg som kanskje ligner:
- Topp 3 dårlige grunner for å være hjemme fra skolen
- Det første karakterkortet
- Avslutningshelvetet
- Hva med barna?
- Muffins
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Det er så viktig med en riktig diagnose. Det skal jo ofte ikke så store tilretteleggingene til for å virkelig bringe ut intelligensen og evnene som lett blir glemt i mangelen på forståelse.
ADHD blir enklere etterhvert som man blir eldre har jeg inntrykk av, og det er ingen begrensninger for hva man kan få til. Kjæresten kom seg gjennom jusstudiet uten pauser, til tross for at han mistet moren til kreft midt i. Det er mer enn jeg hadde klart.
Du kan nok forberede deg på å være stolt fremover også!
Minneapolise’s last blog post..Et uforutsett ansvar for en parkeringsvakt