Pingen som ikke virket

Den første delen av denne historien er tidligere skrevet her.

PingingDet var en gang en blogg som ville på revy. Selveste Bloggrevyen.

Man kan nok si mye rart om både Bloggrevyen og oppmerksomhetssyke blogger, men slik var det nå en gang. Denne bloggen ville på revy.

For å komme dit måtte bloggen bruke en Ping.

Du lurer kanskje på hva en Ping er? Vel, det er ihvertfall ikke det samme som en Ploing, selv om noen kanskje vil tro det. En Ploing er et verktøy til helt andre situasjoner, mens en Ping er mer som… ja, som kanskje en slags trampoline?

Bloggen anskaffet denne fantastiske Ping’en og plasserte den midt i hagen, mellom epletreet og huskestativet. Der pinget bloggen lenge og vel, og det ene innlegget etter det andre fikk fart og fløy avgårde slik at det kom seg til selveste Bloggrevyen.

Bloggen var faktisk så begeistret for denne Ping’en at den etterhvert begynte å pinge litt i forskjellige retninger.

Dag ut og dag inn, var Bloggen ute i hagen og hoppet på den trampolinelignende Pingen til kinnene ble røde av all den friske luften og sommerfuglene i magen kilte. Ping, ping, ping. “Thjihiiiii!” kunne naboene høre fra Bloggens hage. Bloggen ble faktisk kjent med andre blogger som også hadde anskaffet seg en Ping. Hver gang de hoppet opp på Pingen sin samtidig, kunne de se hverandre over gjerdekantene. Etterhvert smilte de og vinket til hverandre også, der de hoppet opp og ned.

Så en dag skjedde det noe.

Bloggen løp som vanlig ut i hagen sin for å hoppe på Pingen. Men noe var forferdelig galt.

Pingen virket rett og slett ikke. Bloggen prøvde å hoppe igjen, men nei. Ingen Ping. Ikke engang et lite ploing. Bloggen kikket rundt seg. Kanskje det var flere Ping’er som ikke virket? Men nei. Overalt fra nabohagene kunne Bloggen høre de frydefulle hvinene fra andre blogger som hoppet på de velfungerende Pingene sine.

Bloggen gikk inn i huset sitt igjen. Tenkte at Pingen kanskje hadde en dårlig dag. I morgen ville nok alt være som før igjen, tenkte Bloggen. Og da skulle det pinges for begge dagene tilsammen!

Men neste dag var Pingen fortsatt bare en slapp liten matte på gresset i hagen som slett ikke sendte Bloggen høyt opp i luften ved hvert hopp. Bloggen prøvde også i dag, nemlig. Hoppet et par ganger. Men nei. Ingenting.

Mismodig lusket Bloggen tilbake inn i huset sitt.

Og slik fortsatte det i noen dager. Pingen virket ikke uansett hvordan Bloggen snudde og vendte på det. Ikke i det hele tatt.

Bloggen tenkte at dette kanskje kunne være en gylden anledning til å bli som noen andre naboer. De som slett ikke hoppet på Pingene sine og hvinte av fryd, men som lå tilbakelent på solsengene sine i sine hager og sa at de var lei av å Pinge. Det var ikke noe for dem lenger, og dessuten gikk all oppmerksomhet bort til dette. Ikke trengte de å delta i en revy for å bli sett heller. Så det!

Men Bloggen visste med seg selv at det var for sent å snu. Pingingen var en vanedannende aktivitet og Bloggen var allerede hekta på sommerfuglene i magen, spenningen ved hvert hopp og livet som revydeltaker på Bloggrevyen.

Så med dette gikk Bloggen nå med vaklende skritt gå inn i hagen på sin bortgjemte hytte. For det var en liten Ping der også. Og på den måten ville Bloggen finne ut om Ping-evnen rett og slett var borte, eller om det bare var hagepingen hjemme som var ute av stand.

Og skulle pingen på hytta virke så fikk i alle fall Bloggen sagt ifra til de andre PingBloggene som fortsatt hoppet i hagene bortover veien. Det var en god plan, tenkte Bloggen.

Med skjelvende knær gikk Bloggen opp på hyttepingen.

Og tok sats…

Joda. Hyttepingen virket som bare det, den. Slukøret dro Bloggen hjem fra hytta. På vei gjennom hagen skulte den surt bort på den ødelagte Pingen sin. “Jajaja! Det er greit det! Da får jeg finne på noe annet, da! Som INGENTING! Det er jo ikke noe vits i når man ikke får pinget!” sa bloggen surt, før den trampet inn i huset og slamret igjen døra med et brak.

Etter å ha ligget på senga og stirret i taket noen timer, begynte Bloggens grublerier å bli rent filosofiske. Om en Blogg blogger i skogen og ingen blir pinget. Har bloggingen egentlig skjedd, da?

Dette virker kanskje ganske knotete for deg. Jeg mistenker at Bloggen hadde god hjelp av alkohol under denne filosofiøkta, men Bloggen blånekter.

Uansett kom Bloggen frem til at med eller uten Ping, så hadde det blitt mye Ping og lite Blogg de siste dagene. Og Bloggen så jo hvordan de andre Bloggene gjorde mye rart når de Pinghoppet. Det viktigste hadde liksom blitt akkurat det lille øyeblikket når man så hverandre over gjerdene. Et par sekunder oppe i løse lufta. Mange gjorde stadig mer for å få dette lille møtet også. Noen hadde både klovneneser og klovneparykker. Noen ropte “Bøøø! SE PÅ MEG!”

Det var i grunnen ikke så mange av de gamle og kjente Bloggenaboene. Eller, de var jo der, men man så dem ikke så godt lenger bak alle klovneparykkene og sjokkeffekter.

Bloggehuset hadde begynt å bli mørkt. Det var kvelden og grublingen hadde tatt lenger tid enn Bloggen vil innrømme. Hvem vet, kanskje den sovnet litt også.

Bloggen sto opp fra senga. Skrudde på noen lys her og der. Kjente litt på stillheten. Langt borte i det fjerne kunne den høre det sedvanlige kveldsspetakkelet fra pingaktivitetene. Noen hadde tatt i bruk et kompressorhorn. Nå skulle russebilene få konkurranse! Andre hadde skaffet seg avanserte capser med lyskastere og discobelysning. Og langt borte kunne man høre hvordan veteraner med utslitte 17-mai-blåsetuter gradvis gikk tom for luft.

Inne i huset til Bloggen, var det derimot deilig og stille.

Så Bloggen så seg selv i speilet.

“Jeg kan jo fortsatt være meg?” sa den prøvende. Ventet litt på respons, slik den jo var vant til. Men det spørrende blikket bare kikket tilbake.

“Jeg kan jo bli bedre på å være meg?” sa den nølende. Og forundret så den at Bloggen i speilet fikk en visshet i øynene.

“Javisst! Jeg skal være meg!” sa den til sist, før den resolutt gikk bort til skrivebordet sitt.

Kanskje ville Ping-trampolinen virke allerede neste dag. Kanskje den hadde begynt å virke allerede nå, til og med. Bloggen ville nok prøve å sjekke nå og da.

Men først og fremst skulle den drikke en kopp te inne i huset sitt og bare nyte at den var seg selv. Uten klovneparykk, kompressorhorn og discolys.

Nyte at den var seg selv.

Og at det var mer enn nok.


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

For en fin bloggehistorie. :)
Aina’s last blog post..Morsomme internettvaner

Jeg er heldigvis en sånn som ligger på solsengen min og ikke hopper rundt og pinger. Det er jeg glad for etter å ha lest denne historien :D
Iskwew’s last blog post..Finans til folket

Ja, det er vel nettopp det. Jeg har hoppeabstinenser, så kanskje det var like greit at pingen sluttet å virke litt. Den har jo tross alt fått kjørt seg hardt i det siste. *rødme*

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)