Om å ta vare på barna
Fra tid til annen skjer det forferdlige tragedier som får stor oppmerksomhet både i media og også av oss voksne. Tsunamien er et eksempel. Terrorangrep som 9/11 på World Trade Center er et annet.
I det siste har spesielt noen saker hatt en del fokus.
Den første er hendelsene i USA der en myndighetene har gått inn og hentet barn i det som omtales som en polygamisekt der det skal ha forekommet alvorlige overgrep over lengre tid. (Jeg har tidligere omtalt saken også her.)
Madeleine-saken ruller og går fortsatt.
Men det som kanskje er enda mer “close to home” i disse dager, er Engla-saken der en 10 år gammel jente først forsvant, og som nå har blitt funnet drept av en mann som man mener kan være en seriemorder som også har begått ugjerninger her i Norge. Personen, som har jobbet som lastebilsjåfør, har også kjørt en del i Danmark.
Stjärnsunds skole har naturlig nok en god oppfølging av barna der.
Stjärnsunds skola hade till Englas minne inrättat ett rum där eleverna i går kunde gå in och tända ljus och skriva dikter. Där fanns även präster, kuratorer och övrig skolpersonal som barnen kunde dela sina tankar och känslor med.
De barn som ville fick vanliga lektioner. Men de allra flesta tittade på den film som skolan valt åt dem, Astrid Lindgrens Bröderna Lejonhjärta, en film om vad som händer efter döden.
- Det kändes som ett lämpligt val av film i den här svåra stunden, säger Eva Larsson.Kyrkan i Stjärnsund öppnade i söndags kväll dörrarna för allmänheten och har öppet så länge folk har behov av det. Kyrkans personal jobbar i skift för att ta emot alla som nu besöker kyrkan.
Men også barn som ikke har noen nær tilknytning til verken stedet eller personene, kan bli påvirket av slike store mediasaker. Og da er det vi foreldre som må stille opp. Slike hendelser gjør naturlig nok noe med oss selv om vi ikke er nær. Selv merket jeg det godt da jeg så et helikopter sirkle rundt over området her tidligere i kveld, med lys som indikerte at man lette etter noe eller noen. Og jeg tenker at det er flere som har det slik nå, som man leter etter en 9 år gammel jente som er savnet i Mysen.
Og barn er som regel ikke dummere enn at de får med seg bruddstykker eller mer om dette. I den forbindelse vil jeg gjerne skrive litt om hvordan vi som voksne kan forholde oss. Målet bør etter mitt syn være å ivareta barna på en god måte, og det kan være en utfordring når man både vil at de skal være trygge, men også at de skal få ha en opplevelse av trygghet.
Barn og media
Når slike ting oppstår og får såpass stor oppmerksomhet i media, så får gjerne barn med seg mye mer enn man tror. Barneombudet har i den forbindelse informasjon om slike ting som er lagt ut på nett, hvor det blant annet står:
- Vær åpen for barns spørsmål om hva som har skjedd. Det kan være om hvem som kan ha begått en grusom handling og hvorfor de gjorde det, eller om hvordan en ulykke har skjedd, og hvilke konsekvenser hendelsen kan få.
- Svar ærlig og sannferdig på spørsmålene, men på en måte som er tilpasset barnets alder. Konsentrer svarene om det barnet faktisk spør om. Ikke si ting som er usant for å skjerme barnet, men det er ikke alltid nødvendig å fortelle alt. Det kan være aktuelt og skjerme barn mot sterke bilder i mediene for å motvirke at barn mottar inntrykk de ikke klarer å bearbeide.
- Vær oppmerksom på barnas følelsesmessige reaksjoner. De kan bli redde, engstelige, sinte eller triste, og da er det viktig for dem at de voksne forstår hvordan de har det. Unngå å spørre barn om hva de føler. Si heller noe om at du synes barnet virker trist eller engstelig hvis du faktisk synes det, eller snakk litt generelt om hvordan det er naturlig å reagere på en slik hendelse. La dem få anledning til å fortelle om sine føleser hvis de vil, men prøv å unngå å gi dem inntrykk av at de skulle følt mer enn de gjør.
- Jo nærmere barnet står de som er rammet, jo mer sannsynlig er det at de har behov for snakke om det. Barn må også få lov til å føle at en dramatisk hendelse ikke angår dem så mye, dersom de ikke kjente noen av de som er berørt.
- Barn snakker gjerne om slikt i små porsjoner av gangen. Så tar de kanskje det de har fått vite med seg i leken sin og bearbeider det videre gjennom der. Lek fungere for barn som språk gjør for oss. Det er et redskap for å bearbeide og mestre erfaringer. Det er altså ikke noe å bekymre seg over i utgangspunktet at de dramatiske hendelsen dukker opp i barns lek. Tvert i mot, dette er sunt og naturlig.
Resten av rådene kan du lese på denne siden.
Barnepsykolog Åsa Landberg kommer også med lignende råd i denne spalten
Det samme har Lotta Polfeldt fra svenske Rädda Barnen
Sikkerhet
Selv om nyhetsoppslag skremmer oss, så kan vi ikke holde barna våre innestengt resten av livet. Våre følelser og reaksjoner bør forbli vårt problem dersom fornuften tilsier at vår første impuls ikke er til barnas beste. Barn trenger både å bli vist tillit, men også å få trene på en gradvis selvstendiggjøring. Og det innebærer noe så skummelt for oss foreldre som å slippe taket. Gradvis, slik at barnets ferdigheter får en sjanse til å øke med friheten.
Vi er altså nødt til å forberede dem på verden utenfor. Men hva sier vi?
Sikkerhetsekspert Gavin de Becker og andre gir følgende råd til foreldre:
- Ikke fortell barnet ditt at fremmede er farlige og kjente er ufarlige. I noen tilfeller er det slett ikke slik, og en fremmed kan kanskje være den som kan hjelpe barnet ut av en farlig situasjon.
- Barnet trenger å vite at han eller hun aldri skal la seg stilletiende bringe til et nytt sted i en slik situasjon. Uansett hvor mye barnet blir truet, så er det en grunn til at overgriperen ønsker å få med barnet fra et offentlig sted og til et mer uforstyrret sted.
- Lær barnet til å lytte til intuisjonen/magefølelsen. Det er viktig å gjennom ord og handling vise respekt for barnets naturlige “fare-alarmer”, slik at det selv vil ta de på alvor når det virkelig gjelder.
- Lær barnet til å se etter en kvinne, og gjerne en med barnevogn, dersom dere kommer bort fra hverandre på offentlige steder. Becker sier at barnet da har statistisk mindre risiko for å komme bort i en kidnapper eller overgriper. Det kan kanskje argumenteres med at det viktigste er å be noen om hjelp, men det er også en viss fare for at en potensiell overgriper allerede har oppdaget barnet og er i ferd med å peile seg inn slik at overgriperen er mest tilgjengelighet. Dersom barnet da ser etter f.eks. en kvinne med barnevogn, vil det være mindre sårbart i akkurat den situasjonen.
- Fortell barnet at du aldri vil sende noen andre for å hente barnet uten å si ifra til barnet først.
Politiinspektør Lars-Göran Strid fra Södertörnspolisen, sier forøvrig stikk motsatt av Beckers første råd, så som foreldre er det neimenn ikke rart man blir usikker.
Dette var det jeg fant i første omgang. Avil har forøvrig beskrevet en god samtale om dette som hun hadde med sin egen datter.
Har du noen tanker om hva som kan være lurt å lære barna for å holde de trygge? Og tror du det er tryggest å kjøre “ikke snakke til fremmede”-linjen eller bør man si noe annet?
Innlegg som kanskje ligner:
- Om Gud, barnevern, profeter og eiendomsrett
- Om å tørre å se
- Barn som eiendom
- Medias ansvar
- Svenskene gjør det igjen
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Hei, Mattias J. 
Det er noen veldig viktige poeng du tar opp. Lynsjemobben synes jeg rett og slett ikke er et sivilisert samfunn verdig. Samtidig forstår jeg at foreldreinstinktene tar litt overhånd når man forholder seg til saker som dette.
Risikominimering fremfor risikoeliminering er jeg veldig enig med deg i.
En psykolog som ledet et kurs jeg deltok på sa at dersom vi f.eks. overbeskytter barn som vil klatre på et mindre fjell, hindrer man dem i å klatre små, aldersadekvate etapper nederst på fjellet. Og den dagen barnet da er stor nok til å klatre helt selv, så er det faktisk viktig at barnet har treningen fra de mindre og lave etappene med i erfaringene og kompetansen sin. Det verste man kan gjøre er å hindre barnet i å klatre noe som helst helt til den dagen det forventes at han eller hun skal kunne klatring til topps.
Det er i grunnen veldig slemt gjort å sende en person til “Mount Everest”-ekspedisjoner uten å ha latt personen trene i det små først.
Derfor kan vi ikke la våre egne emosjonelle behov for å vite 110% sukkert at barnet er trygt komme foran barnets behov for å mestre. Også noen ganger på egen hånd.
Det är ju en balansgång, å ena sidan vill man inte bli tagen för känslokall, men det är så många som faller in i moralpanik parat med lynchmobbmentalitet i sådana här sammanhang och man glömmer då att inget av denna önskan att “se blod” gör varken till eller från. Den här sortens gärningsmän går inte att avskräcka på det viset, de behöver vård och man måste på ett eller annat sätt se till att ha koll på dem (inlåsning, elektronisk övervakning, noggrannt kontrollerad medicinering etc).
Men vad gäller barnen så måste man hålla huvudet kallt och inte drabbas av panik. Kontroll ja, ingen ansvarig förälder låter barn under en viss ålder röra sig helt utan koll, men man kan för den skull inte “låsa in” ungarna. Det kanske låter cyniskt men det handlar s a s om riksminimiering, inte om riskeliminiering för den kan bara genomföras till priset av att man tar barnens frihet ifrån dem…