Om å ta vare på barna

Fra tid til annen skjer det forferdlige tragedier som får stor oppmerksomhet både i media og også av oss voksne. Tsunamien er et eksempel. Terrorangrep som 9/11 på World Trade Center er et annet.

I det siste har spesielt noen saker hatt en del fokus.

Den første er hendelsene i USA der en myndighetene har gått inn og hentet barn i det som omtales som en polygamisekt der det skal ha forekommet alvorlige overgrep over lengre tid. (Jeg har tidligere omtalt saken også her.)

Madeleine-saken ruller og går fortsatt.

Men det som kanskje er enda merclose to homei disse dager, er Engla-saken der en 10 år gammel jente først forsvant, og som nå har blitt funnet drept av en mann som man mener kan være en seriemorder som også har begått ugjerninger her i Norge. Personen, som har jobbet som lastebilsjåfør, har også kjørt en del i Danmark.

Stjärnsunds skole har naturlig nok en god oppfølging av barna der.

Stjärnsunds skola hade till Englas minne inrättat ett rum där eleverna i går kunde gå in och tända ljus och skriva dikter. Där fanns även präster, kuratorer och övrig skolpersonal som barnen kunde dela sina tankar och känslor med.

De barn som ville fick vanliga lektioner. Men de allra flesta tittade på den film som skolan valt åt dem, Astrid Lindgrens Bröderna Lejonhjärta, en film om vad som händer efter döden.
- Det kändes som ett lämpligt val av film i den här svåra stunden, säger Eva Larsson.

Kyrkan i Stjärnsund öppnade i söndags kväll dörrarna för allmänheten och har öppet så länge folk har behov av det. Kyrkans personal jobbar i skift för att ta emot alla som nu besöker kyrkan.

Men også barn som ikke har noen nær tilknytning til verken stedet eller personene, kan bli påvirket av slike store mediasaker. Og da er det vi foreldre som må stille opp. Slike hendelser gjør naturlig nok noe med oss selv om vi ikke er nær. Selv merket jeg det godt da jeg så et helikopter sirkle rundt over området her tidligere i kveld, med lys som indikerte at man lette etter noe eller noen. Og jeg tenker at det er flere som har det slik nå, som man leter etter en 9 år gammel jente som er savnet i Mysen.

Og barn er som regel ikke dummere enn at de får med seg bruddstykker eller mer om dette. I den forbindelse vil jeg gjerne skrive litt om hvordan vi som voksne kan forholde oss. Målet bør etter mitt syn være å ivareta barna på en god måte, og det kan være en utfordring når man både vil at de skal være trygge, men også at de skal få ha en opplevelse av trygghet.

Barn og media

Når slike ting oppstår og får såpass stor oppmerksomhet i media, så får gjerne barn med seg mye mer enn man tror. Barneombudet har i den forbindelse informasjon om slike ting som er lagt ut på nett, hvor det blant annet står:

Resten av rådene kan du lese på denne siden.

Barnepsykolog Åsa Landberg kommer også med lignende råd i denne spalten

Det samme har Lotta Polfeldt fra svenske Rädda Barnen

Sikkerhet

Selv om nyhetsoppslag skremmer oss, så kan vi ikke holde barna våre innestengt resten av livet. Våre følelser og reaksjoner bør forbli vårt problem dersom fornuften tilsier at vår første impuls ikke er til barnas beste. Barn trenger både å bli vist tillit, men også å få trene på en gradvis selvstendiggjøring. Og det innebærer noe så skummelt for oss foreldre som å slippe taket. Gradvis, slik at barnets ferdigheter får en sjanse til å øke med friheten.

Vi er altså nødt til å forberede dem på verden utenfor. Men hva sier vi?

Sikkerhetsekspert Gavin de Becker og andre gir følgende råd til foreldre:

Politiinspektør Lars-Göran Strid fra Södertörnspolisen, sier forøvrig stikk motsatt av Beckers første råd, så som foreldre er det neimenn ikke rart man blir usikker.

Dette var det jeg fant i første omgang. Avil har forøvrig beskrevet en god samtale om dette som hun hadde med sin egen datter.

Har du noen tanker om hva som kan være lurt å lære barna for å holde de trygge? Og tror du det er tryggest å kjøre “ikke snakke til fremmede”-linjen eller bør man si noe annet?


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Det är ju en balansgång, å ena sidan vill man inte bli tagen för känslokall, men det är så många som faller in i moralpanik parat med lynchmobbmentalitet i sådana här sammanhang och man glömmer då att inget av denna önskan att “se blod” gör varken till eller från. Den här sortens gärningsmän går inte att avskräcka på det viset, de behöver vård och man måste på ett eller annat sätt se till att ha koll på dem (inlåsning, elektronisk övervakning, noggrannt kontrollerad medicinering etc).
Men vad gäller barnen så måste man hålla huvudet kallt och inte drabbas av panik. Kontroll ja, ingen ansvarig förälder låter barn under en viss ålder röra sig helt utan koll, men man kan för den skull inte “låsa in” ungarna. Det kanske låter cyniskt men det handlar s a s om riksminimiering, inte om riskeliminiering för den kan bara genomföras till priset av att man tar barnens frihet ifrån dem…

Hei, Mattias J. :) Det er noen veldig viktige poeng du tar opp. Lynsjemobben synes jeg rett og slett ikke er et sivilisert samfunn verdig. Samtidig forstår jeg at foreldreinstinktene tar litt overhånd når man forholder seg til saker som dette.

Risikominimering fremfor risikoeliminering er jeg veldig enig med deg i.

En psykolog som ledet et kurs jeg deltok på sa at dersom vi f.eks. overbeskytter barn som vil klatre på et mindre fjell, hindrer man dem i å klatre små, aldersadekvate etapper nederst på fjellet. Og den dagen barnet da er stor nok til å klatre helt selv, så er det faktisk viktig at barnet har treningen fra de mindre og lave etappene med i erfaringene og kompetansen sin. Det verste man kan gjøre er å hindre barnet i å klatre noe som helst helt til den dagen det forventes at han eller hun skal kunne klatring til topps.

Det er i grunnen veldig slemt gjort å sende en person til “Mount Everest”-ekspedisjoner uten å ha latt personen trene i det små først.

Derfor kan vi ikke la våre egne emosjonelle behov for å vite 110% sukkert at barnet er trygt komme foran barnets behov for å mestre. Også noen ganger på egen hånd.

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)