Nærkamp

Det var ikke så mye forakt hun hadde følt, i grunnen. Mer en innbitt holdning om at dette skulle ihvertfall ikke hun gjøre.

Hun både følte og viste medfølelse når andre gjorde det og hun var den som satt på motsatt side av bordet. Eller når hun av en eller annen grunn fikk en storesøster-rolle overfor andre.

Men hun skulle ihvertfall ikke. Klarte ikke. Fikk seg ikke til det.

Kanskje var det den gode treningen fra da hun vokste opp. Treningen i å ha en hemmelighet som ingen måtte få vite om. Treningen i å glatte over og smile selv om verden gikk i knas inni henne. Noen hadde en gang sagt til henne at hun snakket om veldig vonde ting, men dersom man hadde skrudd av lyden på henne så ville man utifra masken hun bar og faktene hennes tro at hun snakket om vær og vind.

Eller kanskje det var en gammel venninne som fikk henne til å bestemme seg for å aldri gjøre det selv. Venninnen som alltid rådet henne til å grine hos legen. Venninnen som rett og slett planla å grine selv på hver eneste legetime. Og som triumferende fortalte at hun alltid fikk det som hun ville da.

Eller kanskje det var moren til en eks-kjæreste, som kontrollerte hele sin familie ved å ta til tårene dersom noe truet hennes posisjon. Mennene i familien som gjorde en helomvending og prøvde å gjøre bot for at de hadde fått familiens eneste kvinne til å gråte.

“Sånn vil ikke jeg bli”, hadde hun da tenkt for seg selv.

Tårer var tillat for andre. Skulderen hennes var i grunnen god å gråte på, hadde hun fått høre. For henne var gråten derimot noe som hørte til det helt private. Hennes tårer. De skulle gråtes alene og slett ikke på et legekontor.

Hun hadde en veldig fin lege i grunnen. Hun hadde bare hatt denne legen i noen år, men visste at han var dyktig. Selv med overfladiske smil eller stenansikt ble hun tatt på alvor. Men noen ganger… Noen ganger var han en skummel tårelokker.

Det hadde vært nære på for et par år siden. Hun hadde vært uforsiktig og røpet en hemmelig tanke om utilstrekkelighet. Og tårelokkeren hadde stilt et enkelt spørsmål om hvorfor. Hvorfor hun var utilstrekkelig. Det var noe med blikket. Roen. Pausen etter spørsmålet. Hun kunne enda huske hvor hardt hun måtte jobbe for å få underleppen til å slutte å skjelve og øynene til å ikke renne over. Det øyeblikket da hun nesten tapte kampen.

Men hun vant.

Han ga henne et ord. “Utbrenthet”. Hun var gjennomskuet, men uten tårer. Ja, det trøstet hun seg i alle fall med i ettertid.

Nå var hun tilbake igjen. Hun hadde vært der flere ganger i mellomtiden. Med oppriktig ro, energi og glede. Legen hadde bare vært en lege.

Men ikke denne gangen. Denne gangen kom Tårelokkeren frem igjen. Der hun stotrende bagatelliserte og smilte alt hun maktet. Holdt fast ved stenansiktet av smil og bagatellisering som hun hadde tatt på seg hver dag i det siste.

Denne gangen kjente han henne bedre. Han visste at “det går ikke så verst” slett ikke alltid betød “bra”. Han visste at “litt vondt” godt kunne bety store smerter.

Og nå skulle de i nærkamp.

Hun kjente hvordan hun rustet seg opp til kamp innvendig. Kjente hvordan hun så inderlig ville flykte ut av legekontoret…og allikevel bli. Hun var klar over at han var god, men ikke fullt ut hvor god han var. Det innså hun først da dro frem sine våpen. Det ene etter det andre.

En ro.

Et blikk.

Et spørsmål.

En pause.

Et tilkjempet tåreløst svar fra henne var det hun hadde å stille opp med.

Første runde var over, men kampen var nettopp begynt.

Enda mer ro.

Enda et blikk.

Enda et spørsmål.

Enda en pause.

Og hun kapitulerte. Gråt en stund før hun tok seg sammen. Tårelokkeren lot henne slippe unna. Han visste hva det handlet om. Og han tok henne på alvor.

På vei ut pratet hun krampeaktig saklig. Pratet og pratet. Og smilte. For å veie opp for tapet. For å overdøve den myke og gjennomtrengende følelsen av god kapitulasjon.

Han lot henne prate. Han hadde fått det han trengte.

Det hadde hun også.

Related Posts with Thumbnails
Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

[...] så den nådeløse nærkampen hos legen som så, forsto og tok tyren ved hornene da han stilte spørsmålene hun ikke fikk lov [...]

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)