Mine læremestere på nett

Det begynte nok først med Beate. En empatisk, kunnskapsrik og veldig likandes dame som jeg har kjent lenge nok på nett til at jeg ikke helt kan huske når vi ble kjent først. Et av de menneskene du virkelig ser opp til. En nettdebattant som du trekker et lettelsens sukk når vedkommende hiver seg inn i debatten du selv bare knoter i. Fordi hun er så god på å si ting og få folk til å forstå.

Senere kom små drypp av innsikt gjennom lesing av andre menneskers ord også. Som Ana, Iskwew og Esquil.

I kveld har jeg sett tv-programmet jeg ikke rakk å se tidligere fordi jeg hadde kveldsvakt. Det heter “Utmattet” og handler om Esquil, som altså har ME. Denne sykdommen jeg prøver å forstå. Jeg vil ikke være så frekk at jeg påstår at jeg vet. Men jeg lærer stadig mer. (Vil du se programmet, så kan du gjøre det her.)

Det hender at folk prater om internett og grenser. At man ikke skal oute seg selv for mye. En skal vel kanskje helst være mest mulig anonym. Og man skal ihvertfall ikke vise noe som kan tolkes som svakhet. Ikke snakke om sykdom. Ikke være avkledd og fortelle hvordan det virkelig er å være mennesket med sykdommen. Man skal helst ikke prate høyt om hvordan det er å være pårørende til noen som er syke heller. Eller prate om psykisk sykdom. Ja, sånn virker det noen ganger.

Det er mulig jeg fremstår som veldig uprofesjonell og uvitende her nå. Det får heller være. For jeg har lyst til å si at det er nettopp disse som tør å dele egen smerte, egne erfaringer og egenerfart kunnskap som mange ganger har lært meg mest. De er mine læremestere på nett.

Jovisst både kan og har jeg lest og lært av fagbøker, forelesere og andre fagfolk. Jeg er ikke en sykepleier som bare virrer rundt med en liksomutdanning fra internett, liksom. Og pasienter jeg møter gjennom jobben er også i stor grad folk jeg lærer mye av. Jeg har i grunnen en veldig lærerik jobb. Jeg håper jeg aldri kommer dithen at jeg tror jeg er ferdig utlært.

Men mine læremestere på nett har gjennom sin evne til å formidle hvordan en sykdom ser ut i deres øyne, føles i deres kropp, hvordan det føles å stå maktesløs på sidelinjen og hvordan helsevesenet kan oppleves på godt og vondt, gitt meg en innsikt man ikke finner i lærebøkene. Kanskje har de som prater om utlevering og anonymitet et og annet poeng. Men det er også et poeng at de som våger å fortelle faktisk utretter noe når de gjør det.

Og noen ganger er det nettopp tanken på det mine læremestere på nett har fortalt meg som gjør at jeg lar sjenerthet være sjenerthet, at jeg lar frykt for å si noe dumt bli underordnet og at jeg bryter inn i en samtale med fagfolk som kan så uendelig mye mer enn meg for å stille et spørsmål som plutselig føles utrolig viktig. En sykepleier på novisestadiet med mye å lære og som egentlig kanskje burde holde kjeft og lytte når de andre prater.

Så noen ganger hender det at jeg kremter litt, kjenner litt på hvor dum jeg føler meg når jeg tar ordet sånn og håper ingen tenker at jeg må være skikkelig dust som blander meg.

Og spør:

“Men er pasienten utredet for ME?”

Related Posts with Thumbnails
Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Enig med deg i mye her, det er de bloggerne som deler av seg selv, og “tør” være menneskelige, som jeg har mest sansen for.
De jeg ofte lærer av, og som får meg til å smile eller skjelve i underleppen, alt ettersom.
Det er disse jeg oftest vender tilbake til.

Sorgenfri’s last blog post..Nattasang

Ja, der har du meg også. Jeg skjønner jo at det noen ganger også kan gå for langt. Særlig om man har barn. Men jeg synes mange klarer å gi mye av seg selv uten å gå for langt også.

Takk, Lin, for gode ord.

Jeg har jo ikke ME selv, men jeg har en søster som har det, og da hun ble syk var jeg desperat etter å forstå. Jeg fant mye innsikt både ved å lese Esquil, Beate og Rockette. Det har vært uvurderlig for meg. Og derfra kommer mitt engasjement, og derfor startet jeg MEblogg.

Jeg tror fint man kan være personlig, uten å være privat. Å gi av seg selv, å være personlig, behøver ikke å bety at man utleverer det private. Men de som orker å fortelle om dette, de har betydd veldig mye for at kunnskapen om denne sykdommen er mye større i dag enn da min søster fikk diagnosen i 2005. Det kan ikke sammenlignes.

Fortsett å still det spørsmålet du. Risikoen for feilbehandling er stor om du har udiagnostisert ME. Ofte får pasientene beskjed om å være aktive, og det er det stikk motsatte av hva de skal gjøre.

Iskwew’s last blog post..Dagbladet og Gutta på tur

Ja, det er nettopp det som kan være så skummelt. Det er ikke så ofte den bjellen ringer, men det har hendt. Og da klarer jeg ikke å la være å spørre. Mest fordi jeg vil at legene skal tenke tanken, i det minste.

Ang den siste biten: Det er vel sånn at ME ikke blir utredet før man har testet for ABSOLUTT alt annet. Iallefall var det det min bror fikk beskjed om. Han hadde flaks og fikk en fastlege i Oslo som faktisk visste en del om ME, og som hadde det som en mulighet hele veien, alikevel krever systemet at alle andre muligheter og alle mulige tester skulle kjøres før noen får ME som diagnose. Det tok godt over et halvt år.

Stjernesøkeren’s last blog post..Kaffedikt

Ja. Og så blir en del gjerne sendt en runde i psykiatrien også. Når det meste annet er testet uten at man fant noe.

Takk Lin!

Jeg tror vi møttes første gang på DOL. :-)

Beate’s last blog post..Twilight zone

DOL var det, ja.
Og så utrolig fint å se deg igjen. *gladsippe*

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)