• Hjem
• Beste bloggposter
• Bokveggen
• Filmveggen
• Om leserne
• Om meg
• Oversikten
• Selvskryt

Er nettsiden din virkelig verdt så lite for deg?

Ja, det er tanken som noen ganger streifer meg når jeg ser noen nettsider eller blogger med reklame. Kanskje er det en helt feil og veldig bakvendt måte å tenke på. Men sånn er det i alle fall for meg.

La meg forklare:

Først: Jeg er slett ikke fremmed for å ha annonseinntekter fra en nettside. Jeg har hatt det selv i varierende grad og noen tusenlapper har det da også blitt gjennom tidene. Jeg har til og med et par lenker på denne bloggen også. Har du ikke lagt så veldig merke til dem, kan det være både positivt og negativt. Positivt om det er fordi de er såpass lite plagsomme at du kan leve med dem. Ekstremt negativt er det om du ikke har lagt merke til dem fordi de lurer deg slik at du ikke ser at det er en affiliatelenke/annonse og klikker på noe du ikke visste hva var. Jeg liker verken å lure folk eller å plage dem.

Men så er det altså denne tanken om at folk ser ut til å verdsette nettsiden sin veldig lavt. Eller ikke i det hele tatt, kanskje?

Nå må jeg kanskje aller først forklare en ting som muligens er av den pinlige sorten.

Jeg blir glad i nettsidene mine, jeg. Rett og slett. Det er mulig det er rimelig skrullete og at du nå himler med øynene av tanken på at det sitter en tullete dame et sted og har varme følelser for en nettside. Jeg lover på tro og ære at det ikke er den type kjærlighet som mørkemenn påstår er forbeholdt ektefeller imellom. Kors på halsen!

Det er mer den type “glad i” som man blir når man skaper noe. Når man flikker og tenker. Og noen ganger tar pauser fra. Men så er man tilbake igjen etter en stund og er fortsatt like glad i denne virtuelle kjæledeggen. Litt som man kanskje kan ha varme følelser for en gammel minnebok fra barneskolen, eller en gammel kinobillett.

Men det er slett ikke bare bloggverktøyet. Eller adressen. Det er alle de triste, glade, opprørte, tullete og corny tankene som man har satt ord på og lagret i den. Det å bla gjennom bloggen minner meg om hvordan jeg har hatt det, hva som har opptatt meg og ofte så kjenner jeg igjen det uskrevne også. Om livssituasjon, hendelser og alle de andre tingene jeg valgte å ikke dele, men som allikevel på en måte har hektet seg umerkelig og med usynlige kroker til innleggene jeg skrev akkurat da.

Jeg husker hvor utrolig alene jeg hadde følt meg i en situasjon og hvor sårt jeg hadde savnet at noen viste mot den dagen jeg skrev om nettop dette med mot. Om raseriet jeg følte da jeg begynte å skrive om Sviket. Om å ville forstå. Om å ville gi henne overtaket og la henne ta ham til slutt i fortellingen. Virkelig ta igjen. Istedet gled raseriet over og håpet tok over. Eller om gleden over juleforventningen som hadde kommet tilbake etter noen års fravær eller lunkenhet da jeg skrev et Åpent brev til mine undersåtter. Og kommentarene er små minner og spor fra andre mennesker som leste og sa noe der og da.

Uff, jeg avsporer. Så nå hopper jeg brått og brutalt tilbake til det jeg egentlig ville skrive noe om før jeg begynner å gaule serenader for bloggen min midt i alt klisset.

Det handler om reklame på nettsider og hvordan det hender at jeg lurer på om nettsiden ikke er mer verdt for eieren. Det hender jeg stusser over hvor vanvittig mye reklame noen tilsynelatende ukritisk selv gir en annonsør som man kanskje ikke tjener noe som helst på. Eller kanskje en femmer nå og da. Og prisen man betaler er en blogg som rett og slett ligner innholdet i postkassa mi på de ekstreme dagene med uvanlig mye reklame. Jovisst er det noen nettsideeiere som tjener gode penger på dette, men jeg tror mange ikke gjør det. De er prisgitt annonsørens betingelser og ser ut til å svelge alle betingelser ukritisk under mottoet: Jo mer, jo bedre! Noen betingelser er så elendige at det minner mest om utnytting. 

Og da tenker jeg jo på hva det kanskje sier om hvordan man selv verdsetter eget arbeid. Er virkelig bloggen din så lite verdt for deg at du fallbyr den for betingelser som ikke engang kan garantere at du får noe som helst igjen for å være en levende reklameplakat? Ville du ha gått med reklameplakater på kroppen nedover Karl Johan nesten gratis? Blir størstedelen av hjemmesideeiere og bloggere grovt utnyttet av enkelte affiliateavtaler? Hva er din pris? 

Ja, det er blant annet slike ting jeg tenker. Men det er slett ikke konsekvent bestandig, så det er muligens en relativt halvferdig tanke. Det skal jeg være den første til å innrømme. Jeg gir jo ”gratis reklame” til andre nettsider selv rett som det er. Spesielt om det er noe jeg vil anbefale eller påpeke.

Og da kommer jeg vel til en annen ting, som jeg tror har noe å si for om jeg får disse tankene. Det handler om valg av annonsører og selvsagt veldig mye om egne preferanser. Jeg liker ikke å anbefale noe jeg føler at jeg ikke kan stå inne for. Jeg synes det fort kan bli litt “tacky” dersom man ukritisk hopper på alt av affiliateavtaler uten noe kritisk sans. Ihvertfall dersom reklamen er utformet som nettsidens egen anbefaling. Hvis man anbefaler alt mellom himmel og jord… Hvor mye betyr egentlig den anbefalingen da?

Hvor mye er du villig til å selge troverdigheten din for?

Når du har jobbet i timesvis med nettsiden din… Hvor mye gratisreklame er du villig til å gi en annonsør i håp om at det skal lønne seg i lengden? Hvor mye gratisreklame får selskaper gjennom provisjonsbasert affiliatelenker med elendige vilkår for nettsideeieren?

Blir bloggere og andre nettsideeiere utnyttet i dette opplegget? Selv må de jo som regel forhåndsbetale dersom reklamen skulle gå andre veien. De betaler for annonseplassen. Når de selv har annonser hos seg, så jobber de for provisjon.  Hvor mange jobber gratis i forhold til de (få?) som ikke gjør det? Og hvordan vet man at de som påberoper seg store inntekter ikke egentlig er like troverdige som ververe til et pyramidespill?

Allikevel. Jeg har hatt nettsider med reklame fra steder der jeg aldri har vært kunde. Men allikevel nettsider jeg ikke har noe problem med å lenke til. En av dem var en av de mer “stuerene” erotikk-butikkene på nett. Ingen “tacky” og påtrengende reklamebanner eller noe sånt, og en nettbutikk som etter hva jeg hadde fått høre var av det seriøse slaget. Det morsomste med den greia var allikevel godkjenningsprosessen. Jeg har aldri blitt godkjent som affiliate så fort.

Kanskje ikke så rart når domenenavnet var “frustrertefruer”?

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.