14. april 2008

Den vanskelige sorgen

Når en du er glad i blir dement opplever man gjerne en sorg. En vanskelig sorg, tror jeg.

Jeg sier “tror”. Jeg har heldigvis blitt forskånet fra det hittil. Men det er også en del av jobben min og der får jeg “smake” på sorgen fra sidelinjen nå og da. Og sorgprosessen den demente selv gjennomgår når han eller hun fortsatt har innsikt nok til å forstå hva som skjer, kan være tung. Samtidig så blir jeg kjent med menneskene. Både pasienter og pårørende.

Følelseslivet til den demente er intakt selv om hukommelsen svikter. Det er det på godt og vondt. Et menneske som f.eks. har vært usedvanlig flink til å spille piano vil fortsatt ha kjærligheten til musikk selv om pianospillingen ikke lar seg gjennomføre lenger. Og kjærligheten til musikken er vel i grunnen den viktigste biten?

Det samme gjelder de vonde følelsene. Når pasienten ikke forstår hvorfor han eller hun ikke kan dra hjem til moren sin. En mor som har vært død lenge. Pasienten kjenner følelsene sine og savnet etter mor, men husker ikke at mor er borte og h*n selv er blitt gammel. Det kan være hjerteskjærende å være vitne til.

Disse følelsene må tas på alvor.

Det samme må pasientens pårørende, som opplever å miste uten å miste helt fysisk. Som kanskje trenger hjelp til å se at f.eks. kjærligheten til og gleden av musikk vitner om at mennesket de er glad i fortsatt er der. På en annen måte.

I dag kan du lese om Monna Tandberg som forteller om sin sorg.

Om du vil lese mer kan du lese CamKarMirs blogg, der hun forteller om sin erfaring som pårørende.

Jeg har også skrevet noe her i bloggen.

Tanker fra en mamma til en annen

Toleranse og ferdighet (bokomtale)

Om du vil finne ut mer om demens slik at du kanskje kan være en støtteperson for en som ser sin forelder eller ektefelle “forsvinne” inn i sykdommen uten at du må forklares alt med teskje-metoden, kan du kanskje finne mer informasjon her:

10 tidlige tegn på demens

Leve med en dement

Demens

Nasjonalt kompetansesenter for demens

Ha en lærerik dag!

Lest 858 ganger, 10 ganger hittil i dag


Om du likte denne posten kan du abonnere på min min rss feed.
Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-post.
Gå hit for å lese bloggens beste innlegg.

3 kommentarer

1. CamKarMir tastet den 14. april 2008 kl. 12:29

Ja, det er fint flere og flere kjente mennesker forteller om egen eller nær familie/venners demenssykdom. Det er fortsatt mye tabu rundt demens. Det er en vanskelig sykdom som rammer så mange områder av livet til både den som er syk og de rundt.

For alle “ferske” anbefaler jeg pårørendegrupper. Det finnes grupper både for pårørende til yngre og eldre demente. Òg det finnes samtalegrupper for den syke!

Man må finne ut alt selv, ingen for forteller deg hva du skal gjøre eller hvordan. Informasjon, informasjon og informasjon er viktig. Fint du tar opp temaet :-)
CamKarMir’s last blog post..Toalettpauser kun mellom kl 8 og 16

2. Aina tastet den 14. april 2008 kl. 13:05

Farmoren min var dement. Hun glemte hvem vi (familien) var, gjentok seg selv om og om igjen, og var tilsynelatende helt borte til tider. Så døde hun. De siste minnene jeg har av henne er ikke akkurat hyggelige…

Aina’s last blog post..Javier Sierra - Den siste nattverden

3. Lin tastet den 14. april 2008 kl. 23:01

CamKarMir: Pårørendegrupper, ja. Det høres ut som en veldig lur ting. Og informasjon er utrolig viktig. Spesielt den som kommer fra de som står midt i situasjonen selv.

Aina: Uff. Det må være fryktelig vondt å være vitne til at en man er glad i har det sånn også. *klem*

Mat en feedbackjunkie - skriv en kommentar!

Ser du ikke kommentaren du la inn? Prøv å oppdatere siden.

Du kan bruke følgende koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>