Den Bloggerske Opera
Kjære dagbok,
Jeg begynner å føle meg ganske hjemme her i denne Bloggerbyen. Huset jeg fikk tildelt er godt å bo i. Naboene er kule og nå som den såkalte bermen er på plass med sin åpenlyse aksept for Prins ADHD begynner det faktisk å bli ganske godt å være her. Jeg mener, veien til denne mammaen hjerte går nok i stor grad gjennom barna. Og selv om jeg ikke helt forstår hele motivasjonen eller grunnlaget for å føle det sånn som folkene i Gateavisa gjør, så må jeg i mitt stille sinn innrømme at husokkupasjonen får meg til å mimre om den korte perioden en gang i steinalderen der jeg streifet innom Blitz en periode av nysgjerrighet og fascinasjon.
Men nå, kjære dagbok, har det skjedd noe rart. Vi har fått et nytt bygg her i byen. Den Bloggerske Opera, har de kalt det.
Nå er nok ikke jeg akkurat en kjenner, så det er mulig det er sånn det skal være. Det ser veldig dramatisk ut noen ganger. Lyden er til tider høy. Men, for å si det som det er, kjære dagbok: Jeg skjønner nesten ingenting av det!
Jovisst ser jeg faktene. Jeg ser dramatikken. Jeg skjønner at noe må være skikkelig, skikkelig ille. Uten at jeg helt ser hva som skjedde. Jeg hopper høyt når det braker løs og jeg klarer ikke å slappe av når musikken blir mer harmonisk. Kanskje også litt melankolsk.
For uten at jeg helt skjønner hvorfor setter paukene og annet slagverk i gang, stemmene blir høye, skingrende og dramatiske og jeg skjønner nesten ikke et plukk av hva som har skjedd i handlingen nå. Eller… Det er feil. Jeg synes at jeg skjønner handlingen, men dramatikken gir meg følelsen av at jeg har gått glipp av noe allikevel.
Fra balkongene synges det også høyt noen ganger, så jeg må innrømme at jeg er litt usikker på hvem som er med i forestillingen og hvem som bare ble revet med. Vil damen på min høyre side plutselig vise seg å være en del av forestillingen? “Hun ser jo tross alt litt hardt sminket ut”, tenker jeg. Eller hva med mannen to seter bortenfor? Ser ikke han litt i overkant pyntet ut til å være publikum? Jeg kjenner at jeg blir litt småparanoid av å miste oversikten sånn.
Innimellom går teppet ned. Og jeg må innrømme at jeg trekker et lettelsens sukk. Menneskene i salen begynner å prate med hverandre. Det summes om andre tema og jeg kan høre latter her og der. Jeg beveger meg mot utgangen. Sliten og glad.
Plutselig dempes lyset og der begynner jaggu de hersens paukene igjen! Forvirret ser jeg meg omkring. Jeg møter andres forvirrede og oppgitte blikk også. Det var bare enda en pause! “Der ryker planene om å ta med en dvd og en pizza på vei hjem til sofakroken”, tenker jeg mens jeg setter meg med et oppgitt sukk.
Jeg mistenker at “Den Bloggerske Opera” ikke er noen god arbeidsgiver, forresten. De ansatte virker i grunnen ganske så slitne, der de blir dratt opp på scenen for å spille stadig nye akter. Men de må på en måte så lenge publikum er her. Og publikum føler kanskje at de ikke kan gå før forestillingen, med alle sine akter, er over. Så dermed har vi det heller kjipt sammen.
Ja, jeg kan jo i grunnen ikke snakke for andre enn meg selv, men det er i alle fall slik jeg opplever stemningen her. “Kanskje jeg bare er den eneste som ikke får ordentlig tak på handlingen?”, tenker jeg. Og i salens mørke sniker jeg meg til et blikk på programmet som personen i nabostolen har mistet på gulvet.
Jeg blar fort til jeg finner oversikt over pausene. Nå skal jeg finne ut hvor lenge dette vil vare! Jeg er tross alt lei av å tro at hver pause er avslutningen.
Teksten i programmet setter en støkk i meg. For rett ved siden av “Varighet:” står det med ganske sinte ord “SÅ LENGE DET TRENGS!”
I håp om å forstå forestillingen bedre, blar jeg litt til. Om jeg noen gang kommer ut herfra er det jo litt teit å ikke vite hvilken forestilling man har vært på.
Og der, på fremsiden av programmet, står det.
Noe sier meg at dette blir en lang kveld.
Innlegg som kanskje ligner:
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Hehhehe 
Du er knallflink!!
Tror jeg kommer og setter meg ved siden av deg i løpet av forestillingen, kanskje du kan hviske litt til meg om hva du tror foregår… jeg føler meg også ganske på bærtur noen ganger.
Cat’s last blog post..Ååååhhh….
Skikkelig artig skrevet.
Jeg oppdaget at det var mye jeg ikke skjønte i dette og egentlig sitter jeg med enda flere spørsmål nå enn for et par dager siden.
Ikke sant?
Det jeg fikk med meg da jeg skrev innlegget var i alle fall at deltakerne på scenen virker slitne av dette. Og det har jo dagens hendelser vist til fulle. 
Opera var vel det riktige ordet, ja:-) Med veldig mye drama og atter drama. Jeg er sliten selv som tilskuer. Dessuten likte jeg aldri de “Aaron Spelling”-seriene på tv-en - det ble altfor mye intriger for meg. Jeg synes det er best når det går bra til slutt, helst hele tiden, faktisk.
Anathema’s last blog post..Polygami i Dagbladet?
Du beskriver veldig godt følelsen jeg ofte har, som en som står på utsiden av det hele.
Betryggende å vite at det er flere som ikke helt har fått med seg handlingen.
Du var i alle fall lur som kjøpte program. ;o)
(Kan jeg gå sammen med deg til neste forestilling?)
Sorgenfri’s last blog post..Have You Met Miss Jones?
Haha, bedre kan det vel ikke beskrives, jeg bøyer meg i støvet!
Minneapolise’s last blog post..Å si det høyt