• Hjem
• Beste bloggposter
• Bokveggen
• Filmveggen
• Om leserne
• Om meg
• Oversikten

Ambulansesaken igjen

Jeg har tidligere skrevet om denne saken i innleggene “Godt jobbet, likestilling- og diskrimineringsombud!” og “Når symptomene brukes mot pasienten“.

Nå er også lydopptakene fra AMK-sentralen tilgjengelig på nett og jeg får i grunnen bare lyst til å gjenta meg selv igjen. Noe er alvorlig galt når pasientsynet blir som man kan høre her. Jeg håper politikere og sykehusledelse tar medansvar for at en slik ukultur har kunnet oppstå. Jeg fikk heller ikke inntrykk av at utsagnene og handlingene sjokkerte noen internt gjennom disse samtalene.

Dessverre så gir sykehusledelsens respons i tiden etter at dette skjedde, en ekkel følelse av at det er slik de vil forholde seg til eget ansvar i dette også.

Og dersom man velger å ofre disse to uten å engang gå litt i seg selv og se på saken i et bredere perspektiv, så er jeg personlig redd for at vi bare vil få en falsk trygghet. Frem til problemet kommer til uttrykk i en konkret situasjon neste gang.

Noen må tørre å være såpass anstendige at de spør seg selv hvordan mennesker som antageligvis i utgangspunktet valgte et slitsomt og dårlig betalt yrke, ender opp slik. Tørre å se på hvordan arbeidsbelastning, psykiske påkjenninger, for dårlige muligheter for debriefing og kanskje også bemanning og hjelp av politiet vs. de utrygge situasjonene ambulansepersonale kan komme opp i.

Hva er årsaken til at AMK-operatøren anså det å ikke sende ambulansepersonale til en situasjon han oppfattet som risikabel for å være eneste alternativ? Er dette en visshet om at verken politi eller ambulansetjenesten har ressurser nok til å dra med forsterkninger? Handler dette om at personen visste så inderlig vel at dette “sende til mulig utrygg situasjon” og “ikke sende” var de eneste alternativene man satt igjen med når budsjettene var ferdig rasert for det året?

Ville det forresten vært mer forståelse for at noe var et resultat av langvarig belastning dersom ambulansepersonalet fiket til en pasient? Er unnlatelsessynder vanskeligere å sette i sammenheng med den langsomme resignasjonen i forhold til egne verdier og idealer som man kan se noen steder i helsevesenet i dag?

Og for å understreke:

Ja, man skal ansvarliggjøre. Også enkeltpersoner. Men man skal heller ikke la ansvarlige slippe unna det de har ansvar for.

Og Brustad kan godt få æresplassen i skammekroken.

Rett ved siden av seddelpressa.

Meninger

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.