Ambulansesaken igjen

Jeg har tidligere skrevet om denne saken i innleggene “Godt jobbet, likestilling- og diskrimineringsombud!” og “Når symptomene brukes mot pasienten“.

Nå er også lydopptakene fra AMK-sentralen tilgjengelig på nett og jeg får i grunnen bare lyst til å gjenta meg selv igjen. Noe er alvorlig galt når pasientsynet blir som man kan høre her. Jeg håper politikere og sykehusledelse tar medansvar for at en slik ukultur har kunnet oppstå. Jeg fikk heller ikke inntrykk av at utsagnene og handlingene sjokkerte noen internt gjennom disse samtalene.

Dessverre så gir sykehusledelsens respons i tiden etter at dette skjedde, en ekkel følelse av at det er slik de vil forholde seg til eget ansvar i dette også.

Og dersom man velger å ofre disse to uten å engang gå litt i seg selv og se på saken i et bredere perspektiv, så er jeg personlig redd for at vi bare vil få en falsk trygghet. Frem til problemet kommer til uttrykk i en konkret situasjon neste gang.

Noen må tørre å være såpass anstendige at de spør seg selv hvordan mennesker som antageligvis i utgangspunktet valgte et slitsomt og dårlig betalt yrke, ender opp slik. Tørre å se på hvordan arbeidsbelastning, psykiske påkjenninger, for dårlige muligheter for debriefing og kanskje også bemanning og hjelp av politiet vs. de utrygge situasjonene ambulansepersonale kan komme opp i.

Hva er årsaken til at AMK-operatøren anså det å ikke sende ambulansepersonale til en situasjon han oppfattet som risikabel for å være eneste alternativ? Er dette en visshet om at verken politi eller ambulansetjenesten har ressurser nok til å dra med forsterkninger? Handler dette om at personen visste så inderlig vel at dette “sende til mulig utrygg situasjon” og “ikke sende” var de eneste alternativene man satt igjen med når budsjettene var ferdig rasert for det året?

Ville det forresten vært mer forståelse for at noe var et resultat av langvarig belastning dersom ambulansepersonalet fiket til en pasient? Er unnlatelsessynder vanskeligere å sette i sammenheng med den langsomme resignasjonen i forhold til egne verdier og idealer som man kan se noen steder i helsevesenet i dag?

Og for å understreke:

Ja, man skal ansvarliggjøre. Også enkeltpersoner. Men man skal heller ikke la ansvarlige slippe unna det de har ansvar for.

Og Brustad kan godt få æresplassen i skammekroken.

Rett ved siden av seddelpressa.


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Det er bare en ting å si: Tiltredes.

Konrad’s last blog post..Litt uprofesjonelt, kanskje?

Ja, jeg synes det er viktig at man lærer noe av denne situasjonen også.

Jeg vet f.eks. om sykehjem der jeg aldri ville ha jobbet dersom jeg ikke hadde hatt reell påvirkningsmulighet. Jeg har sett hvor kyniske og noen ganger rett og slett slemme pleiere kan være. Og jeg tror dette handler om en ukultur og et pasientsyn som vokser frem over tid på grunn av de forhold man jobber under. For å bli god så må i alle fall jeg, som er relativt nyutdannet, jobbe på steder der det er praktisk mulig å vedlikeholde de egenskapene som jeg mener er viktige for god pasientbehandling.

Ambulansepersonell er helt reellt en sårbar gruppe. De må forholde seg til mange tragiske skjebner, traumatiske opplevelser og til tider uforsvarlige budsjetter. Det forsvarer ikke at noen “tilter” i jobben eller lar være å gjøre jobben de er satt til, men det er uakseptabelt at man bare skal korsfeste enkeltpersoner og la det bli med det. Det blir som å behandle indre blødninger med et Mikke Mus-plaster og tro at alt er bra.

[...] ordene dine om “seddelpressa”. Faktisk har jeg blitt såpass provosert av de at jeg fikk lyst til å sende deg i skammekroken. Det er så utrolig arrogant og kunnskapsløst å beskrive forskjellen på liv og død for mange av [...]

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)