Å gjøre det bedre
Barndsomsminne:
Jeg er liten. Kanskje 5-6 år.
Jeg har tatt på meg de fineste klærne jeg har. Alle sammen. Lange skjørt, fargerike bluser og vester. Alt i en herlig mismatch av alt jeg synes er fint.
Mitt lange og bølgete “Madicken-hår” henger over skuldrene mine som et sjal. Løfter seg litt opp i luften slik også skjørtet gjør, der jeg snurrer rundt og rundt.
“Nå ser du ut som en sigøyner”, sier bestemoren min smilende.
Og jeg føler meg fin.
Dette er mitt første møte med begrepet “sigøyner”. Jeg har ikke så mange negative assosiasjoner til ordet. Det er enda en ting som jeg ikke ble introdusert for før jeg ble eldre og min verden ble større.
For meg var sigøynere noen som levde spennende liv og reiste mye. Og selvsagt noen som gikk med flagrende gevanter i farger som de synes var fine, uavhengig av hva moter og “regler” om slike ting sa. Vakre mennesker.
En annen sammenheng der bestemoren min brukte ord som “sigøynere” var når venner og familie om sommeren samlet seg på besøk på hytta under mottoet om at hjerterom gir husrom. Var det ikke sengeplass var det alltids en sofa. Eller noen telt. Eller kanskje en ledig plass på hammocken. Om kveldene var det prat, latter, småkjegling om samfunnspolitikk, mat, drikke og sang. Mens vi barna løp rundt og lekte. Når vi levde oppå hverandre sånn gjorde vi som sigøynerne, sa bestemoren min.
Senere fikk jeg jo også vite litt om hvordan samfunnet behandlet sigøynere og tatere. Noe som for meg virket dypt urettferdig.
Men holdningene jeg hadde med meg i bagasjen om hva en sigøyner var, var nok ikke så veldig fordomsfull, tror jeg.
Nå vet jeg jo at det nok ikke bare var fryd og gammen å leve som sigøynere. At det å faktisk være et barn i en sigøynerfamilie ikke bare var så idyllisk som det jeg som barn forestilte meg. Hvilket barn ville vel ikke leve som om det var sommerferie hele året. Det ligger jo i barns natur å være litt naive sånn sett.
I dag leste jeg om sigøynerkongen Dolla Karolis datter Natasha. Hvordan hun har opplevd det å vokse opp som sigøyner og hvordan hun har valgt å gjøre noe annet i forhold til egne barn. Hvordan hun hver dag kjenner ulempene med å ha vokst opp slik på kroppen. Blant annet ved at hun ikke kan lese eller skrive. At hun sliter med å få innpass i det samfunnet hun ikke har vært en del av i oppveksten.
Og hvordan hun istedet for å velge det livet hun kjenner for sine barn, velger å prøve å gjøre det annerledes. Stabilitet, skolegang og et litt mer A4-liv. Prisen hun betaler for dette er å velge bort noe hun mestrer til fordel for et liv hun selv må streve for å få til. Hun velger bort det kjente og kjenner på kroppen hvordan det er å mangle grunnleggende verktøy for å få adgang til et samfunn hun gjennom oppveksten har stått utenfor. For barnas skyld.
Jeg må si at denne mammaen imponerer meg. Det er lett for oss som har fått inn vårt samfunns normer og regler med morsmelken å si at dette er riktig og slik det skal gjøres, men hun har gått lenger enn det. Hun har satt barna sine først. Våget å se på innlærte tradisjoner og revurdere dem. Virkelig se barna sine og hva som er best for dem. Valgt den vanskelige veien fremfor den selvfølgelige.
Og bl.a. dette er det hun sier selv:
Jeg lærte aldri å lese og skrive, og nå får jeg ingen jobb. Jeg må gå på sosialkontoret og be om penger, det er en stor skam for meg. Men barna mine skal få de mulighetene jeg aldri fikk.
Skolegang i Norge er gratis. Det er ikke bare kommunens feil at barna ikke er på skolen. Foreldrene må også ta ansvar.
I debattprogram på tv om det som blir kalt “sigøynerproblemet” møter hun holdninger som bl.a. dette:
De snylter på sosialhjelp, sa sosialbyråd i Oslo, Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet
Jeg tar meg i å tenke at foreldre som Natasha og Josef fortjener mer kredit for det de faktisk gjør enn dette.
At de har tatt et vanskelig, men riktig valg for seg og sine. Og at man istedet for å hakke på dem for at de ikke har samme verktøy og samme forutsetninger som den vanlige mannen i gata riktig ennå, bør innse hva de faktisk utretter.
Natasha er en mor som etter mitt syn har forstått at man ikke eier sine barn. I motsetning til de fleste av oss andre, så er ikke de valgene hun gjør noe som man gjør automatisk. Hun har turt å se på gamle sannheter på nytt og velge noe annet. Å se på en del av den arven hun har fått og avgjort at “Det ender her. Det ender med meg”, for så å gi barna sine en ny arv. Til gjengjeld må hun stå i den sårbare og ensomme posisjonen mellom gammel og ny arv. Kanskje uten så mange andre å støtte seg til.
Hun gjør faktisk en utrolig viktig jobb for samfunnet vårt.
Så jeg synes hun fortjener ros. Hun fortjener støtte for å ikke falle gjennom økonomisk sett i en fase der hun gjør sitt aller beste for å gjøre det rette. Hun fortjener å kunne gå med hodet hevet og ha verdigheten i behold. Og hun fortjener å etterhvert få all den hjelpen hun trenger og ønsker for selv å tilegne seg de verktøyene hun unner sine barn. Hun fortjener å få vite at vi gjerne vil ha med henne også.
Jeg kan tenke meg at hun en dag kan bli en kjemperessurs i arbeidet med å bistå andre i å bli integrert i vårt samfunn. Eller å rett og slett bryte gamle og uheldige familietradisjoner. Hun har viktige erfaringer som vi trenger.
Men aller mest, så synes jeg at hun viser hva det å være foreldre handler om.
Hun føler kanskje skam selv. Og hun møter kanskje ikke så mye respekt bestandig, verken gjennom politikeruttalelser i media eller kanskje måten hun blir behandlet på av hjelpeapparatet. Hva vet jeg.
Men for akkurat den jobben hun har gjort og fortsatt gjør. For hvordan hun demonstrerer hva det vil si å sette sine barn foran seg selv, selv når det koster.
For det har hun min dypeste respekt.
Fra en mamma til en annen.
Innlegg som kanskje ligner:
- Barn som eiendom
- Om Gud, barnevern, profeter og eiendomsrett
- Om å tørre å se
- Eldstemann
- “Ditt barn mobber mitt barn”
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Syns du ikke det er litt merkelig at hun først hevder å komme fra en rik familie som er vant til dyre møbler og Gucci vesker, og så har vært trygda hele livet?
Hun er jo også bare 29 nå, det kan da umulig være forseint å lære seg å lese nå?
Må si jeg syns det er flere meget merkelige ting ved dette, bl.a at faren hennes ble “lurt” til å selge falske juveler for 25 millioner… Må si de har uflaks, gitt!
Flott skrevet!!
Hadde alle vært like fordomsfrie som deg og gått inn for å se ting fra flere sider enn de man får presentert i media, hadde samfunnet blitt et hyggeligere og tryggere sted for både minoriteter og gjennomsnittsnormannen.