Nå har jo jeg vært ute av yrkeslivet en stund og nettopp kommet tilbake, så jeg kjenner jo også litt på at det kan være fryktelig tungt og vanskelig noen ganger.

Jeg tror jeg mÃ¥ si at det som hjelper meg er en god dose med ydmykhet, kombinert med integritet. Ydmykhet for hva fagfolk og, ikke minst, folk som har opplevd psykiske problemer selv, har Ã¥ lære bort. Samt integritet nok til Ã¥ reagere nÃ¥r man f.eks. møter pÃ¥ det man ser pÃ¥ som negative holdninger. NÃ¥ er jeg heldig nok til Ã¥ bÃ¥de ha utrolig dyktige og engasjerte medarbeidere, og masse muligheter for bÃ¥de debriefing og veiledning. Og et arbeidsmiljø der man faktisk, om nødvendig, kan være ærlig pÃ¥ at “NÃ¥ er jeg sÃ¥ sliten at jeg ikke gjør noen god jobb. Kan noen overta litt, sÃ¥ jeg fÃ¥r hentet meg inn igjen?”

Jeg synes jeg har lært veldig mye siden jeg under studiene skrev min fordypningsoppgave om etiske dillemmaer i møte med tvangsinnlagte psykotiske pasienter.

Det jeg synes kan være vanskelig er å tøyle behovet for å benekte og argumentere mot en vrangforestilling som gjør tilværelsen til et menneske til et helvete. Slik at det mennesket også føler seg forstått.

Titta’s last blog post..Alt det gamle vi med jorden jevner

Du har helt rett i at psykose er et slags forsvar. Og jeg tenker da at det ikke hjelper Ã¥ øke pÃ¥ “kulden/vinden” for Ã¥ gjøre noe med det.

Jeg har omfattende erfaring som psykotisk pasient. Det betyr ikke at jeg har udiskutabel autoritet, men jeg vet mye om hva som virker og ikke virker, både på meg selv og mine medpasienter. (Jeg er ikke sykehuspasient for tiden).

Å la være å argumentere mot vrangforestillinger er ikke det samme som å bekrefte dem! Prøv heller å fange dem opp og gjør forsøk på å forstå hva de er uttrykk for. Slik som dere kanskje har erfaring for hvis et lite barn er i frykt for spøkelser eller annet skrømt. Noe skremmer, som en ikke har ord for i normalspråk – eller kanskje en er regredert til et førspråklig utviklingstrinn, følelsesmessig?

Psykose er i min erfaring ikke en meningstom tilstand – snarere en desperat redningsaksjon fra kropp og sinn mot en uutholdelig tilstand hvor en er fullstendig fanget. Så lar en (en = krefter dypere og sterkere enn den bevisste vilje og tanke) det stå til: bære eller briste. (I stedet for å stange hodet mot veggen så det knuses, kanskje?)

Med gode skjermingsregimer i akuttpsykiatrien kunne fysisk og kjemisk tvang antakeligvis blitt redusert til et minimum. Men for at dere skal kunne utføre jobben fullt ut slik som jeg oppfordrer dere til, må dere ha gode skjermingsavdelinger både fysisk og bemanningsmessig. Og en må heller ikke være for snar med utflytting til et krevende pasientmiljø i ordinær avdeling. Likevel: jeg har erfaring for at jeg merker godt hvem som ser og forstår, selv om vedkommende ikke kan endre rammevilkårene. Og de glimtene er utrolig – utrolig! – verdifulle!

Titta’s last blog post..Alt det gamle vi med jorden jevner

For dersom jeg f.eks. er overbevist om at noen er ute etter å ta livet av meg, så er frykten i aller høyeste grad reell.

Altså retter man heller forståelsen mot de følelsene som pasienten har fremfor mot noe som åpenbart ikke er sant.

Noen ganger lettere sagt enn gjort. Alt ettersom. Men jeg har jo også sett at dersom noen går veldig hardt og konfronterende ut i forhold til vrangforestillinger, så virker det som om den som er psykotisk blir verre.

Men mitt spørsmål som pårørende er: Kan det ikke bli slik at pasienten får forsterket sin virkelighetsforståelse, og at det blir en ond sirkel? Greit at man ikke skal være konfronterende, men skal man akseptere det pasienten sier?

Cat’s last blog post..Ulikt