Sol, vind og psykose

I dag hørte jeg følgende fabel da vi snakket om psykose og hvordan man forholder seg til forskjellige vrangforestillinger som pasienter kan ha. En fabel som jeg synes funker godt når man skal forklare hvordan noen reaksjoner hjelper. Eller ikke hjelper. Kanskje til og med forverrer.

Fabelen er gammel og velkjent, men tåler vel å bli gjengitt.

Vinden og sola kunne ikkje bli einige om kven av dei to som var sterkast. Sia dei ikkje kunne bli samde, ville dei prøve kreftene i ein kappestrid.

“Ser du den vandraren nedpå vegen?” spurte vinden. “Den av oss som klarer å få av han kleda, er den sterkaste! Er du med?”

“I orden,” svarte sola. “Du først.”

Vinden tok til å blåse av alle krefter. Stormskyar jaga over himmelen og tre blei blåst over ende. Lauvet fauk av stad, og greiner og kvistar knakk. Etter som vinden voks og voks, knappa mannen frakken tettare omkring seg og heldt den fast med hendene.

Så var det sola sin tur. Då den kika fram bak ei av skyene, blei den kalde lufta snart varm. Vandringsmannen såg opp og var nokså forundra over det raske skiftet i veret. Sola steig stendig høgre og solskinet varma meir og meir, så ved middagstid orka ikkje mannen meir; men kasta av seg den tjukke frakken og la seg i skuggen og kvilte.

“Eg tenkjer dette provar kven av oss som er sterkast,” sa sola nøgd.

Ein kan vinne ved å kjempe med lempe.

kilde

Sammenligningen som ble trukket frem handler rett og slett om hvordan det å argumentere og være konfronterende i forhold til noens vrangforestillinger virker. Psykosen er en frakk. Blåser det for heftig, pakker man seg bare enda mer inn i frakken.


Innlegg som kanskje ligner:

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Men hvorfor skal frakken så absolutt av? Kanskje den beskytter mot f.eks. kulden.

Titta’s last blog post..Alt det gamle vi med jorden jevner

Psykose er ikke akkurat behagelig det heller, etter hva jeg har sett. I tillegg kan det få alvorlige konsekvenser.

Jeg har hørt den samme argumentasjonen, og det virker fornuftig.

Men mitt spørsmål som pårørende er: Kan det ikke bli slik at pasienten får forsterket sin virkelighetsforståelse, og at det blir en ond sirkel? Greit at man ikke skal være konfronterende, men skal man akseptere det pasienten sier?

Cat’s last blog post..Ulikt

Man trenger ikke å bekrefte det pasienten sier. Og man kan også si at man selv ikke ser f.eks. insektene som en pasient tror kravler rundt i sengen. Men når man da selvsagt ønsker å validere pasientens opplevelse, så kan man jo også anerkjenne de følelsene pasienten måtte ha.

For dersom jeg f.eks. er overbevist om at noen er ute etter å ta livet av meg, så er frykten i aller høyeste grad reell.

Altså retter man heller forståelsen mot de følelsene som pasienten har fremfor mot noe som åpenbart ikke er sant.

Noen ganger lettere sagt enn gjort. Alt ettersom. Men jeg har jo også sett at dersom noen går veldig hardt og konfronterende ut i forhold til vrangforestillinger, så virker det som om den som er psykotisk blir verre.

All argumentering og hard konfrontering virker negativt. Trygghet i ord og gjerning, klar og tydelig grensesetting uten aggressive over- eller undertoner, skjerming fra andre pasienter, og andre inntrykk - og forsikring om at en er trygg, blir passet p�, f�r hvile - fulgt av at en faktisk f�r akkurat det, virker positivt. Alt mas, press, tvang virker skremmende og aggresjonsutl�sende - eller forsterkende p� vrangforestillinger. Utydelighet og dobbeltkommunikasjon (smilende munn kombinert med redde eller sinte �yner) virker som r�de kluter.

Jeg har omfattende erfaring som psykotisk pasient. Det betyr ikke at jeg har udiskutabel autoritet, men jeg vet mye om hva som virker og ikke virker, b�de p� meg selv og mine medpasienter. (Jeg er ikke sykehuspasient for tiden).

� la v�re � argumentere mot vrangforestillinger er ikke det samme som � bekrefte dem! Pr�v heller � fange dem opp og gj�r fors�k p� � forst� hva de er uttrykk for. Slik som dere kanskje har erfaring for hvis et lite barn er i frykt for sp�kelser eller annet skr�mt. Noe skremmer, som en ikke har ord for i normalspr�k - eller kanskje en er regredert til et f�rspr�klig utviklingstrinn, f�lelsesmessig?

Psykose er i min erfaring ikke en meningstom tilstand - snarere en desperat redningsaksjon fra kropp og sinn mot en uutholdelig tilstand hvor en er fullstendig fanget. S� lar en (en = krefter dypere og sterkere enn den bevisste vilje og tanke) det st� til: b�re eller briste. (I stedet for � stange hodet mot veggen s� det knuses, kanskje?)

Med gode skjermingsregimer i akuttpsykiatrien kunne fysisk og kjemisk tvang antakeligvis blitt redusert til et minimum. Men for at dere skal kunne utf�re jobben fullt ut slik som jeg oppfordrer dere til, m� dere ha gode skjermingsavdelinger b�de fysisk og bemanningsmessig. Og en m� heller ikke v�re for snar med utflytting til et krevende pasientmilj� i ordin�r avdeling. Likevel: jeg har erfaring for at jeg merker godt hvem som ser og forst�r, selv om vedkommende ikke kan endre rammevilk�rene. Og de glimtene er utrolig - utrolig! - verdifulle!

Titta’s last blog post..Alt det gamle vi med jorden jevner

Tusen, tusen takk for et nydelig svar, Titta! Dette skal jeg lese mange ganger.

Du har helt rett i at psykose er et slags forsvar. Og jeg tenker da at det ikke hjelper å øke på “kulden/vinden” for å gjøre noe med det.

Glad for at du og flere som tenker likt deg finnes, og holder ut, der inne, Lin!

Titta’s last blog post..Alt det gamle vi med jorden jevner

Tusen takk!

Nå har jo jeg vært ute av yrkeslivet en stund og nettopp kommet tilbake, så jeg kjenner jo også litt på at det kan være fryktelig tungt og vanskelig noen ganger.

Jeg tror jeg må si at det som hjelper meg er en god dose med ydmykhet, kombinert med integritet. Ydmykhet for hva fagfolk og, ikke minst, folk som har opplevd psykiske problemer selv, har å lære bort. Samt integritet nok til å reagere når man f.eks. møter på det man ser på som negative holdninger. Nå er jeg heldig nok til å både ha utrolig dyktige og engasjerte medarbeidere, og masse muligheter for både debriefing og veiledning. Og et arbeidsmiljø der man faktisk, om nødvendig, kan være ærlig på at “Nå er jeg så sliten at jeg ikke gjør noen god jobb. Kan noen overta litt, så jeg får hentet meg inn igjen?”

Jeg synes jeg har lært veldig mye siden jeg under studiene skrev min fordypningsoppgave om etiske dillemmaer i møte med tvangsinnlagte psykotiske pasienter.

Det jeg synes kan være vanskelig er å tøyle behovet for å benekte og argumentere mot en vrangforestilling som gjør tilværelsen til et menneske til et helvete. Slik at det mennesket også føler seg forstått.

Noen ganger kan det sikkert v�re p� sin plass � sl� fast at f.eks. alle husene i hjembygda ikke st�r i brann. Eller at barnet ditt ikke er hakket i stykker av et menneske du hadde overlatt det til. Det er m�ten dette formidles p� som er viktig - som du sier i ditt innlegg 4: f�lelsen og opplevelsen m� tas p� alvor, for det grusomme er faktisk ‘gjennomlevd’.

Lett? Nei. Men det er mulig, forutsatt at en forst�r forskjellen p� betryggende avkrefting og argumenterende avvisning, og at en har krefter til � st� i situasjonen uten � selv bli sint og fortvilet.

Integritet til � reagere p� negative holdninger er flott, men en m� ikke trette seg ut med � ta alle kamper, er mitt r�d. (Som pasient har jeg tatt flere en jeg har hatt godt av!) Noen er umulige � diskutere med, eller de har s� hardt panser rundt egen s�rbarhet at de ikke kan forst�, og en m� heller pr�ve � f� dem ut av situasjonene - uten at de skj�nner at det er det som skjer. Hvis du har noen grad av lederansvar, finnes det sikkert jobber som kan utstyres med ’status’, og hvor de som mangler forst�else kan gj�re praktisk nytte for seg?

Og s� kan en ikke ‘redde’ alle, alltid. Men som sagt, ethvert glimt av skikkelig forst�else fanges opp, huskes og er nyttig - lenge.

Og det er viktig � ikke love noe som forutsetter at de som kommer p� neste skift forst�r og tenker p� samme niv� som deg selv. Tillit er en skj�r plante!

Titta’s last blog post..Alt det gamle vi med jorden jevner

[...] Sol, vind og psykose [...]

[...] Sol, vind og psykose [...]

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)