Sol, vind og psykose
I dag hørte jeg følgende fabel da vi snakket om psykose og hvordan man forholder seg til forskjellige vrangforestillinger som pasienter kan ha. En fabel som jeg synes funker godt når man skal forklare hvordan noen reaksjoner hjelper. Eller ikke hjelper. Kanskje til og med forverrer.
Fabelen er gammel og velkjent, men tåler vel å bli gjengitt.
Vinden og sola kunne ikkje bli einige om kven av dei to som var sterkast. Sia dei ikkje kunne bli samde, ville dei prøve kreftene i ein kappestrid.
“Ser du den vandraren nedpÃ¥ vegen?” spurte vinden. “Den av oss som klarer Ã¥ fÃ¥ av han kleda, er den sterkaste! Er du med?”
“I orden,” svarte sola. “Du først.”
Vinden tok til å blåse av alle krefter. Stormskyar jaga over himmelen og tre blei blåst over ende. Lauvet fauk av stad, og greiner og kvistar knakk. Etter som vinden voks og voks, knappa mannen frakken tettare omkring seg og heldt den fast med hendene.
Så var det sola sin tur. Då den kika fram bak ei av skyene, blei den kalde lufta snart varm. Vandringsmannen såg opp og var nokså forundra over det raske skiftet i veret. Sola steig stendig høgre og solskinet varma meir og meir, så ved middagstid orka ikkje mannen meir; men kasta av seg den tjukke frakken og la seg i skuggen og kvilte.
“Eg tenkjer dette provar kven av oss som er sterkast,” sa sola nøgd.
Ein kan vinne ved å kjempe med lempe.
Sammenligningen som ble trukket frem handler rett og slett om hvordan det å argumentere og være konfronterende i forhold til noens vrangforestillinger virker. Psykosen er en frakk. Blåser det for heftig, pakker man seg bare enda mer inn i frakken.
Innlegg som kanskje ligner:
- Jeg jobber blant helter
- Medias ansvar
- Kramper
- “Hvordan kan sykepleieren møte det etiske dilemmaet mellom autonomi og paternalisme i sitt arbeid med tvangsinnlagte psykotiske pasienter?”
- Fastvakt
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Jeg har hørt den samme argumentasjonen, og det virker fornuftig.
Men mitt spørsmål som pårørende er: Kan det ikke bli slik at pasienten får forsterket sin virkelighetsforståelse, og at det blir en ond sirkel? Greit at man ikke skal være konfronterende, men skal man akseptere det pasienten sier?
Cat’s last blog post..Ulikt
All argumentering og hard konfrontering virker negativt. Trygghet i ord og gjerning, klar og tydelig grensesetting uten aggressive over- eller undertoner, skjerming fra andre pasienter, og andre inntrykk – og forsikring om at en er trygg, blir passet på, får hvile – fulgt av at en faktisk får akkurat det, virker positivt. Alt mas, press, tvang virker skremmende og aggresjonsutløsende – eller forsterkende på vrangforestillinger. Utydelighet og dobbeltkommunikasjon (smilende munn kombinert med redde eller sinte øyner) virker som røde kluter.
Jeg har omfattende erfaring som psykotisk pasient. Det betyr ikke at jeg har udiskutabel autoritet, men jeg vet mye om hva som virker og ikke virker, både på meg selv og mine medpasienter. (Jeg er ikke sykehuspasient for tiden).
Å la være å argumentere mot vrangforestillinger er ikke det samme som å bekrefte dem! Prøv heller å fange dem opp og gjør forsøk på å forstå hva de er uttrykk for. Slik som dere kanskje har erfaring for hvis et lite barn er i frykt for spøkelser eller annet skrømt. Noe skremmer, som en ikke har ord for i normalspråk – eller kanskje en er regredert til et førspråklig utviklingstrinn, følelsesmessig?
Psykose er i min erfaring ikke en meningstom tilstand – snarere en desperat redningsaksjon fra kropp og sinn mot en uutholdelig tilstand hvor en er fullstendig fanget. Så lar en (en = krefter dypere og sterkere enn den bevisste vilje og tanke) det stå til: bære eller briste. (I stedet for å stange hodet mot veggen så det knuses, kanskje?)
Med gode skjermingsregimer i akuttpsykiatrien kunne fysisk og kjemisk tvang antakeligvis blitt redusert til et minimum. Men for at dere skal kunne utføre jobben fullt ut slik som jeg oppfordrer dere til, må dere ha gode skjermingsavdelinger både fysisk og bemanningsmessig. Og en må heller ikke være for snar med utflytting til et krevende pasientmiljø i ordinær avdeling. Likevel: jeg har erfaring for at jeg merker godt hvem som ser og forstår, selv om vedkommende ikke kan endre rammevilkårene. Og de glimtene er utrolig – utrolig! – verdifulle!
Titta’s last blog post..Alt det gamle vi med jorden jevner
Glad for at du og flere som tenker likt deg finnes, og holder ut, der inne, Lin!
Titta’s last blog post..Alt det gamle vi med jorden jevner
Den historien husker jeg at jeg leste på Kreta som lekse til en time jeg skulle ha dagen derpå, jeg husker jeg satt og tenkte så jeg nesten havnet opp i himmelen, fin tolkning av historien men jeg vil si at jeg ble psykotisk AV historien! Deing
Men hvorfor skal frakken så absolutt av? Kanskje den beskytter mot f.eks. kulden.
Titta’s last blog post..Alt det gamle vi med jorden jevner