Skal vi alle bli noviser igjen?
Per Brandtzæg, professor ved Patalogiklinikken Rikshospitalet skriver i sitt innlegg at keisersnitt er så unaturlig at alt helsepersonell bør stille seg kritisk til selvvalgt keisersnitt og anbefale brysternæring.
Nå er jo jeg, i tillegg til å være fembarnsmor, også helsepersonell. Jeg har jobbet på barselavdeling og jeg har jobbet på nyfødtavdeling (syke og premature spedbarn). Jeg påstår ikke at jeg dermed har fasiten. Langt ifra.
Det er nettopp det som er mitt poeng.
Ja, det finnes kunnskap. Om astma, allergier og annet. Masse kunnskap.
Og individuelle forskjeller.
Om vi forventer at helsepersonell skal gå for fasit-varianten i sine vurderinger og anbefalinger, hadde man ikke trengt særlig utdannelse. Man kunne simpelthen bare ha pugget en liste med fasitsvar og jobbet utifra dette.
Heldigvis tenker de færreste på den måten.
For kunnskap må veies opp mot hverandre og også mot pasienten. Joda, vaginal fødsel kan være bra på mange måter. Et fødselsmareritt som har satt mor i en slik tilstand at hun blir traumatisert, er ikke nødvendigvis et godt utgangspunkt for tilknytning mellom mor og barn.
Da jeg jobbet på barselavdeling var det veldig fokus på amming. Alle skulle amme. Det var fasiten. Og noen fulgte den til punkt og prikke. Nei, de kunne ikke hjelpe en sliten mor, for fasiten sa at mor måtte være nær barnet sitt. Nei, at mor helt fortvilet ba om avlastning slik at hun kunne få sove stemte ikke med fasiten. Pedagogisk og smilende ble forklaringen om hormonelle endringer som førte til redusert søvnbehov forklart til fortvilte mødre.
Fasiten fungerte for mange. Men for de den ikke fungerte for, sÃ¥ mÃ¥ det ha vært en fortvilet situasjon dersom de ble møtt med et smilende ansikt som presenterte fasiten som “den eneste rette virkeligheten”.
På motsatt side var det jo de som ga blanke i ny kunnskap og tviholdt på sin gamle fasit, der morsmelkerstatning kom frem rett som det var.
Så har man altså disse som ikke tenker på den måten. Som ikke har villet forplikte seg til en universalløsning for alle. De som hadde masse kunnskap og var åpen for mer, og som brukte denne kunnskapen for å skreddersy et tilbud til hver enkelt. Oftest funket fasiten bra. Men dersom den ikke gjorde det, så var det som kjennetegnet disse menneskene at de ikke tviholdt i fasiten og trumfet den igjennom.
En dønn sliten mor som griner og med desperasjon lysende ut av øynene ber om hjelp til sitt like desperate og hylende barn… Mor er sliten. Brystene er sÃ¥re og gir bare rÃ¥melk. Barnet er krakilsk og spenner seg i en bue hver gang mor prøver Ã¥ legge det til brystet mens hun grÃ¥tende biter tennene sammen og stÃ¥lsetter seg mot smerten fra sÃ¥re brystvorter. Mor og barn er rett og slett i en fastlÃ¥st situasjon. Og det er altsÃ¥ slik de skal knytte seg til hverandre, bli kjent og ha det fint sammen. En tid en mor skal minnes med glede. Eh…
Fasiten sier nemlig at mors kropp tilpasser seg og at hun ikke har det slik som hun forteller. Kunnskapsrike og fleksible fagfolk vil da kanskje anerkjenne at kart og terreng ikke stemmer akkurat her. Kanskje vil de gjøre noe så horribelt som å avlaste mor og gi barnet noen teskjeer med morsmelkerstatning. Det skjer ikke ofte, men det hender at det skjer. Og de gangene jeg har vært vitne til det har følgende skjedd: Mor sovner. Barnet sovner. Etter et par timers søvn kommer mor ut med melkespreng og vekker sitt sovende barn. Begge er tilgjengelige for kontakt, nærhet og amming.
Takk og lov for at akkurat denne moren og dette barnet traff en helsearbeider som ikke hadde giftet seg med den til enhver tids gjeldende fasit!
Det samme gjelder mødre som virkelig trenger medisiner for å fungere, psykisk eller fysisk, og der dette ikke kan kombineres med amming. Her trenger man også folk som klarer å bruke den kunnskapen de har på en måte som tar høyde for det unike med hver situasjon og tenke helhetlig. Er det virkelig til barnets beste at mor kan amme, men ikke klarer å fungere?
En gang ville jeg ha “selvvalgt keisersnitt”. Jeg var ekstremt redd før fødselen. Den forrige hadde vært en eneste lang traumatisk flashback til vonde erfaringer fra fortiden. Min vedvarende svangerskapskvalme viste seg Ã¥ være frykt. SÃ¥ jeg ba tynt om keisersnitt.
Jeg traff pÃ¥ noen som sÃ¥ meg og ikke fasiten. Og jeg fikk faktisk avslag. Avslag og god oppfølging under fødselen. Igangsettelse. En jordmor jeg kjente og var trygg pÃ¥, og som er god pÃ¥ Ã¥ være “Doula” ogsÃ¥. Rikelig med smertelindring.
Det ble en drømmefødsel.
Nå er ikke jeg så dum at jeg vil bruke mitt eksempel for å påstå noe som helst om andres fødsler. Eller påstå at alle som ønsker keisersnitt bør nektes, for da går det så bra. Tvert imot. Det som jeg møtte var ikke en fasitrytter. Det var noen som så mer enn jeg så der og da. En som brukte sin kunnskap og veide alternativene opp mot hverandre.
Så hvor kommer novisene inn i sammenhengen? Hvorfor spør jeg om vi alle skal bli noviser igjen?
I denne sammenhengen får jeg også lyst til å vise til Dreyfus og Dreyfus sin beskrivelse av hvordan mennesker utvikler seg og tilegner seg ferdigheter, her forklart i forhold til settinger som er relevant for folk i helsevesenet.
1. Nybegynneren eller novisen
Nybegynneren har ingen erfaringer med de situasjoner hun/han forventes å handle i. Nybegynneren er faktaorientert og avhengig av å handle ut fra konkrete oppgaver, gitte regler og prosedyrer. Handlingen er sterkt preget av konsentrasjon, slik at studenten/fagutøveren i liten grad kan kommunisere med pasienten. Man holder seg til reglene og det man har fått beskjed om.
2. Avansert begynner eller viderekommen
Den avanserte begynner kan i begrenset grad handle akseptabelt. Oppmerksomheten kan etterhvert rettes mot andre. Studenten/fagutøveren gjenkjenner nå likheter fra tidligere situasjoner. De trenger hjelp til å vurdere og prioritere hva som bør vektlegges i en situasjon. Gradvis blir erfaringen mer retningsgivende for valg av handlinger.
3. Kompetent
Den kompetente fagutøver har virket i sitt arbeid i 2-3 år. På dette nivået foretar fagutøveren faglige prioriteringer, og arbeider målrettet og problemløsende på bakgrunn av erfaring. Den kompetente overveier og mestrer mange daglige situasjoner, og viser en stigende av grad av ansvarsfølelse.
4. Kyndig
Den kyndige har utviklet det “kliniske blikk” og ser umiddelbart hva som er viktig i en situasjon. Hun/han oppfatter hele situasjonen, snarere enn deler av den. Den kyndige vurderer handlingsalternativer i situasjoner uten overveielse, handlingen skjer automatisk. I nye situasjoner uten tilsvarende erfaring mÃ¥ ogsÃ¥ den kyndige overveie og vurdere.
5. Ekspert
Eksperten har oppnådd dyp innsikt i de fleste situasjoner i sitt arbeid. Hun/han stoler fullt på sin intuisjon som er basert på praksiskunnskap. Eksperten nærmer seg problemene uten tidkrevende funderinger over en lang rad ufruktbare løsninger. Ekspertutøvelse er preget av å være helhetlig, intuitiv og uartikulert.
Brantzæg sin oppfordring leser jeg som en oppfordring om at alle i helsesektoren skal ned på novisenivået.
Selv tror jeg det er mer å hente på å tilegne seg kunnskap, dele denne med pasientene og i samråd med pasientene foreta et valg for hva som er det beste alternativet i akkurat dette tilfellet. Fagpersonene har ansvar for den endelige avgjørelsen, men ansvarlig fagutøvelse er etter mitt syn også ydmykhet og forståelse for at den samme løsningen ikke passer alle.
Debattinnlegget til Brantsæg inneholder masse nyttig kunnskap. Uten tvil. Og selv om Brantzæg muligens jobber innenfor et annet felt enn det han her uttaler seg om, er kunnskapen han bidrar med god, selv om den ensidig fokuserer på fordeler ved vaginal fødsel og amming.
For å tilby en motvekt, kan man jo se til det andre ytterpunktet. Fødselsspesialist og gynekolog Josef Ekgren. I tillegg til at han tar opp kvinners rett til å bestemme over egen kropp, sier han følgende:
Fødselen blir ofte romantisert, samtidig som det er et faktum at minst hver tredje kvinne som føder vaginalt, får fødselsskader. De vanligste komplikasjonene er revning, livmor- og skjedeframfall, som kan gi bleiekrevende urin- og avføringslekkasjer. Disse kan oppstå umiddelbart, eller 10- 30 år seinere. Hvert år opereres 1000 kvinner for disse skadene, understreker fødselsspesialisten.
Han mener at komplikasjoner ved keisersnitt, som blødninger, infeksjoner og blodpropp, er veldig i fokus her i landet, samtidig som risikoen ved en naturlig fødsel ikke blir snakket særlig om.
NÃ¥ vet ikke jeg om jeg er helt enig i alt Ekgren konkluderer med. Akkurat som jeg er uenig i Brantzægs konklusjoner. Men det er, i mine øyne, viktig Ã¥ ikke lÃ¥se seg til kun en side av et spørsmÃ¥l. Det er viktig Ã¥ være Ã¥pen for at alt har fordeler og ulemper. Selv om det kanskje er mer populært Ã¥ fronte et synspunkt fremfor et annet. Med mindre man betviler riktigheten av faktaopplysningen begge parter begrunner sitt synspunkt med, sÃ¥ bør man ikke lukke øynene for “motparten” sine argumenter.
Brantzægs konklusjon og oppfordring til helsearbeidere om hvordan man skal forholde seg til “selvvalgt” keisersnitt og amming uansett omstendigheter er etter mitt syn en oppfordring om Ã¥ fungere pÃ¥ novisenivÃ¥ i forhold til problemstillinger som kan kreve langt mer enn en fasit der “one size fits all”. Det er etter mitt syn en oppfordring til Ã¥ la en forforstÃ¥else av hva som er det rette avgjøre, uten at man foretar en god nok vurdering av situasjonen.
Og det er jeg sterkt uenig i.
Innlegg som kanskje ligner:
- None Found
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Vet du, at der har du jammen et poeng. Jeg grublet litt over det etter at jeg hadde skrevet innlegget. At kritisk ikke nødvendigvis mÃ¥ være “avvisende”.
Samtidig så tenker jeg at artikkelen i seg selv har så ensidig fokus at den tolkningen nok ikke er noe jeg er alene om. Og det ensidige fokuset sier noe om tankegangen bak det som sto der. Man fokuserer kun på positive effekter av f.eks. amming og konkluderer med at derfor bør alle anbefale dette.
En annen mÃ¥te man kan si det pÃ¥ er jo at alle bør stille seg positivt til keisersnitt og morsmelkserstatning og sÃ¥ kun dra frem gode argumenter for dette og “glemme” Ã¥ ta med motargumentene som nyanserer. Det blir jo like feil, synes jeg.
Derfor fremstÃ¥r Brantzæg som en som har en “novise-tankegang” pÃ¥ akkurat dette feltet.
Jeg mener at man bør stille seg åpen for alternativene og være kritisk til egen forforståelse i vurderingsprosessen. Jeg mener at pasienter fortjener det og jeg tror faren for at helsepersonellets personlige preferanser trumfer hva som er best i hvert tilfelle er stor dersom man skal starte med konklusjonen og må overbevises til noe annet.
Tusen takk for et godt poeng i kommentaren. 
Først: Alt du har skrevet om amming - for ikke å snakke om dine refleksjoner om utvikling fra novise til ekspert, og om at det i minst mulig grad må arbeides etter fasit i omsorgsarbeide - det syns jeg er interessant, klokt og flott.
Men valg av keisersnitt eller ikke syns jeg ikke bør være gjenstand for en diskusjon mellom kvalifisert helsepersonell og kvinnen - med kvinnens rett til å bestemme over egen kropp som et av premissene. Epidural kan tilbys de som kommer med voldsom fødselsangst. Keisersnitt bør tas på medisinske indikasjoner, akutt, eller planlagt dersom det vurderes som stor fare for komplisert fødsel. Debattlenken etter Brantzægs innlegg i Dagbladet inneholder mye kvalifisert argumentasjon (mer kvalifisert enn meg, som bare mener veldig sterkt!) I tillegg er det viktige poeng i jordmorleder Nina Schmidts oppgitte sukk på slutten av denne nyhetssaken:
Hvis medisinsk og kirurgisk frihet fra smerte skal bli en menneskerett så sant det er teknologisk mulig, og dersom bivirkningene anses fraværende eller bagatellmessige, vil menneskene sikkert overleve, men jeg tror de vil miste sin menneskelighet. Huxleys ‘Brave New World’ beskriver et slikt samfunn:
http://no.wikipedia.org/wiki/Vidunderlige_nye_verden
Og nå håper jeg ingen beskylder meg for at jeg mener smertelindring er feil å gi, og fører til umenneskeliggjøring. Jeg er ingen smerteromantiker. Men noen smerter tror jeg faktisk det er meningsfullt å gå igjennom, dersom en kan utholde dem. Uten at det betyr at en forakter, eller ønsker bort de som ikke klarer det. Men alle trenger rammer som gjør at en blir så sterk som mulig, med de ressurssene en har!
Titta’s last blog post..Virvelstevet i kvinnedrakt
Ã… stille seg “kritisk til selvvalgte keisersnitt,” er ikke det samme som Ã¥ stille seg negativ til keisersnitt. Ã… vÃ¥re kritisk til et emne, eller kritisk rasjonalisme, som Popper kaller det, er den rasjonelle gjennomgangen av fakta hvor man etter kritisk granskning kommer frem til best mulig konklusjon i hvert enkelt tilfelle. Ã… “anbefale brysternæring” er langt fra den gammeldagse, “amm eler dø” holdningen som jordmødre, først og fremst før i tiden, har nør torturert utallige mødre med i Norge.
Jeg tror ikke du egentlig er uenig i konklusjonene til Brantzæg. Jeg tror dog du har les artikkelen hand med forutintatthet og kritiske øyne, etter din definisjon av kritisk, og dermed mistolket den grundig.