Ros med vedheng
Jeg vet at mange synes at den beste måten å gi kritikk på er å starte med å si noe positivt. Jeg har nok også gjort det noen ganger selv, skal jeg være ærlig.
Men jo mer jeg tenker over det, jo mer usikker blir jeg på om det er den beste måten å få kritikk.
Noen kommer bort til deg og sier kanskje at “Du, den greia du gjorde der var utrolig bra, altså!” Du stopper opp. Rødmer kanskje litt. Vokser en meter eller to. Og så kommer det et “Men…” Og du innser at rosen egentlig ikke var stort mer enn en slags inngangsport for å fortelle deg om noe du bør gjøre annerledes. En slags kritikk.
Du oppdager kanskje ikke med en gang hva som nettopp hendte. Fortsatt stolt av rosen. Først når den som har rost deg har forlatt åstedet, kommer tanken om at “Hm. Dette var litt rart. Hva skjedde egentlig nå?” Noen har villet fortelle deg at du bør gjøre noe annerledes. De har funnet en innfallsvinkel som skal gjøre deg i godt humør først og du har helt uforberedt stått der smilende og tatt imot tilbakemeldingen som raskt og umerkelig gled over fra positiv til negativ.
I mange settinger bør man være klar for å ta imot også mindre positive tilbakemeldinger også. Som f.eks. elev/student, i praksis, om man ber om råd til barneoppdragelse, som ny i jobben osv. Man er der for å lære og ikke for å blære, som de sier. Og i nye settinger er det også normer og regler man ikke er vant til. Som f.eks. ny i jobben nå for tiden, så forventer jeg korrigeringer og kritikk. Jeg ber om det. Jeg vil mye heller ha det nå enn å oppdage om f.eks. 3 måneder at folk irriterer seg over noe jeg gjør uten at jeg har fått mulighet til å korrigere egen kurs.
Men er det virkelig sånn at korrigering må starte med å “si noe positivt først”? Er dette noe som gjør tilbakemeldingen lettere for den som gir den, eller den som mottar den? Er det farlig om noen sier “Du, kunne du gjøre det og det slik istedet?” eller “Her pleier vi å gjøre det slik”. Uten å måtte rose først?
Jeg merker at i møte med mennesker som alltid må starte hver eneste korrigering med blendende smiger, så blir jeg etterhvert litt avventende. Når de roser meg, så venter jeg på å få høre “baksiden”. Det de egentlig ønsker å si til meg.
I går fikk jeg helt udelt positiv tilbakemelding for noe jeg har lagt mye innsats i, av en overlege på jobben. Jeg må innrømme at ros gitt på den måten betyr mye mer for meg enn ros som en del av en “tilbakemeldingssandwich”, der man bruker ros som innfallsvinkel for å påpeke noe man gjør feil. Jeg tar det til meg, svever litt og får en god start på helgen. Og jeg vil nok være ekstremt lydhør den dagen samme person eventuelt vil korrigere meg på noe jeg gjør. Jeg liker rett og slett tydelige mennesker.
En annen måte jeg synes er veldig fint å få korrigering på, er når det åpnes for å prate litt hvorfor man velger noe fremfor noe annet. Slike settinger synes jeg er veldig lærerike.
I løpet av min studietid hadde jeg en gang en kontaktsykepleier som var hardt rammet av “men”-syndromet. Uansett om hun i utgangspunktet skulle gi ros eller ris, så snek det seg alltid på et men. Også når andre ga tilbakemeldinger, var det også et men som hun gjerne slang på. Jeg antar at dette var et menneske som var veldig fokusert på forbedringer og kanskje også undervurderte effekten det kunne ha å få nyte vel utført arbeid en liten stund før man gikk løs på neste utfordring. I realiteten tok jo denne fremgangsmåten luven fra alt av positive tilbakemeldinger.
En gang i studietiden var det virkelig krise. Jeg gjorde, om jeg får si det selv, en knallgod innsats. Jeg fanget opp symptomer på at noe var galt, jeg foretok hyppige registreringer av blodtrykk, puls etc. samtidig som jeg sto på for å få legen til å komme. Min kontaktpleier syntes nok at jeg overreagerte. Det vil si; helt til legen kom, jeg hadde alle svarene legen ville ha og pasienten ble løpt avgårde med for en akutt operasjon. Jeg, som var langtifra ferdig i studiene var stolt. Jeg hadde vært redd for hvordan jeg ville reagere når det var krise, og nå fant jeg ut at jeg slett ikke løp rundt som en hodeløs høne i panikk, men at kunnskapen lå der inne i meg et sted og at jeg nærmest gjorde det som skulle gjøres som en ryggmargsrefleks selv om den som skulle veilede meg ikke akkurat backet meg opp før etterpå, da det viste seg at jeg hadde hatt rett. Det var en god opplevelse.
Da vedkommende som hadde ansvaret skulle si noe om det i ettertid husker jeg at jeg fikk veldig ros for både årvåkenhet, evne til å tenke selvstendig og håndtering av situasjonen generelt. Men så kom det et “men”. Av en eller annen grunn måtte det visst påpekes at jeg hadde vært litt sen med matbrettleveringen da det sto på. Ja, jeg prioriterte altså situasjonen fremfor rutinene og matbrettutleveringen tok derfor kanskje 10-15 minutter lenger enn vanlig. Nå som jeg selv er sykepleier mener jeg fortsatt at dette var en riktig prioritering. Men jeg stusser altså litt på dette fenomenet der man i stor grad bruker ros som innfallsvinkel til å enten si det man egentlig vil si (korrigering) eller som en anledning til å ta opp noe helt annet som man mener bør jobbes med i neste omgang.
Dette er erfaringer jeg som mor prøver å ta med meg i forhold til barna mine også. Noen ganger bør barna få lov til å kun få ros uten vedheng. Noen ganger bør man kanskje lukke igjen brødsaksa rett etter at man har sagt “Så fint og ryddig det ble på rommet ditt nå” og ikke slenge på “men nå synes jeg du skal pakke sekken for i morgen” eller “men har du gjort leksene dine?” eller noe lignende.
Både voksne og barn trenger noen ganger å være noe mer enn et forbedringsprosjekt. Selv når man er “under opplæring”. Vi voksne er ikke under opplæring hele tiden. Barn, derimot, er det. De skal oppdras og formes. De skal læres opp på skolen. Og vi rundt ser forbedringspotensialet og føler kanskje at vi må være oss vårt oppdrageransvar bevisst hele tiden.
Men noen ganger… Noen ganger tror jeg det er utrolig verdifullt å få lov til å hvile litt i en udelt positiv tilbakemelding. Nyte den en stund før man går løs på neste etappe. Jeg tror man lett kan undervurdere den oppdragende effekten det i seg selv kan ha.
Også for barn.
Tillegg 09.03.08: Rabbagast har også skrevet om temaet under tittelen “Var det her det var bestilt et kritikk-smørbrød?“
Innlegg som kanskje ligner:
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Dette var god tankeføde.
I min jobb som lærer står jeg jo i denne situasjonen mange ganger daglig. Elevene skal ha tilbakemeldinger på alt de gjør, og jaggu driver jeg ikke en stor porsjon oppdragelse også, siden det ser ut til at en del ikke har fått opplæring i folkeskikk hjemmefra.
I vurderingsforskrifter og læreplan, og gjennom studiene, har jeg fått lære at jeg skal gi ros til eleven for det positive, og så gi veiledning om hvordan han eller hun kan bevege seg opp mot neste nivå i vurderingen/karakterskalaen. Det er ikke alltid like lett å finne det positive i besvarelser, men jeg forsøker så godt jeg kan. Og fokuserer på oppnåelse av kompetansemål. (Dette er videregående.) Hva har vedkommende nå oppnådd, hva skal til for å komme videre?
Det er ikke enkelt, dette. Noen ganger føles det som om jeg tvinger frem noe positivt for å “få lov til” å si noe negativt. Uansett forsøker jeg å formulere det negative slik at det ikke blir en “dette er håpløst” men en “dette nivået er det neste, det er innen rekkevidde dersom du…”.
Kanskje er det ikke den beste måten. Men jeg håper det føles litt bedre når man også får en positiv tilbakemelding enn om man stadig bare får “slik blir det enda bedre”.