For ikke å snakke om hvor bra jeg tror det vil være mtp. holdninger til pasienter som ressurs generelt.

Titta’s last blog post..Fra Vietnam til Irak

I tilfeller der ellers kjærlige og gode foreldre nekter behandling på vegne av sitt barn er det jo mulighet for midlertidig omsorgsovertakelse. Til barnet har fått den operasjonen, blodoverføringen etc. som det måtte ha.

De som selv har erfaringer fra mottakersiden av f.eks. psykiatri har forøvrig etter mitt syn ofte mye kompetanse.
Det har også visse arbeidsplasser fått øynene opp for.
http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2003/12/18/ansetter-eks-pasienter/index.xml

Som f.eks. nevnt her:
http://www.fullthus.com/blogg/?p=561

Både Type 1 og 2 diabetes forårsaker for høye blodsukkerverdier, og da er det kostholdet som dreper. Spiser hun sjokolade og brus og slikt, dvs karbohydrater, da tar man livet av henne. Det er et høyt blodsukker som er livsfarlig her. For lavt blodsukker får man bare dersom man inntar insulin gjennom sprøyter og slikt. Her er det nok noen som er feilinformert.

Når det gjelder leger og profesjonell hjelp, så er jo det et stort privilegium i vårt moderne samfunn. Selv ble jeg diagnosert med diabetes type 2 for 7 år siden. Jeg visste ikke da at jeg hadde denne sykdommen, da jeg ikke hadde vært til noen slik undersøkelse. I dag, noen år senere så har jeg lært mere om behandling og levesett, og har på denne måten blitt fri for behovet av insulin, men det må en skikkelig omlegging av kosthold og spisevaner til for å kontrollere dette.

Dette at mennesker ber til Gud, skulle ikke behøve å fremstilles som en fadese. Jo det er nok en del fanatisme i mange religiøse rekker, men ikke alle må trekkes inn under en slik dom, uten at man har tatt en litt grundigere undersøkelse. Bare ved å lese denne artikkelen så skurret det litt vedrørende for lavt blodsukker. Denne diagnosen kan ikke være helt rett. Om denne moren skulle ha gått til legen for lenge siden er jo en vurderingssak, og dersom de ikke visste at hun hadde diabetes i første omgang, så kan man ikke bare overkjøre deres bedømmelse som fanatisme. Det er mange foreldre som ikke løper til legen ved første anledning. Andre foreldre kan løpe til legen til stadighet, og det kan også føre til et visst hysteri.

Jeg har en følelse av at så snart som noen mennesker trekker besluttninger i noen Bibelsk form, så roper folket ut i forargelse. Husk nå på at hele den livsorden som vi lever under, er fundamentert på de Bibelske prinsipper om rettferdighet og nestekjærlighet, og de har stått som en rettesnor gjennom hele menneskehetens historie. I de siste femti til hundre år skal så hele dette fundamentet kastes på søppeldynga. Vi er blitt så smarte nå at vi ikke trenger en høyere kraft. Det i seg selv blir nok menneskets bane, i kampen om vår egen selvhevdelse.

‘Barn starter med å elske sine foreldre. Når de blir eldre, dømmer de dem. Av og til tilgir de dem’

Med det samme, flere sitater, når jeg nå først slo opp i boken:

‘Du skal ike mishandle dine barn. Men du skal heller ikke gjøre det altfor lett for dem. Det kunne gi dem den naive tro at de også i fremtiden hovedsakelig får med fornuftige mennesker å gjøre. (Palle Lauring)

Man kan ikke pryle noe inn i et barn, men man kan kjærtegne mye ut av det.’ (Astrid Lindgren)

‘Den eneste grunnen til at barn skulle hedre sine foreldre mer enn foreldre sine barn, er at foreldrene er de sterkeste mens barna er små’ (Bertrand Russell)

‘Jeg har funnet ut at den beste måten å gi sine barn råd på, er å finne ut hva de ønsker, og så råde dem til å gjøre det’ (Harry S. Truman)

Titta’s last blog post..Fra Vietnam til Irak

Mange historier om barn som har overlevd, tross alt – løvetannbarna, som de kalles – har handlet om at det har vært tilgjengelig ett eller flere tilfluktssteder (nabo, venners foreldre – en klok helsesøster m.m.) som barna selv kunne oppsøke, hvor de kunne bli sett og forstått (det viktigste av alt!) og hvor barna selv kunne si ifra når de virkelig ikke kunne bo sammen med sine foreldre lenger, og be om hjelp. Og aller helst der de selv kunne ha innflytelse over hva slags hjelp, og av hvem. Og aller helst også med forsikring om at foreldrene fikk hjelp og støtte. For mens du er barn føler du ansvar for dine foreldre selv om de vanskjøtter dine grunnleggende emosjonelle behov.

’Som barn elsker du dine foreldre, som ung hater du dem, som voksen tilgir du dem. Kanskje’. (Oscar Wilde).

Jeg vil ikke med dette tas til inntekt for dem som framstiller barnevernet som et stort stygt troll som river barna fra foreldre som bare har begått den synd å ikke være perfekte. Vi har ikke for mye barnevern, vi har for lite! Men på samme måte som en ikke har noen garanti for å bli frisk av en psykisk lidelse så sant en får en diagnose og behandling i sykehus, er ikke barnevernsovertakelse ensbetydende med at barna får det godt og trygt i fortsettelsen. For innenfor de systemene som skal ta vare på deg, finnes både det gode som du har bruk for, og muligheten for å bli tvunget eller presset til ’goder’ som andre mener du har godt av, men som faktisk kan påføre deg skader og plager. Og jo mer selvforherligende systemene er, jo større fare er det for at overgrep kan skje innenfor dem. Psykiatri tror jeg faktisk vi har nok av, men jeg mener at mye av ressursene der brukes feil, og at sykehusene skaper kronikere av mange som kunne ha blitt hele og godt fungerende mennesker dersom de hadde blitt møtt på en adekvat måte i krisesituasjoner (psykose).

Dessverre risikerer barn som blir hjulpet ut av dysfunksjonelle hjem å bli ofre for de systemene som skal hjelpe dem – for de som ikke får adekvat hjelp i barnevernet, blir ofte også pasienter i det psykiatriske helsevesenet, som beklageligvis ofte er flinkere på å kontrollere enn på å forstå uønsket og skadelig atferd.

Har jeg så god nok bakgrunn for å ha så kraftige meninger om disse temaene.? Hva angår barnevern har jeg så godt som bare sekundærinformasjon. Men jeg har mye erfaring i å hjelpe mine egne barn til å leve med en psykisk syk mor – det måtte jeg sørge for selv, underveis! Hva angår psykiatri er jeg en veteran på brukersiden, og anser meg selv for å være en ganske stor autoritet på mange sider av den virksomheten, sett innenfra. Og så har jeg lest mye, både skjønn- og faglitteratur med relevans til fagområdet. Og faktisk bidrar vel også mine åtte år som fengselsbibliotekar til å gi meg innsikt i hjelpesystemer på godt og på vondt.

Titta’s last blog post..Fra Vietnam til Irak