Kontorkrigere og forfriskende hendelser
Dette blir en slags kombinasjonspost, kjenner jeg.
Først: Jeg har brukt ordet “forfriskende” i en setting rundt noe som kan ses på som personangrep. Dette kan nok misforstås, og jeg innbiller meg at det er det som har skjedd. Jeg dro sammenligningen til en episode av Frustrerte Fruer, der Bree og en nabodame lå i full krig, kun utstyrt med smil og syrlige, beregnende spydigheter. Gjerne forkledt som “hyggelige” kommentarer. En oppførsel jeg noen ganger har sett mellom f.eks. svigerdøtre og deres svigermødre, mens mennene i familiene ser ut til å tro at det bare er hyggelig småprat.
For å ta et eksempel:
Når det i en setting er slik at all fiendlighet forkles og sukres til det nesten ugjenkjennelige, gjerne overstrødd av smil som dette –> 
, så får jeg litt kvelningsfornemmelser. Jeg tenker at det er litt feigt også. Folk vil gjerne “ta” motparten på en måte som gir fulle retrettmuligheter og som ingen kan konfrontere i ettertid. De er uangripelige mens de i realiteten selv er ganske kjipe mot andre.
Når jeg altså da er vitne til noe sånt som går frem og tilbake som en annen ping-pong-match og noen etterhvert sprekker som f.eks. dette –> 
og kanskje også sier ting som er dumme, som gir få retrettmuligheter og som de i aller høyeste grad kan konfronteres med i ettertid, så hender det at jeg synes det er forfriskende. Jeg synes sjelden at det som sies i sinne er forfriskende og lure. Faktisk ligger det vel nesten i sakens natur at det er akkurat da man driter seg ut. Men det hender allikevel at jeg synes det er forfriskende at man ikke sukrer eller sender tvetydige signaler. Det meste er i grunnen forfriskende i sammenligning med en typisk jente-tvangstrøye mange ifører seg under konflikter.
Min bruk av ordet forfriskende handler altså mer om at det gis slipp på enn at det som kommer ut av er så veldig bra. Selv i Moss kan det være forfriskende å åpne et vindu dersom rommet er innestengt og klamt nok.
I noen saker kan det forøvrig med stor sannsynligvis være mest konstruktivt å ta luftingen på tomannshånd, men det blir muligens en annen diskusjon.
Men det er meg. Jeg har aldri vært noen fan av syrlige, tvetydige stikk og den slags “krigføring”. Jeg likte det ikke da jeg gikk i 7. klasse og jeg får frysninger av det nå også. Det er en av grunnene til at jeg i perioder foretrakk guttevenner. Jeg misliker det når andre gjør det og jeg har mislikt det ekstra sterkt de gangene jeg selv har gjort det. For jeg skal selvsagt ikke sitte her og påstå at jeg aldri noensinne har vært kjip og teit selv. Litt selvinnsikt har man da.
Jeg tror at det at man sikrer seg mot konfrontasjon og oppgjør også minsker muligheten for å faktisk få renset luften og legge ting bak seg. Man blir gående i en liten evighet og gnage på gammelt gruff, involvere stadig flere og i det hele tatt bruke tiden sin veldig lite konstruktivt. Fader heller; det har hendt at jeg hadde foretrukket en på tygga fra folk fremfor denne drøvtyggingen og falske hyggeligheten som har det med å servere et lite skår i enhver glede man måtte ha i nærheten av vedkommende på ubestemt tid.
I tillegg har man jo også dette med at folk som selv konsekvent bruker syrlige smil og småstikk som metode er vanskelige å diskutere med, siden de ofte forventer at andre også gjør slik og dermed leter og “finner” dobbeltbetydninger i det meste. Det er vel en rimelig velbrukt sketsj-situasjon der en mann står i en situasjon der uansett hva han sier til sin kone risikerer å gå på en landmine, fordi alt blir tolket. Jeg tillater meg å tro at grunnen til at så mange ler av dette er at dette er noe folk kjenner seg igjen i.
Jeg liker folk som kan krangle med meg på en tydelig måte. Jeg liker folk som ikke er redde for å si ifra når noe jeg har gjort gjør dem forbannet. Og det er tilsynelatende gjensidig. Hadde vi valgt syrlige, sukkersøte stikk, ville vi ha gått glipp av et veldig ok vennskap som også tåler sterke følelser og uenighet. Jeg vet at det i en del kvinnemiljø (ja, jeg har faktisk ikke sett så mye av det blant menn) rett og slett er sånn man gjør det. Jeg vet at det er langt mer sosialt akseptert enn et realt sinneutbrudd med mange dumme utsagn. Men jeg personlig har lite sans for det og ser på det som en av fortidens “kjøreregler for kvinner” som man i dag bør kunne legge bak seg. Dette er etter mitt syn en del og konsekvens av de gammeldagse kjønnsrollene vi hadde der sinne ble sett på som noe ukvinnelig. Noe som måtte tildekkes og forkles med sosialt akseptable fakter.
Jeg har også oppdaget at når jeg er fristet til å selv være syrlig og “uangripelig” så gir en kjapp tur i tenkeboksen meg ofte en rimelig kjapp erkjennelse av at dette er noe jeg ikke føler at jeg kan stå for på noen annen, mer angripelig, måte. Eller at det rett og slett ikke er viktig nok for meg til å si ifra på andre måter. Andre ganger finner jeg kanskje ut at dette faktisk er viktig for meg. At jeg virkelig synes at noe er uholdbart. Klarer jeg da å tøyle trangen til å bli brølape og heller finne mer konstruktive måter å nå frem på og få en endring på, har jeg vunnet. Handler behovet mest om å få ut egen frustrasjon kan det også hende at jeg prøver å finne alternative måter å gjøre det på, slik at jeg kan være mer konstruktiv etterpå. Noen ganger hjelper det også å sove på ting.
Men ja. I en evighetskonflikt der ingen tør å gjøre seg angripelige og konfronterbare, kan jeg godt synes at det at noen dropper den greia er forfriskende. Uten at jeg dermed sier meg enig i det de sier eller gjør istedet.
En annen ting jeg vil si i denne posten er at jeg på surfetur i dag fant dette gode innlegget av Rolf Marvin Bøe Lindgren.
I store, lykkelige familier krangler ingen, siden alle er enige om alt og alle trekker i samme retning. Det blir kanskje vanskelig å få endret noenting, siden alle som vil foreslå noe nytt må være sikre på at ingen vil være uenige i forslaget. Men det er ikke noe problem hvis det er viktigere å være en stor, lykkelig familie enn å bli bedre i noe. I store, lykkelige familier trives psykopater og konflikter. Her er litt om hvorfor.
Spesielt dette syntes jeg var tankevekkende i forhold til diskusjoner om når en debatt skal f.eks. modereres.
Den konfliktsky leder som ser på enhver opphetet meningsutveksling som noe negativt, og løser uenigheter mellom mennesker ved å flytte en av dem til ei annen avdeling, fører til at uenigheter ikke blir luftet og at framskritt ikke skjer.
Ja, innlegget er i grunnen veldig leseverdig, slik jeg ser det.
Innlegg som kanskje ligner:
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Jeg må innrømme at jeg er enig med deg.
Jeg har vært i arbeidskonflikt, fordi “jenter” har gått bak ryggen min og klaget til sjefen, uten at jeg engang visste at jeg hadde “gjort noe galt”. Fikk vite det på medarbeidersamtale.
Har også jobbet i mannsdominert miljø, der noe sånt aldri har forekommet. Faktisk har gutta turt å si rett ut til meg hva de mener, og vi har kunnet rette opp i ting med det samme, uten at det kommer til en ordentlig konflikt.
Jenter er ofte vanskelig å forholde til rett og slett.