En smugkikkers bekjennelser
Det er laaangt over leggetid og jeg er som jeg alltid har vært. Vrang og ute av stand til å pelle meg i seng. Selv om det kanskje venter en lampe-beskjed eller noe fra mannen som kastet inn håndkledet lenge før meg. I tillegg hender det jo også at han er en ridder i nattens mulm og mørke. I retur risikerer han å få viktige beskjeder om de rareste ting når jeg først har sovnet. (Jeg var visstnok en pest og en plage å sove ved siden av den gangen jeg var desperat blakk og prøvde meg som telefonselger, påstår han.) Eller protestaksjoner som går galt. Av en eller annen grunn er det visst også han som er tidligst oppe av oss også. Jeg skjønner ikke hvorfor…
Om svigermor leser alt dette kommer hun til å hente hjem sønnen sin på ren og skjær nødrett. *gulp* Det er vel nå jeg bør forsikre om at det går bra i heimen og at jeg er grei innimellom også, altså. Det er bare ikke det som utløser selvironien og sånne ting så ofte. Jeg lover!
Men altså; Nå satt jeg her igjen og soset bort tid jeg burde bruke til å sove. Og da kom jeg plutselig på at det var lenge siden jeg hadde kikket gjennom et nøkkelhull. Sånn som man kanskje gjorde da man var liten. Så jeg gjorde det nå, selv om Georg Apenes nok ville ha syntes det var en veldig dum ting å gjøre. Jeg kikket gjennom nøkkelhullet til kvasir, der man kan se hva som blir søkt på akkurat nå.
Siden det jo er langt over leggetid, så var det mange som var ute etter… ja, sånne sider. Deprimerende mange, i grunnen. Tenk det. Der har de kanskje vært på sjekker’n i hele kveld. Ventet, håpet, sjekket og spandert drinker. De har kanskje drukket noen øl, forbannet sjefen, ringt noen ganger til eksdama (først et par-tre ganger for å gjøre henne sjalu, så noen ganger til for å grine litt og fortelle at “ingen er som deg”), før en kamerat (beklager, “khom -*hikk*-pisjh” heter det vel på dette stadiet) forbarmer seg over vedkommende og fratar ham mobiltelefonen. Hvorpå den kjærlighetssyke sjekkeren kommer med noen gråtkvalte og ølstinkende kjærlighetserklæringer til “den beste kompishen noen kan ha!”.
Og deretter, etter å ha tatt en siste desperat runde idet lokalene skal stenge. Spist og kastet opp en sølete kebab, ropt “EEEEEÅÅEÅÅÅ!” eller hva man nå roper i gatene når man er full og kul, sjekket opp halve taxikøen og ertet på seg den andre halvparten før man endelig ramler inn døra hjemme. DA setter noen seg altså ned for å i det minste finne seg noen damer på nettet.
Ja, det er i alle fall sånn jeg forestiller meg at det foregår. Det er det jeg innbiller meg er hendelsene frem til det øyeblikket der jeg nå smugkikker gjennom et virtuelt nøkkelhull og ser hvordan noen med et heller sjabert skriftspråk søker etter noe som i alle fall lar dem se en pupp før de tar kvelden.
I tillegg ser jeg at noen tydeligvis har brukt kvelden på å ta det med ro og planlegge årets store happening. Nemlig julebordet.
Man kan kanskje si at dette er litt tidlig, men jeg innbiller meg at dersom man er en veldig sjenert fyr med masse teknisk kompetanse og kanskje en av de som blomstrer senere enn jevnaldrende (altså de som var nerdete gjennom ungdomstiden), så kan det jo ikke være så rart at man sitter der natt til lørdag i mars og prøver å finne ut hvordan man skal “flørt Benedikte” og “flørte Benedicte julebord” og “flørte med Benedicte på julebordet”. Om og om igjen, med alle forskjellige søkevariasjoner, så sitter kanskje en mann som kanskje riktignok ikke var de kuleste på ungdomsskolen, men som i alle fall har skjønt at “EEEEEÅÅEÅÅÅ!” ropt i byens gater ikke er et parringsrop som funker på dagens kvinner. Neida. Vår mann er en fining, han. Han gjør research og forbereder seg godt, slik at han når dagen endelig kommer skal vite nøyaktig hvordan han skal gå frem for å flørte med Benedicte på julebordet.
Og om Benedicte er et mehe som heller har det med å bli tent på “EEEEEÅÅEÅÅÅ!” fremfor han som ligger i hardtrening for å kunne flørte med henne så fortjener hun faktisk ikke vår mann. Det håper jeg vi alle kan være enige om.
Jaja. Jeg sitter nå der og oppdaterer. Og fabulerer.
Jeg ser for meg både sjekkeren og researcheren. Føler en viss ømhet for dem begge på hver sin måte. Det kan jo tross alt ikke være så greit når litt øl og kåtskap forvandler en til en neandertaler slik andre har det med varulvgreier og måneskinn. Og han som jeg nesten håper er forelsket i Benedicte på jobben er jo bare min helt. En sånn som fortjener å vinne jenta og et eller annet anerkjent mesterskap. Eventuelt innse at jenta er en overfladisk drittkjerring og at Hege, som han har kontor ved siden av og prater med hver dag, faktisk er kvinnen i hans liv.
Men altså. Der sitter jeg. Og tenker på Neandertaleren og Nerden mens jeg betrakter dem gjennom nøkkelhullet og ser hvordan begges desperasjon ser ut til å eskalere etterhvert som de fyrer av søkeord. Neandertaleren virker forøvrig litt sliten, for han sakker litt etter rimelig kjapt.
Det er da jeg ser det.
Enten er det Nerden som er på ferde, eller så er det kanskje en annen som slett ikke er hypp på Benedicte eller desperat etter å få se en pupp før leggetid.
Fire enkle ord. Sikkert noe som er både klissete og klisjeaktig i det harde, tøffe dagslyset der vi alle er så altfor tøffe til sånt noe.
Men akkurat nå. Langt på natt gjennom et nøkkelhull der jeg ser mennesker søke, savne og kanskje også lengte etter noe. Så ser jeg disse fire ordene som får overtrøtte, lettrørte og smugkikkende meg til å kjenne et lite byks av et eller annet i hjerteregionen.
Fire små ord skrevet av et menneske jeg kanskje har passert på gaten uten at vi enset hverandre. Et menneske som kanskje viser meg noe. En lengsel, kanskje? Eller en kjærlighet?
Fire små ord som viser meg at i denne tøffe og überkule verdenen der vi gjerne er blaserte og flirer rått av hjerte-smerte-greier, så finnes det også noe vart, mykt og sårbart.
Fire små ord.
Mitt hjerte er ditt
Og selv om jeg vet at jeg kanskje vil riste litt på hodet i morgen av min egen lettrørthet akkurat nå, så lar jeg meg røre i øyeblikket og tenke at “dette var fint”. Midt i masse Neandertalersøk og annen søken, så kommer en liten melding som dette opp. Et lite øyeblikk før søkelista igjen fylles med de sedvanlige tingene. Og jeg var der for å lese ordene som ble sendt ut fra noen.
Mitt hjerte er ditt
Jeg synes det er litt fint, jeg.
Innlegg som kanskje ligner:
Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.
Comments
Ingen kommentarer så langt.
Legg igjen en kommentar