Vakkert? Rørende?

Jeg leser om André og Dorine Gorz, som begikk selvmord sammen da de var 83 og 84 år. Hun var dødssyk. Han orket ikke å leve videre uten henne. Sammen tok de livet av seg.

Så leser jeg reaksjonene. Og en del av meg stritter imot. For ”alle” ser ut til å synes at dette bare er vakkert og rørende. En liten del av meg synes det også. Men en annen del misliker at selvmord blir opphøyd slik. Kanskje fordi jeg selv vet om flere som har tatt livet av seg og vet at det slett ikke var vakkert eller rørende…

Faktisk har jeg flere ganger blitt målløs over hvor grusomme mennesker kan være mot seg selv i valg av måte å dø på noen ganger. Det gjør vondt bare å tenke på det. På en rå og hjelpeløs måte. Det er min erfaring med dette.

Og så kommer altså en artikkel som denne. Jeg har aldri vært borte i at folk tar livet av seg i den settingen som artikkelen til Dagbladet beskriver. Men jeg har jo lagt merke til at noen eldre ektefeller dør ganske raskt etter at de har mistet sin livsledsager. Noen har jo også selv sagt at nå vil de ikke leve mer. Nå som kjæresten deres er borte.

Jeg klarer ikke helt å synes at det er “fint” at noen har tatt sitt eget liv. Men denne artikkelen utfordrer meg litt. Det gjør den.

Men det jeg kan si, er at jeg synes det vakreste og mest rørende ved denne historien er kjærligheten mellom disse to. Utdragene fra brevene hans til henne vitner om en dyp og inderlig kjærlighet.

Du blir snart 82 år gammel. Du er blitt seks centimeter kortere, du veier bare førtifem kilo og du er fortsatt vakker, yndig og tiltrekkende. Jeg elsker deg mer enn noen gang. Igjen kjenner jeg et fortærende tomrom i brystet som bare kan fylles når jeg kjenner varmen fra kroppen din mot min egen.

 Det er vakkert.

Det er rørende.

La det være det vi husker dem for.


Innlegg som kanskje ligner:
    None Found

Likte du innlegget? Hvorfor ikke legge igjen en kommentar under og fortsette diskusjonen der, eller abonnere på min rss feed. Du kan også motta nye innlegg direkte til din e-postadresse. For å lese denne bloggens beste innlegg, kan du klikke her.

Comments

Akkurat de ordene la jeg merke til også,

“Igjen kjenner jeg et fortærende tomrom i brystet som bare kan fylles når jeg kjenner varmen fra kroppen din mot min egen.”

fr.martinsen’s last blog post..Woody Allen og Marshall McLuhan

Noe slikt har jeg aldri hørt om jeg heller. Men jeg har hørt om ektefeller som segner sammen etter den andres død, og fortsetter å leve en kort stundt til, kun fordi fysikken holder dem i livet.

For noen utrolige nydelige ord å avslutte med..

At mannen var god til å sette ord på følelsene sine er det ingen tvil om, nei.

Selvmord er mord, uansett. Og mord er en alvorlig forbrytelse. De fleste selvmord og mord er utført i fortvilelse, og kan derfor forstås. En morder kan sone for sin forbrytelse (soningsforhold er en annen diskusjon…). Vellykkede selvmord kan ikke sones, men de som omtaler dem påtar seg et etisk ansvar. Romantisering, og ‘rett til å ta sitt liv’-uttalelser mener jeg er etisk forkastelig.

Glad for at du tar opp dette, Lin

Titta’s last blog post..”Hvor blir det av folkets hyllest?”

Ville du have tvunget hende til at trække pinen ud?

Ville du have tvunget den gamle mand til nogle tomme uger eller måneder som afslutning på et smukt liv.

Jeg ville ikke. Har blogget om det: Forenet i døden som i livet

Jeg kan tilføje at jeg i 2006 gav min kæreste fri fra et ubærlig liv, fri til at begå selvmord. Det havde være ukærligt, umenneskeligt at tvinge hende til at lide videre. Livet er for smukt til at skulle nedbrydes i en krampagtig fastholden.

Jeg ville ikke ha tvunget noen til noe som helst.

Jeg ville heller ikke ha p�tatt meg � gi noen tillatelse til � ta liv. Verken sitt eget eller andres.

Jeg sier ikke at verken mord eller selvmord n�dvendigvis er utilgivelige forbrytelser.

Men jeg syns det er galt � oppmuntre til det.

Titta’s last blog post..”Hvor blir det av folkets hyllest?”

Jeg har ikke lest ‘Nåde’ av Linn Ullmann, men av omtalen

http://www.dagbladet.no/kultur/2002/10/30/352573.html

forstår jeg at den går dypt i temaet dødshjelp ved terminal, organisk sykdom, uten å være så skråsikker som jeg framstår her.

Titta’s last blog post..Er det ikke mitt liv, kanskje?

Som sagt; den artikkelen utfordret meg.

Det jeg synes er litt guffent er romantiseringen av den biten og kanskje også signaleffekten av dette?

Jeg er ikke ferdiggrublet på dette området. Ikke i det hele tatt. Kanskje det også er sånn det skal være?

Ja,det har du nok rett i. Det skal mye tid og mye levd liv til for å ferdiggruble seg på dette området. Og til og med da kan det bli vanskelig hvis du står midt i virkeligheten og må ta et standpunkt som får konsekvenser.

Titta’s last blog post..Er det ikke mitt liv, kanskje?

Nemlig.

[...] Vakkert? Rørende? Og hos Sigrun under dette innlegget: [...]

Legg igjen en kommentar

(obligatorisk)

(obligatorisk)