Full av inntrykk og ingenting å si

Jeg skrur av bryteren naar jeg kommer hjem etter slike tilfeller. Jeg sitter gjerne i en god stol i to timer og stirrer ut i lufta og lar underbevissheta rase uten aa gjoere noe mer ‘bevisst’ enn aa se ut i lufta. Jeg snakker med andre som har opplevd det samme og forstaar. Jeg ber til Gud. Jeg gaar meg en tur i fjellet mitt dersom jeg har anledning til det.

Selv tror jeg at ‘profesjonell’ ikke noedvendigvis betyr uberoert av begivenheten. Jeg tror, i slike tilfeller, at det aa vaere profesjonell ogsaa innebaerer aa vaere bevisst paa egne reaksjoner og ettervirkninger, aa ha et sunt perspektiv paa ting man ikke er ferdig med aa bearbeide, aa vaere tydelig overfor omgivelsene paa hvorfor man kanskje er litt annerledes enn man pleier (uten aa bryte taushetsplikten, saa klart), slik at man ikke risikerer at inntrykkene forplanter seg som negative konsekvenser i resten av livet.

Det har i alle fall vaert min strategi. Og naa er jeg i en bransje der det som regel ikke er saa intenst paa samme maate som for noen aar siden, heldigvis.

Men ikke gi deg; det gaar seg til. Lover.

Alter Ego’s last blog post..Skjulte saker

Dette var godt å lese.
Ikke fordi du har det tøft, men fordi jeg akkurat har hatt en nattevakt som skulle vise seg å bli hard uti de små timer.

Det å ikke kunne dele det man opplever med noen ( i alle fall ikke i detalj) er til tider vanskelig, så da finner jeg faktisk trøst i at det sitter flere der ute som er i nogenlunde samme båt.

Og som også tenker tanken om at andre “problemer” (egne og andres) virker patetisk ubetydelige.

(Jeg er også veldig glad i jobben min.)
:o)

Sorgenfri’s last blog post..Hei, det er meg…

Det å få arbeidsveiledning kan jo hjelpe.

Og man blir mer proff etterhvert. Ting går ikke så mye innpå meg nå som for 7 år siden da jeg var helt fersk - og ikke minst høygravid! Det hjelper å se at livet går videre for alle parter. Går sin skjeve gang uten at like mye avhenger av meg som jeg en gang trodde…

Utfra hva du skrev i forrige post om hva du jobber med skjønner jeg godt at det kan være vanskelig å legge fra seg jobben når du kommer hjem.

Jeg tror det handler om trening og øvelse. Finne en måte å bearbeide dagens inntrykk på og gjøre seg ferdig med dem, arkivere dem. For du trenger dem jo som erfaringer for å kunne møte kommende krevende dager.

Min metode er å dra ut og løpe. Få frisk luft i lungene og høy himmel over hodet, la hjertet pumpe og tankene flyte fritt. De fleste saker blir små der ute i møte med naturen og ens egne trøtte bein. Man blir som et nytt menneske når man kommer hjem igjen.

Goodwill’s last blog post..Gode ønsker?

Man snakker med kolleger, man tømmer seg i veiledning og man snakker med familien uten å røpe for mye.

Og jeg tenker enkelte ganger at jeg ikke kan la “andres sorg” bli min.
Skal man overleve i det lange løp må man prøve å legge ting av seg.

[...] det påvirker meg å jobbe med alvorlig syke og, noen ganger, døende mennesker. Og når jeg så denne bloggposten hos Lin, hvor hun sier noe om de sterke følelsene som kan oppstå i arbeid med [...]